Jul: 1. juledag

Over hele verden er det i overgangen fra julaften og til 1. juledag mektige midnattsmesser og morgenmesser der det feires at selve Ordet (fornuften, visdommen), Lyset, Kjærligheten og Livet har bosatt seg i en liten menneskebaby!

Feiringen er plassert her fordi Jesus ble født om natta (gjeterne var ute og holdt nattevakt). Julaften er jo egentlig å ta feiringen litt på forskudd. Men det er uansett grunn til glede. Bare tenk på englene som fortalte og sang til gjeterne om den store gleden . Og gjeterne som først ble livredde, gikk hjem fra stallen med jubel og glede, fordi alt var slikt englene hadde sagt.

Teologene kaller det som skjedde denne natta for inkarnasjon. Ordet betyr "å ta på seg kropp". Og det er det 1. juledag i kirka handler om: At selve Ordet (Logos, visdommen, verdensfornuften) ble en menneskekropp. En fantastisk tanke, egentlig. Og det kan vel ikke finnes noe som understreker kroppens betydning mer. Men dessverre: når teologene skal si noe om dette, gjør de nesten uten unntak det motsatte: De gjør gudskroppen til ord. Til meninger, til ideer, til teologisk teorier. Mens det Gud gjorde, var å bli en menneskekropp selv, med alle dens svakheter, styrker, behov og følelser. 
Hva betyr det så at Kjærligheten, Livet, Lyset fikk en menneskekropp? Som sagt, det må i alle fall bety en voldsom oppgradering av kroppene våre. Likevel så er mange misfornøyde med kroppen sin. De søker en perfekt kropp. Samtidig som det å søke perfeksjon er noe av det farligste vi gjør. For vi er mennesker, vi er ufullkomne, og vi har grenser. Et dikt av Wera Sæter (Elske grensene") sier mye om dette:

Han (Jesus) kom jo selv inn til grensene våre.
Han skammer seg ikke over dem.
Han kom og ble dem.
Han kom og ble barn.
Han kom og ble tid
Han kom og ble fattig.
Han var sulten, trett og forlatt.
Han kom og ble grense, slik elsket han oss.

Klikk her for å lese hele diktet: Dikt

 
Noen sier at Jesus var et fullkomment menneske. Men han ble sliten, redd, han gråt og ble av og til fryktelig sint. Selv brukte han nesten konsekvent ordet "menneskesønn" om seg selv. Jeg tenker at Jesus ikke var et fullkomment menneske, men et sant og ekte menneske. Jeg tenker også at det fullkomne ikke finnes i virkeligheten noe sted i universet. HYva skulle det i tilfelle bety at noe er fullkomment? Upåvirkelig?

Jesus var opptatt av menneskets ufullkommenhet. Han vektla derfor mest av alt forsoning. Fordi det er nesten det eneste som kan snu onde sirkler til gode. Og slik hjelpe oss til å starte på nytt igjen, og prøve en gang til.

Og Jesus advarte mye mot materialisme. Som binder oss og gjør oss ufrie. Fordi vi søker lykke og mening på feil sted; der den ikke er å finne. Og "vi kan ingenting ta med oss dit vi går"

Jesus sa også at alle religiøse regler skulle legges vekk, hvis de var menneskefiendtlige. For reglene var til for menneskets skyld, og ikke omvendt.

Jesus skulle komme til å få stor betydning. Kanskje størrre enn noe annet menneske. Det gir grunn til feiring, men også til ettertanke.

Jul: Julekvelden

Så er den siste luka klar for å åpnes. Der er det bilde av stallen i Betlehem. Vandringen er over. Vi er fremme; - kommet hjem! I dag tenker jeg derfor på julesanger med pilegrims-motiv. Dem er det flere av (bla Deilig er jorden og Her kommer dine arme små).

