Palmesøndag: Palmer, appelsiner og kvikklunch

Da er vi inne i "den stille uke". En uke mange forbinder med appelsiner, krim, snø, kvikklunch, hytteliv, påskelabyrinten, kryssord, brettspill, gåsunger, påskeegg og påskeharer. Faktisk tror jeg vi kan si at Norge har en helt særegen og litt "rar" påskekultur. Andre "kristne" land har helt andre tradisjoner. For det vi ofte overser, men som påsken egentlig handler om, er fortellingene om det som skjedde i Jerusalem for snart 2000 år siden. Og at de fortellingene er de mest bærende og formende for hele vår tenkemåte og hele vår kultur. Bare tenk på offertanken: at den største og beste helten av alle, er den som ofrer seg for vennene sine. Utallige er fortsatt de fortellingene og filmene som handler om det.
I mange land blir påskefortellingene synliggjort og levendegjort midt i sentrum, i bygatene, gjennom hele påskeuken, år etter år , generasjon etter generasjon. Det starter med karneval, og fortsetter med 40 dagers fastetid, og avsluttes med store og dramatiske opptrinn gjennom hele påskeuka. Det er farger og trommer, dans og prosesjoner, mørke og demoner, men også fanfarer og jubel, ja egentlig alle fasetter av livet. Kort sagt: Det er lek på ramme alvor. 
Jeg har prøvd å levendegjøre påskefortellingene for tusenhvis av barnehage- og småskolebarn. De har ridd på hverandres rygger mens de andre barna viftet med papp-palmegrener. Jeg har veltet bord med penger, mens barna så på meg med store øyne. Jeg har "vasket" føtter til usikre og fnisende barn, vi har sittet i ring og delt druer og polarbrød med hverandre. Og kjent hvor godt det smakte. Vi har snakket om å ha uvenner som vil deg vondt. Og vi har hørt på sørgemusikk og snakket om døden og sorgen over å miste et kjeledyr eller en besteforeldre. Og vi har veltet en stein, snakket om å være glad, og sunget: "...Men korset er tomt,  graven er tom. Jesus stod opp og han lever!"
Jeg har tenkt at dette var kanskje noe av det viktigste jeg gjorde i løpet av mine 30 år som kateket. Selv om vi bare laget våre egne tradisjoner og opptrinn. For det å "leke" disse fortellingene åpnet for refleksjon omkring de aller viktigste fortellingene og verdiene i vår kristne kultur. 
I dag er det Palmesøndag. En underlig og tvetydig dag. Som så mange av dagene våre også er: Når vi opplever motstand; er det en nedtur eller en begynnelsen på en opptur? Når vi reiser; er det en flukt fra noe, eller handler det om viktig forandring og påfyll? 
Da Jesus red inn i Jerusalem på en liten eselfole kom hele byen i bevegelse. Folk ropte: "Nå kommer han! Nå kommer kongen! Nå kommer han som skal ta over makten. Bare vent, så skal dere få se hva han kan gjøre". 
Men det som så ut som en seirsprosesjon, var like mye en dødsmarsj. Jesus visste at den endelige konfrontasjoen med øvrigheten nærmet seg. Han utfordret skjebnen ved å "innta" Jerusalem under jødenes påskehøytid. Den var jo kjernen i jødenes nasjonalfølelse, identitet og kultur. Og ved sitt voldsomme opprør mot de religiøse autoritetene, hadde Jesus i realiteten for lengst beseglet sin egen dødsdom. Så det som så ut som å ri inn i soloppgangen, var egentlig å ri inn i solnedgangen. Men det rare er at i tillegg ligner en solnedgang (akkurat når sola forsvinner) til forveksling på en soloppgang.
Vi må også ha levd en stund før å se hva som er hva i våre liv. Akkurat som vi må ha levd en stund for å vite hvilken motstand som er noe vi bør stå i og vokse på; og hvilken motstand som er et kraftig signal om at nå bør vi gi oss og gjøre noe helt annet.
Kanskje må noe av og til få lov til å dø for at noe nytt skal oppstå.
Jesus red mot undergangen i det som så ut som et seierstog. Men undergangen gjorde også oppstandelsen mulig.

 

Mandag i den stille uke: Å provosere for å provosere

Å provosere for å provosere!

Som små plaget vi hverandre med «prikkedøden». Som unge prøvde vi hvor langt vi kunne «tøye strikken» for å få en lærer eller en forelder til å sprekke. Kvinner prøver av og til å provosere fram en følelsesmessig reaksjon fra mannen sin fordi han alltid svarer på klage/anklage med å «heve seg over», trekke seg unna, eller bli taus. Ingenting av dette fungerer særlig bra. Vi risikerer at den som føler seg provosert, slår mye hardere tilbake.

På palmesøndag provoserte Jesus makteliten ved å ri inn i Jerusalem på en eselfole, samtidig som han lot seg hylle som den lovede kongen som skulle gjøre det okkuperte Palestina til et mektig land igjen.

Men som om det ikke var provokasjon nok, gikk Jesus rett inn i templet, - nasjonalhelligdommen, og begynte å velte bord med offerdyr og vekslepenger, og jage ut folk med pisk. Samtidig som han ropte skjellsord mot de religiøse (og sekulære) autoritetene, og sa at de hadde gjort templet til en røverhule. Og han sa: «landssvikere og horer kommer inn i Guds rike før dere!»

Hva var det Jesus holdt på med? Han kunne ikke være sjokkert over det han så. Han hadde jo sett dette før. Det var jo slik offerhandelen foregikk i templet. Eller trodde Jesus at han skulle få slutt på ofring av dyr i templet? Men han kunne vel umulig tro at offerhandlingene ville opphøre på grunn av hans «demonstrasjon»? Offersystemet hadde alltid vært bærebjelken i jødenes rituelle trosliv.

Da står det egentlig bare en mulighet igjen. Og det er at Jesus gjennomførte en planlagt aksjon for å provosere den religiøse eliten. Han provoserte for å provosere. Han ville tvinge fram maktens reaksjon. For han visste at den ville komme. Fra jødenes ledere, men også fra romerne som for enhver pris ville unngå opptøyer i Jerusalem under påskefeiringen. Byen var jo full og folk, og det var mye misnøye mot okkupasjonsmakten blant folk flest. Men det er tydelig at Jesus var villig til å ofre hva som helst, inkludert sitt eget liv. Uten å ha en sjanse til å vinne. Men hvorfor? Kanskje for å vise hvor viktig forsoning er, eller hvor sterk kjærligheten hans var. Eller kanskje for å få slutt på offerpraksisen en gang for alle. Ved å ofre seg selv. Litt av en tanke i tilfelle!

I tiden etter Jesu død og oppstandelse, kunne ingen kristne delta i noen form for offerhandlinger lenger. Jesus var jo det endegyldige offeret. Gud krevde ikke flere offer! Og de kristne nektet derfor å delta i keiserdyrkelsen hvis den innebar ofringer av ulike dyr. Men det gjorde den. Blodige ofringer var også et bærende element i romernes keiserdyrkelse. Ved å ofre, ble gudene beroliget, og keiseren sikret trygghet og fremgang. Å nekte å delta i dette, ble sett på som direkte opprør, og straffet med døden. Slik ble mange kristne martyrer. Men nettopp gjennom dette, spredde den kristne troen seg bare mer og mer. «Saken», - troen på Jesu offer, var blitt viktigere enn noe annet.

Det startet på tempelplassen da Jesus utførte sin (sannsynligvis) nøye gjennomtenkte aksjon. Han ville «gå for langt». Han «ba» om å bli tatt. Etter den voldsomme provokasjonen på tempelplassen var det ingen vei tilbake. Jesus overga seg i realiteten til makten for å bli «eliminert». Men gjennom en symbolhandling, - en bevisst provokasjon, endret han hele verdenshistorien. Ingen annen persons offer og død har hatt i nærheten av den betydningen som Jesu offer og død har hatt. Og Jesu vilje til å ofre seg har hatt en enorm virkning på tilhengerne hans, og den virker å være minst like kraftfull i dag. to tusen år etter.

Så ikke se ned på aksjonister og provokatører. Kanskje kan de ha et viktig poeng? Noen ganger er det på tide med noe helt nytt. Men kanskje kan provokatørene bare vinne ved å tape, - ved å ofre seg, - ved å vise at «saken» er større og viktigere enn dem selv?

Som Jesus, som hellige Olav, som Martin Luther, som Hans Nielsen Hauge, som Martin Luther King, som Nelson Mandela. 

Tirsdag i den stille uke: Stille før stormen.

For lenge siden sang Creedence Clearwater Revival: «Someone told me long ago, there's a calm before the storm». Det er sant. Det er ofte veldig stille før stormen kommer. Stormen lader på en måte kreftene sine, den blåser seg opp, for å slå til mest mulig effektivt når den har maks styrke.

I Jerusalem var det også slik etter Jesu inntog på palmesøndag. Det var stille. Men det lå noe truende i luften. Makteliten hadde sine møter, og de hadde spioner ute for å overvåke Jesu bevegelser. De planla å rydde Jesus av veien uten at det ble alt for mye oppstyr. Men det var ikke enkelt. Jesus samlet jo skarer av folk overalt der han kom. Men at han måtte fjernes, var de helt sikre på.

Jesus derimot, fortsatte med sitt. Folk samlet seg rundt ham på tempelplassen, og han underviste dem. Om Guds godhet og raushet. Men han sa også at templet og hele Jerusalem snart kom til å bli ødelagt. Og han gjorde narr av de religiøse lederne, og sa at han nok visste at de hadde planer om å drepe han. Han sa også at de var skinnhellige; de ville bare vise seg fram og ha alle hedersplassene. Mens de samtidig åt fattigfolk ut av huset. Jesus modererte seg ikke.

Hva var det Jesus ville? Hvorfor var han så oppsatt av å bli drept? Han måtte jo forstå at han hadde underskrevet sin egen dødsdom for lenge siden. Likevel fortsatte han bare å provosere fram den endelige reaksjonen. Jo før, jo bedre, virket det som.

Forgjengeren hans, Johannes døperen, pekte på Jesus og sa: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd». Var det slik Jesus tenkte? Til påskehøytiden hadde jo pilegrimene med seg hvert sitt lam til Jerusalem for at det skulle ofres der. Tenkte Jesus at han på en måte skulle bli et sånt offerlam? Tenkte han at han ved å bære alles synder, og ofre seg, og selv slaktes, gjorde opp for alle menneskers synder. I fortid, nåtid og i all fremtid? Kunne det være mulig?