Jeg har selv vært pilegrim og vandret 80 mil gjennom hele Nord-Spania. Jeg glemmer aldri følelsen av å være del av et stort omsorgsfelleskap der vi fikk hjelp, og ga hverandre hjelp, når det var det vi trengte. Og alle opplevde vi at vi på en måte var i samme situasjon: vi var vandrere på vei "hjem". Og når vi skadet oss, eller ble slitne eller tullet oss litt bort, prøvde vi å hjelpe hverandre slik at vi kunne fullføre vandringen vår. Og målet vårt den gangen var en by helt vest i Spania: Santiago de Compostella.

Jeg tror ikke vi er så forskjellige som vi tror; muslimer og kristne, menn og kvinner, streite og skeive, barn og voksne. Vi har evne til å leve oss inn i hverandres liv, og forstå hverandre. Og vi trenger hverandre på livsvandringen vår! Og godheten ligger der alltid snublende nær oss som en god mulighet.

Den sangen som får aller best fram denne tankegangen, er Tore W. Aas sin "Gå mot Betlehem. Inni sangen leses også denne flotte teksten:

"Et pilgrimstog går over jorden, gjennom alle land og alle tider er vi vandrere. Drevet av lengselen etter å komme hjem, hjem til byen hvor vi hører til. Hvor alt som ble adskilt, skal forenes, alt som er sykt, skal bli leget, alt som er sønderskudd skal bli helt. Og ferden går til Betlehem, hvor himmelkongen, han som skapte oss, har sagt at han vil møte oss»

For tekst til hele sangen klikk her: Sanger

Alle som har tullet seg skikkelig bort, vet hvor godt det er å finne veien igjen. Og ikke minst komme hjem til tryggheten og varmen. Så la oss feire jul med glede!

Jul: Barnet

Men Jesusbarnet, da; hvem var han, tro?

Bibelen sier mye rart om han: Den sier bla at det var Gud selv som «bosatte» seg i Marias eggcelle; en Gud som etter hvert ble en celleklump, et embryo, - og et foster. Slik synliggjorde Gud seg i en helt vanlig menneskekropp; i form av en nyfødt, naken, forsvarsløs og skrikende baby. Den første senga hans ble matfatet til dyra i stallen. Heldigvis var det godt med høy der. Jeg tenker: Hvilken oppgradering av barnet! Av det fattige, sårbare og «uekte» barnet. Og av morsrollen. Og ikke minst av «stefarsrollen». Juleevangeliet handler om et barn født utenfor ekteskap. Uten kirkens eller prestens velsignelse. Av samboende foreldre. Slik velger Gud å bli en av oss.
Det er mange vakre julesanger om dette! Jeg tenker akkurat nå på sangstrofen «Byens slott er en stall, hvor de holder et hoff av dyr» fra sangen «Gå Mot Betlehem» av Erik Hillestad. (For tekst: klikk her: Sanger).
Det går an å tenke at vi alle er vandrere; vandrere som Josef og Maria. Veien kan være både kronglete, lang og farlig. Men vandringen handler om å få komme "hjem" igjen engang. Og innenfor den kristne tro/kultur, går veien til Betlehem. Sangen «mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom», handler om nettopp dette: "Her samles alle mine tanker som i sin hovedsum".

For tekst, klikk her: Sanger

Men alle reisende, - uansett tro, trenger det samme på vandringen hjemover: hverandres hjelp, godhet og kjærlighet.

Jeg tenker meg den guddommelige kjærligheten som et stort, varmt og bankende hjerte, pulserende med enorm kraft i hele universet; - fra den ytterste galakse til de minste partiklene i atomkjernen. Jeg tror Gud er kjærlighet - og at Han elsker oss, og den kloden vi bor på, og hele universet. Og jeg tror Gud kan møte oss i kjærligheten; ved å oppmuntre oss til å være modige. Til å være åpne, sårbare og tilstede i øyeblikket. Der alt skjer. Der det også skjer under.
Jeg trenger hverken en himmelsk eller en jordisk tryllekunstner/magiker. Jeg trenger en livgiver/ mor/far/Mor/Far som ser, hører, som er våken, oppegående, - og som er glad i meg; - og som vil hjelpe meg til å ta i bruk den sterkeste kraften av alle krefter: Kjærligheten.