De fleste religioner har dette motivet i seg. At folk måtte ofre noe til gudene for å blidgjøre dem, og få dem på sitt parti. Og dess større det du ga avkall på var, dess større var også sjansen for å få gudene på sin side. Derfor var menneskeoffer noe som fantes i mange religioner. Men ble gudene misfornøyde med gaven din; - fikk du gudene som fiender, da var du virkelig hjelpeløst fortapt. Da var du under Guds straffedom, og ville rammes av uhell, sykdom, naturkatastrofer, avlingssvikt og krig. Derfor hadde de religiøse lederne enorm makt. Det var de som definerte hvilke offer som krevdes for hvilke ting.

Kanskje Jesus så på seg selv som det siste, -som det ultimate offer. Men han oppfordret ingen av vennene sine til å bli med han inn i døden. Jesus representerte ingen dødskult! Han gikk den siste veien alene. Til slutt skulle det også vise seg at alle vennene sviktet, og flyktet fra han.

Jeg tror ikke at det var slik at det var Gud som frivillig ofret sønnen sin. Det ville vært en grusom far. Jeg tror det i tilfelle måtte være Gud som ofret seg selv. Fordi Jesus på en underlig måte var Gud i en menneskekropp.

Denne tanken var helt ny, og kunne gi mening i en offerkult. For å få slutt på ofringen. Fordi Gud ikke trengte offer. Det er ikke vits i å ofre noe som helst, hvis du har noe uoppgjort med dine medmennesker, sa Jesus. Og han brukte ordet «pappa» om Gud. For å understreke at Gud ønsket en kjærlighets-relasjon med barna sine.

Og da er vi inne på at Jesu offer også kan tolkes på andre måter. På måter som kanskje er mer relevante i vår tid. Jeg tenker at det Jesus lot skje, forteller hvor enormt viktig hvert enkelt menneske er. At Gud ønsker en kjærlighetsrelasjon til "barna" sine. Påsken forteller meg på en helt konkret måte hvor langt Gud var villig til å gå for at vi kunne fatte omfanget av kjærligheten hans, og den enorme kraften den hadde.

I kirken, under nattverden, ber presten: «Vi takker deg, Gud, for kjærligheten som er sterkere enn døden». Og i Bibelen står det også at kjærligheten er størst av alt, og at kjærligheten aldri skal ta slutt. Det er de fineste setningene jeg vet om.

De inneholder samtidig en bærende verdi som fortsatt preger mange av oss på dypet. Heldigvis!

Onsdag i den stille uke: Rangering

Å finne sin plass i flokken er ekstremt viktig. Det starter allerede i barnehagen. Barn vet tidlig hvilket barn som er «øverst». Dvs den som bestemmer og har krav på beundring. "Vinnerne" av denne konkurransen har ofte vunnet pga litt høyere alder, styrke, flinkhet, språklig overlegenhet, «penhet» eller andre ting. Det gir status å være på toppen, du får definisjonsmakt, og du får lett «tilhengere» som vil «sole seg i glansen» fra lederen. Du får også automatisk lettere gjennomslag for prosjektene dine.
Rangering er ikke noe som tar slutt etter barnehagen. Vi bærer med oss denne tendensen gjennom hele livet. Vi har lett for å tenke at vi står litt (eller mye) over andre. Mens andre igjen tenker at de er mindre verdt enn andre. Det er kanskje til og med den mest vanlige varianten, og lettere å ha sympati med også. Men den er ikke nøytral, fordi denne rangeringen ofte henger sammen med et urealistisk høyt selvbilde. Dette skjules, men det er der likevel og «nærer» det lave selvbildet.
I middelalderen var det noen vise teologer som sa at det finnes bare en synd. Alle andre synder var egentlig bare utledninger fra denne ene «ursynden». Og da snakket de nettopp om denne tendensen vi har til å rangere oss selv i forhold til andre. I stedet for å tenke at vi alle er like viktige og verdifulle. De kalte ikke synden, "rangering", de kalte den "hovmod". 
 
Har kristendommen rett i at det er synden som er vårt hovedproblem? Jeg tror det kan være riktig hvis vi snakker om hovmod/rangering som synd. For denne tendensen som vi alle har, ødelegger mange enkeltpersoner og relasjoner. Og vi rangerer også mange ganger uten at vi merker det.  Men andre merker det likevel på tonefallet vårt, ordvalget vårt, eller når vi overser dem. 
Men da må synd forstås som noe helt annet enn å si nei til dans, kino, kortspill, alkohol, sex osv. For synd er ikke en ting i seg selv, men den er en tendens, en egenskap vi har fordi vi er mennesker.  At vi synder, er riktignok ikke den dypeste sannheten om oss, som noen kristne mener. For vi er Guds elskede barn uansett, men vi har en lei tendens til å rote det til for oss selv og andre. Vi har svakheter og tvilsomme motiver, men det er ikke det vi er.
Jesus brukte sjeldent ordet synd. Og han krevde aldri noen form for syndserkjennelse fra dem han hjalp eller tilsa frelse. Men han raste mot de som rangerte seg selv over alle andre,  og som plasserte andre i lavere kategorier enn seg selv. Det er ingen tvil om at disse som mente de hadde Gud på sitt parti, var de største synderne i Jesu øyne. Det virker også som han mente at de heller aldri kom til å endre seg. De var derfor aldri noe han brukte tid på. Det Jesus derimot brukte mye tid på, var å sprenge i stykker de nedverdigende kategorier barn, kvinner, horer,  tyver, landssvikere, syke, hedninger og handikappede var blitt plassert i. Han gjorde det ved å oppsøke dem, snakke med dem, velsigne dem og ha dem som sine nærmeste venner. 
Angrepet hans på eliten skulle komme til å koste ham livet. Makten vil alltid forsvare seg med alle midler mot slike opprør. Men Jesus  moderere seg ikke likevel. Han stod løpet helt ut. Kanskje  sier det noe om hvor alvorlig Jesus så på maktelitens undertrykkelse. 
Kanskje skulle vi også ta opp kampen mot eget og andres rangeringsbehov.
Det tror jeg i tilfelle alltid må starte med å rangere seg selv som viktig, verdifull og elsk-verdig. 
Det var det Jesus  også ville vise oss: hvor ekstremt viktige og verdifulle vi er for vår skaper og livgiver. 

Skjærtorsdag: Måltid og individualisme

Avskjedstimen kjenner vi alle til. Den er ofte litt vemodig, men vi regner jo som regel med at vi skal møtes igjen en gang. Avskjed markeres ofte med et måltid før vi skilles. Slik er det med alle store begivenheter i livet; de markeres med at vi kommer sammen, og deler mat og drikke. Jeg tenker at måltidet er viktig på høytidsdager og merkedager; men kanskje enda viktigere i det daglige. At vi samles, deler mat og drikke og deler dagene med hverandre, er gode rammer og rutiner i hverdagen, og kan bety mye godt. Men mange familier spiser sjelden sammen lenger. Hver enkelt ordner seg sin egen mat når det passer. Men kanskje har vi dermed også mistet noe viktig og fint på veien?

Det Jesus gjør skjærtorsdag, ligner på et minnesamvær som holdes før begravelsen. For denne kvelden handler det om hans død, og at han snart skal forlate vennene sine. Men det er den som snart skal dø, som har regien. Og denne kvelden skifter fokuset: Jesus kritiserer ikke lenger de religiøse lederne. Enda han regner med at de sitter sammen for å finne ut når det er lurest å slå til.

Jesus samler i stedet vennene sine rundt seg for å trøste dem og minne dem på de viktigste tingene. Men det er selve måltidet som står i fokus, selv om det også er mye annet som skjer utover de sene nattetimene: Judas sviker Jesus, Jesus ber intenst om styrke i møte med døden, soldatene kommer og tar Jesus med seg til rådsherrene. Og «rettsaken» mot Jesus begynner. Samtidig følger Peter forsiktig etter soldatene, men er så redd for sitt eget skinn, at han ikke engang klarer å si at han kjenner Jesus. Han svikter og fornekter sitt store forbilde og beste venn. Alle vennene trekker seg unna eller rømmer når det røyner på. Jesus står alene igjen i sitt møte med straffen og døden.

Men tilbake til måltidet: Det starter med at Jesus bøyer seg, og vasker føttene til vennene sine. En slaves jobb! Slik understreker Jesus veldig tydelig hva kristent lederskap handler om: Lederskap handler om tjenerskap. At den som er leder, ikke er det for sin egen skyld, men for de som har gitt han lederrollen. Det er disses behov som skal stå i fokus. Og ingen jobb er for lav eller uvesentlig til at en leder kan utføre den. Det er denne handlingen som også har gitt torsdagen i påskeuken sitt navn: «skjærtorsdag». «Skjær» betyr «ren». Jesu venner ble vasket rene på føttene denne torsdagen.

Måltidet fortsetter antagelig som et tradisjonelt jødisk påskemåltid, som det fantes nøyaktige regler for. Men så bryter Jesus inn i måltidet og innstifter nattverden. Det er et helt nytt måltid som handler om å bli knyttet til Jesus på en helt konkret og intim måte, ved å spise og drikke det som på en måte er Jesus selv; - brød og vin, - kropp og blod. Siden har dette måltidet vært det bærende elementet i all kristen gudstjenestefeiring. Og det er dette Jesus trøster disiplene med også. At de ikke skal bli etterlatte som foreldreløse barn. Selv om han snart skal forlate dem, vil han fortsette å leve inni dem som en åndelig realitet. Jesus sier han vil oppstå inni dem. Og være så nær hver enkelt som det er mulig å komme. Gjennom det de spiste og drakk. Og de skulle bli innenfrastyrt, og ikke avhengig av maktsyke, religiøse ledere eller skiftende ideologier.

Mange mener at Jesus kom med noe helt nytt i menneskehetens psykiske utvikling. Han sa i ord og gjerning at enkeltindividet hadde en uendelig verdi i seg selv. Inntil da hadde det kollektive vært det som preget folks tankegang. Jesus hadde en enorm selvbevissthet selv også. Han sa: «Dere har hørt det er sagt….., men JEG sier dere…. Og han gikk rundt og tilga folk på Guds vegne. Og det var som regel enkeltpersoner han tok seg av og hjalp. Mens det kollektive; gruppetilhørigheten og felles regler var noe han ofte problematiserte. Og i avskjedstalen sin understreket han som nevnt at det var den enkelte troende som selv skulle være sin egen åndelige autoritet. Men det kunne bare skje ved at Jesus selv fikk oppstå og leve ved sin Ånd i den enkelte kristne.

De første kristne ble kalt «de som gikk veien». Underforstått: De var på vei. De var ikke i mål. De hadde ikke funnet selve fasitsvaret. Men de var på vandring, og de hadde meg seg en levende indre medvandrer som veiledet dem. Og de var del av en modningsprosess mot den endelig frelsen som ventet der framme. Og hovedoppgaven var å få med seg flere medvandrere inn på denne gode veien. Og de ga medvandrerne det de trengte: pauser, næring og vennlig hjelp. De sa på en måte at vi alle er vandrere på den samme livsveien: vi er medvandrere på hjemvei.

Kanskje ikke så rart at den kristne kirke etter hvert ble veldig institusjonalisert. En slik frihet til den enkelte som Jesus snakket om, virket skremmende og farlig for de som etter hvert fikk posisjoner å forsvare i det kristne fellesskapet.

Men kanskje er vår tid moden for en slik frihet nå?

Langfredag: Sårbarhet

Bibelens påskefortelling er på en underlig måte to parallelle fortellinger. Vi leser en «overflatefortelling», men samtidig leser vi en annen fortelling i fortellingen. Og den ligger like under overflaten:

På palmesøndag red Jesus inn i Jerusalem til hylningsrop og jubel. Men hvis vi ser litt bedre etter, så var festprosesjonen like mye et begravelsesfølge. «Kongen» som hylles dro ikke mot slottet og maktens trone slik det så ut, og som alle trodde. Jesus var på vei til et annet sted. Han var på vei mot den dypeste fornedrelse, og en forbryters henrettelse.

Det finnes en fin sang fra musikalen «Jesus Christ Superstar». Der synger disiplene at de syns Jesus har drevet det langt nok nå. Det fikk være måte på. Det var på tide å snu, syns de. De hadde hatt det så fint sammen. De ville jo at det fine skulle vare. Men nå så de at alt raste sammen som et korthus. For Jesus snudde ikke. Han hadde for lengst forlatt «point of no return». Han var på vei til sin egen underlige «kroningsseremoni»:

På Golgata blir himmelkongen pyntet med en skarlagensrød soldatkappe, utstyrt med en kjepp som septer, og kronet med en tornekrone. Så løftes han opp. Han blir opphøyet, og festet til en korsformet «tronstol». Alt skjer ledsaget av tortur, spytting, hånlatter og slag. Det er det alle ser. Men det veldig få ser, er at det er himmelkongen, livets skaper, som fornedres og dør. Ikke en teoretisk eller en idyllisk død, men en blodig, virkelig og ussel død.

På korset, på «tronstolen» forsøker Gud å synliggjøre den eneste makten han har: Kjærligheten. En kraft som er sterkere enn alt annet, inkludert døden. En kjærlighet som gjennom å ofre alt, gjennom å gi avkall på alt, gjennom å tåle alt, til slutt også vinner over ondskap og død.

Går det an å tro at alt Jesus gjorde var for min og din skyld? Går det an å tro det to tusen år etter? At han døde for meg og deg? At Gud i en menneskekropp, har sunket så dypt ned som det er mulig å komme? Og i en siste fortvilet og desperat handling, synliggjør hvor langt han var villig til å gå? For min og din skyld?

Når Jesus på korset i den aller dypeste fortvilelse roper: ”Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?”, så høres det ingen svar. Likevel er det som om Guds tause svar ropes ut over hele verden: Det skjedde for oss; - meg og deg. Gud mistet alt, var totalt alene, for at vi skulle forstå på dypet at vi er elsket og sett av livets skaper. Og at vi ikke er alene og forlatt i universet.

Korset er det stedet der dette skjer. Det er origo i verdenshistorien, åndelig sett. Og konsekvensene derifra har spredd seg, og sprer seg fortsatt utover i tid og rom. Som ringer i vann. De sprer seg til stadig nye mennesker som velger å dele sine sorger, sår, svik og svikt med en Gud som selv har kjent på den ytterste smerte og fornedrelse.

Det vi deler i bønn, deler vi med en sårbar Gud. Med en Gud som vet hva menneskelig sårbarhet og smerte handler om. Og som vi gjennom den sterkeste kraft av alle, kjærligheten, kan speile oss i på en slik måte at vi kjenner oss elsket, sett og forstått.

Kanskje er det også det vi trenger mest av alt: Å kjenne oss elsket, sett og forstått. 

Påskeaften: Pause med stillhet

Tid er så mye. Av og til sier vi at tiden moden. Eller inne. Eller kommet. Plutselig kan det også være den rette tid. Men tid er vanskelig, fordi øyeblikkene forsvinner mellom hendene våre hele tiden. Og det er så lett i tankene våre å havne tilbake i fortiden eller inn i fremtiden. Og dermed forlate stedet der alt skjer: øyeblikket. Kanskje er det også den største utfordringen vi har: å være helt tilstede, og finne den rette tiden for ulike valg.

For oss alle har noen tider vært viktigere enn andre. Det var dager da tiden på en måte stoppet opp, og vi satte oss ned fordi vi trengte ro og stillhet før vi valgte veien videre.

Jeg tenker påskeaften er en slik dag. En dag for stillhet, en pausedag der det som har skjedd får tid til å synke inn. For pauser og ro er viktig i alles liv. Mens vi har lett for å tenke på pauser, venterom og køståing som dødtid, som tid som skal «slås i hjel». Derfor prøver vi å gjøre dem så korte som mulig, eller fylle dem med lyd eller nettsurfing.

Men det er også mulig å tenke annerledes om pausene, roen og stillheten. For det finnes også god stillhet. Det går an å tenke at det er i pausene de viktige tingene kan skje. For da kan vi få tid til å rydde i tankene våre, og kjenne etter hvordan vi har det. Og samtidig kan vi også være helt til stede, - åpne og disponible innover, men også utover; mot det som skjer rundt oss. Og hvis folk merker at vi er i ro, og ikke hele tiden haster videre mot noe annet, kan vi også møte andre på en god måte.

Disiplene som opplevde påskeaften i Jerusalem for snart 2000 år siden, hadde også hatt sine ulike valg fram mot denne lørdagen i påskeuken. Men alle var blitt kalt til oppbrudd fra det kjente og vante livet, og inn i noe helt nytt sammen med Jesus. Og de lærte noe nytt hver dag. De ble sterkt knyttet til Jesus. Kanskje ikke først å fremst til det fine han sa og gjorde, men til Jesus selv. Fordi de levde sammen hele tiden, og fordi Jesus levde det han lærte. Jesus var selve livet for dem. Og de opplevde stadig at de var på rett sted til rett tid.

Men så skjer det som ikke kunne skje, det som var ufattelig. Jesus overgir seg til fiendene sine uten motstand. Livet visner og dør. Det er noe alle i Jerusalem ser. Noen i dyp sorg, noen i rasende skuffelse, andre i enorm lettelse. For alle hadde blitt berørt av Jesus på en eller annen måte. Ingen hadde gått uberørt fra møtet med han. Men alle hadde til slutt den samme oppfattelsen: at nå var det slutt, at nå var det «game over».

Og «kongen», menneskesønnen, - guden i menneskekropp, piskes til blods og henrettes som forbryter. Han ber bare Gud tilgi bødlene sine før han stille bøyer hodet sitt og dør. Og det blir stille på jorden. Det er som om alt og alle stopper opp og holder pusten.

Men jorden fortsetter likevel å snurre rundt sin egen akse, og det går mot natt og en ny helligdag. Sabbaten. Lørdagen i påskeuken. Hviledagen. Pausedagen. Det er som om tiden står og vipper på en måte. Ingen vet helt hvor den vil falle ned.  Men i Jerusalem tenker folk på hva det var som egentlig hadde skjedd, og de undret seg over hva fortsettelsen kom til å bli.

Men det er på overflaten det er stille, for det skjer ikke bare ting i den synlige virkeligheten, det skjer også ting i den usynlige: I dødsriket jubler demonene. I Guds rike bøyer englene hodene sine i fortvilelse over ondskapens makt. Og alt levende i naturen gråter.

Men i den åndelige virkeligheten har et ufattelig rykte begynt å spre seg. Ryktet sier at himmelkongen, menneskesønnen, likevel ikke hadde tapt det avgjørende slaget. For det fantes en dypere sannhet: at det var kjærligheten som var sterkest. Og ryktet sa også at himmelkongen hadde vært i dødens rike og slitt i stykker dødens lenker.  Og at han nå var på vei tilbake til menneskenes virkelighet, og skulle bryte seg ut gjennom det siste stengslet: Den store steinen foran gravhulen.

Og tidlig, tidlig, den tredje dagen, i grålysningen, like etter at sabbaten var over, velter englene steinen til side, og himmelkongen går levende ut av sin egen grav. Med sårmerker i hender og side. Og snart skinner solen over landskapet og gjør det, selv om det er det samme, helt nytt. Og så er det plutselig som om graven ligger midt Edens hage. I Paradiset.

Mange har vært oppe en hel natt og sett når grålysningen gradvis vinner over mørket. Det er nesten umulig å si akkurat når det skjer, - bare at det har skjedd. Slik kan det også være i eget liv: En dag ser vi at noe grunnleggende er forandret. Vi har kanskje fått tilbake overskuddet og gleden. Vi vet ikke akkurat hvordan eller når det skjedde, vi kjenner bare at det har skjedd. Akkurat som vintersolverv. En gang går ikke sola lenger ned, den begynner å stige igjen. Men det er umulig å se akkurat når det skjer.

Påskeaften er en dag da ting snur. Den er en slags D-dag. Det gode seirer i det avgjørende slaget. Men det kan ta tid før vi oppdager det. For død og ondskap er ikke borte, de har bare mistet den avgjørende makten sin. Og vi trenger tid før kjenner det, og kan tro det. Jeg tror vi er laget slik at vi trenger tid for at noe kan få virke på oss. Særlig når vi merker at en hendelse har truffet oss på dypet. Så kanskje trenger vi ikke å være redd for roen, pausene og stillheten.

Noe viktig skjedde påskeaften for lenge siden. Kanskje inneholder det en utfordring til oss i dag også? Kanskje trenger vi tid til å kjenne etter hva utfordringen betyr for oss. Og da kan påskeaften være et godt sted å være i ro. Midt mellom langfredagens mørke og påskedagens strålende lys.

Kanskje kan vi da til og med kan gjøre kong Davids ord i Salme 131 til våre: «Jeg har brakt min sjel til ro, og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor, når det har stilt sin tørst. Slik er min sjel i meg».

1. påskedag: Jesus lever!

Jeg kan enda kjenne gleden fra min barndoms påskemorgen. Mor hadde nemlig lagt påskeegget under hodeputen min etter at jeg sovnet på påskeaften. Så når jeg slo opp øynene påskemorgen, og så at det var blitt lyst, visste jeg at egget lå under puta mi. Etter det har jeg alltid kjent på glede påskedag morgen.

Men godteriet i egget var også noe jeg måtte spare på, for at gleden skulle vare lengst mulig. Derfor ble det en konkurranse med brødrene mine om hvem som kunne få godteriet til å vare lengst. Og den som tapte, prøvde alltid å mase seg til en smak av de andres påskeegg.  Jeg tror jeg som regel vant. Jeg ble ganske god til å spare på det gode. Alt for god antageligvis, for jeg likte å si nei til brødrene mine når de hadde gått tomme, og spurte meg om å få smake av mitt egg.

Hvorfor er det noen ganger vanskelig å nyte nytelsen fullt ut? Når vi «tynner» ut det gode maksimalt, kan jo kraften i gleden og det gode bli nesten borte. Er spontanitet, sterke følelser, jublende glede og maksimal nytelse noe som bare hører til i andre kulturer og folkeslag? Hvorfor måtte jeg tidligere alltid spise opp det gamle tørre brødet, før jeg unnet meg å smake på det gode, ferske? Det vet jeg forresten svaret på. Jeg syntes på en underlig måte at nytelse var noe feil, nesten umoralsk. Jeg hadde ikke fortjent å nyte. Det var nok en slags pietistisk arv fra mine foreldre. Der nytelse nesten var noe suspekt og syndig. Men det handlet nok også om at gutter skulle tåle mest mulig uten å klage. For når jeg var sulten, trengte jeg ikke spise, når jeg frøys, skulle jeg ikke kle på meg, når jeg var sliten, skulle jeg ikke ta pauser. Først nå på slutten av livet kan jeg tenke at å kose seg er bra og viktig, og at de gode tingene i livet er gitt oss for at vi skal nyte dem. Gjerne maksimalt og med en gang også!

Påskemorgen for snart 2000 år siden startet på samme måte som alle klarværs-morgener. Jorden rullet som før «nedover», og det ble gradvis lysere helt til Jerusalem gradvis ble truffet av solstrålene da solen kom til syne over horisonten. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det var Gud selv som kom på besøk til Jerusalem denne morgenen. Som han gjør alle morgener med sitt lys. Det står i Bibelen at Gud er lys, og at han bor i et lys dit ingen kan komme. Den som kunne bevege seg som lyset, vil oppdage at da forsvinner både tid og størrelse. Så hvis Gud på en eller annen måte ligner lyset, kan han også være i en virkelighet der alle ting skjer samtidig; uavhengig av størrelse og avstand.

Og så, denne underlige morgenen i Jerusalem, skinner solstrålene inn i en tom grav, og møtes av skinnet fra en skikkelse på vei ut. Og skikkelsen kommer ut til den samme, men likevel til en helt ny virkelighet: Guds rike. Paradis. Edens hage. Slik lyset gjør alle morgener. Det er det samme landskapet som er der. Et mørkt landskap er «dødt», men blir helt nytt når lyset faller på det. Og menneskesønnen og himmelkongen har ristet av seg døden en gang for alle. «Død er døden», som det heter i salmen: «påskemorgen slukker sorgen». Nå kan Jesus være alle steder samtidig. Lyset stråler ut fra han, han kan gå tvers gjennom vegger og dører, og han kan plutselig forsvinne og være et helt annet sted. Samtidig er han «seg selv» i kjøtt og blod med sårmerker i hender og side.

Ikke rart at de kvinnene som kom i dyp sorg for å stelle gravstedet, fikk sjokk. De så det strålende lyset, de så at steinen var veltet vekk fra gravåpningen, de så og hørte lysende skikkelser, og de så at bare Jesu likklær lå igjen der. Kanskje ikke så rart at de rømte fra graven, «skjelvende og fra seg av redsel»?

Men litt etter litt gikk det opp for dem hva det var som hadde skjedd. Jesus var kommet levende tilbake fra dødsriket. Og de skjønte også at han var blitt «annerledes», samtidig som han var den Jesus de alltid hadde kjent. Men det skulle gå enda 50 dager før Jesus fullt oppsto på innsiden av hver og en av dem. Da hadde de sett ham og snakket med ham i 40 dager, og han hadde i tillegg vært usynlig for dem i 10 dager. Da først hadde de fått den tiden de trengte, slik at de kjente at de hadde fått en medvandrer på innsiden som fulgte dem hele tiden. Og da slapp også gleden løs. Og engasjementet. Fullt og helt. Det de ikke visste, var at de med begeistringen og troen sin, skulle forandre verdenshistorien; grunnleggende og for all framtid.

I de fleste kirker i verden er påskenatt den største begivenheten i hele kirkeåret. Menigheten møtes i kirken i sorg og mørke påskeaften. Så er de sammen i kirken i flere timer, for de rundt midnatt går i prosesjon rundt kirken tre ganger. Da tenker de at kirken er en grav, og at de tre gangene rundt kirken, symboliser de tre dagene Jesus lå i graven. Og så går de inn i kirken igjen. Da er kirken blitt til den tomme graven. Og lysene tennes, gradvis, mer og mer, helt til kirken er blitt et lyshav. Og så slippes gleden og jubelen løs. Presten sier: Kristus har stått opp! Og menigheten svarer sterkt og spontant: Ja, han er sannelig stått opp!

Her i det kalde nord har vi gjort troen til tanker og meninger; - en interesse noen har, mens andre har andre interesser. Men religiøs tro er ikke først og fremst ideer eller dogmer. Tro er handling. Tro er å gjøre noe. Lenge nok til at troens virkelighet blir en integrert del av oss selv. Slik vi også på mange andre områder i livet må øve mye før noe sitter i kroppen. Det å delta i religiøse ritualer er en slags lek for voksne. En måte å lære viktige ting på ved å gi seg over til noe større. Religiøse ritualer er en måte å lære med kroppen hvordan ting kan være i en åndelig virkelighet. Slik barn også gjør når de leker. For barn blir lekens verden veldig fort «virkelighet». Det er bare en tynn, tynn grense der, som det ikke er noen problem for barna å krysse.

Kanskje har vi noe å lære av barns lek? Menneskesønnen og himmelkongen sa at vi må bli som barn for å komme inn i Guds rike.

Jeg avslutter med to dikt. Det første er av Johann Grip og heter «Hentet». Det andre er av Ragnvald Vaage og heter «Son, stå opp». Du finner dem her:Dikt

2. påskedag: Ettertanker etter påske

Så er påskeuka over. Men det er likevel nå påsken begynner. For det var fastetid fram til påskeaften. Påsketiden begynner egentlig 1. påskedag og varer i 50 dager helt til pinse. Påsketiden er en tid for glede, men også for ettertanke og nyorientering. For hva var det egentlig som foregikk i Jerusalem den påskeuka for snart 2000 år siden? Det som i alle fall er sikkert, er at det gikk ut en mektig impuls derfra. En impuls som forandret verden og som fortsatt gjør det. En ny verdensreligion ble grunnlagt, men ikke bare det. Jesus fikk også enorm betydning for utviklingen av skoler og utdanning, helse- og omsorg, menneskesyn, normer og verdier, forskning og naturvitenskap, og ikke minst for kunst og kultur.

Det går an å si mye fint om det fredsskapende og antiautoritære budskapet Jesus kom med. Og om den respekten han møtte f.eks. barn og kvinner med. Han snakket også om Gud som en tilgivende og omsorgsfull pappa; noe som var helt nytt, og omtrent blasfemisk.  Og ikke minst: han praktiserte det han lærte. Han var sitt eget budskap.

Det var likevel oppstandelsen som forandret alt. Uten den hadde alt bare dødd stille og rolig hen. Men ryktene hadde begynt å gå i Jerusalem: Vennene hans påstod at de hadde sett Jesus levende, etter at han var henrettet. De sa at de både hadde sett han, hørt han og tatt på han. Men noen av vennene nektet likevel å tro, og mange var også utrolig forvirrede og redde. For det de også så, var at Jesus «løste seg opp» og forsvant foran øynene på dem. Og plutselig kunne han bli synlig for noen andre et helt annet sted. De måtte jo tenke: «Hva skjer». Ser vi og hører vi syner? Er det et gjenferd vi ser? Er alt bare noe vi innbiller oss? I tillegg var det andre som spredde andre rykter: at det var vennene til Jesus som hadde stjålet og gjemt liket. Og noen spekulerte på om Jesus bare hadde vært skinndød, og kviknet til igjen. Jerusalem var blitt en heksegryte av rykter.

Bibelen forteller at Jesus ikke sa så mye mer til vennene sine i de 40 dagene han viste seg for dem. Han understreket bare budskapet sitt og sa at de måtte dele det med hele verden.  Og han beroliget dem og sa at de måtte holde seg i ro og vente på kraft og styrke. Så forsvant han for øynene på dem igjen, og ble borte for godt.

Men disiplene ventet, og det var først i pinsen, 10 dager senere, at «ting falt på plass». Da opplevde de å omtrent bli blåst over ende av en guddommelig kraft. Og etter det var de ikke usikre og redde lenger. Da opplevde de ikke bare en ytre forvirrende oppstandelse, men like mye en indre ro og styrke. De opplevde at Jesus ble levende inni dem. Ikke bare i tankene, men også i følelsene og i hele kroppen. Og fra de hjertene som ble satt i brann, spredde budskapet seg som ild i tørt gress. Fra person til person pga den overbevisningen og kjærligheten de hadde med seg når de delte troen sin. Og fra da av fikk Jesu budskap så stor sprengkraft at det ble umulig å stoppe det. Selv om mange prøvde med alle mulige midler. Og slik fortsatte det hundreår etter hundreår, og gjør det fortsatt. Og selv om budskapet mange steder etter hvert ble kuppet av statsmaktene og/eller institusjonalisert, fantes hele tiden understrømmen av den dype, ekte troen der. Den ble båret av stadig nye mennesker som «gikk veien»; den veien Jesus hadde lært dem, og som han gikk sammen med dem på.

Mange opplever sikkert det med «å få Jesus på innsiden», som noe veldig mystisk og åndelig. Jeg tror ikke det er det. Jeg tror det er noe jordnært og kjent. Det handler om at den kjærlighetskraften som Jesus var fylt av, og som bærer hele universet, «tennes» i det enkelte menneske. Det handler om det samme som alle kan oppleve når de begeistres av det sanne, vakre eller gode. Som når en mor kjenner morskjærligheten for sitt nyfødte barn, eller når vennskap bekreftes og fornyes, eller når et barn opplever seg elsket av far og mor uansett hva det gjør eller ikke gjør. Da kommer vi nemlig i kontakt med den sterkeste kraften som finnes. En guddommelig skaperkraft. En kraft som er sterkere enn all ondskap og død. Og når vi møter den, utfordres vi alltid til å kjenne etter: Hvilke konsekvenser skal dette få i mitt liv? Ofte tror jeg det er «småtingene» det handler om. Vennlighet, høflighet, hjelpsomhet, tilstedeværelse...

Jeg tror det er sant det Paulus skriver i brevet sitt til de kristustroende i Korint. Han sier at det er helt likegyldig hvor mange fantastiske ting du klarer å utføre. Hvis du ikke gjør det med kjærlighet, er du ingenting.