Som vi er ingenting uten. Og som aldri skal ta slutt.

 

Advent: Rosen

Den vakreste julesangen jeg vet er "Det hev ei rose sprunge" Noen av linjene i den sanger går slik: Det hev ei rose sprunge...... Midt i den kalde vinter, ved mørke midnattstid.......Maria møy, den reine, bar rosa til vår jord".

Rosen er her et symbol for jesusbarnet; - at gudskjærligheten ble født som en liten baby en kald vinternatt, slik profeten Jesaja også hadde spådd mange hundre år tidligere

Rosen er også et fint symbol for vår (ofte kompliserte) kjærlighet til hverandre. Og da tenker jeg med en gang på sangen: "The rose". Ingen julesang, akkurat, men den handler om kjærligheten. Sangen ble laget til filmen om den jeg syns er den største kvinnelige rocke-sangeren noensinne: Janis Joplin. Hun var "skeiv" og slet med å passe inn i et bestborgerlig USA. Hun ga alt av seg selv på konmsertene sine, og ble stadig mer rusavhengig. Hun døde av en overdose, bare 27 år gammel. Men sangene hennes, og sangen om henne lever videre! "The Rose" sier mye fint og sant om den kraften kjærligheten har. Amanda McBroom har skrevet teksten, og Bette Midler gjorde den berømt da hun sang den i filmen (The Rose) om Janis Joplin i 1979. For norsk og engelsk tekst, klikk her: Sanger

Advent: Josef

Josef valgte å stole på Maria. Men ikke med en gang. De var riktignok forlovet, men da hun redd fortalte ham at hun var med barn, ville han gå fra henne i stillhet. For han visste jo at han ikke kunne være faren. Men han var jo glad i henne, og ville ikke føre skam over henne. Uansett greide han ikke å tro på historien hennes om englebesøk. Helt til han fikk englebesøk selv. Det ble en sterk opplevelse for Josef. Så sterk at han på tross av alt som passet seg, valgte å ta Maria hjem til seg som kona si.
Jeg tenker: Hvem er du, Josef? I alle fall ikke far til barnet i Marias mage! Hvor dypt forelsket må du likevel ha vært i den søte tenåringsjenta du plutselig oppdaget i Nasaret. For menn gjør ikke sånt, Josef! Selv om de har hatt merkelige drømmer. Menn forlater kjæresten sin når hun har vært utro! På din tid, og lenge etter, ble barn født utenfor ekteskap, kalt uekte. Og få menn ville ha andre menns barn i huset sitt. Helt til 1980-tallet ble det skrevet opp i kirkebøkene i Norge om barna var født i eller utenfor ekteskap. Så viktig var det for kirken å skille de «ekte» barna fra de «uekte».
Min far ble kalt et uekte barn. Ikke så spesielt egentlig. Veldig mange barn har vært kalt det. 
Han måtte nøye seg med en seng på loftet til bestemora si fra han var bare ett år. Moren hans hadde også vært en tenåringsjente som var blitt så forelsket og presset, at hun valgte å slippe kjærligheten til litt for tidlig. Akkurat som Maria. 
Josef er på vei til Betlehem. Sammen med Maria. Til byen til slekten hans for å bli med i den store folketellingen.

Josef går og tenker på sitt. På det kameratene hans sa da han lot Maria flytte inn til seg for tidlig. De ertet ham litt med at han nok hadde vært for ivrig eller uforsiktig. Selv hadde han ikke sagt så mye. Bare at de tok feil. For hadde han begynt å fortelle om englebesøkene, ville de sikkert bare ledd av han.

De to nærmer seg Betlehem nå. Josef er bekymret. Han er jo mann og burde klare å finne et skikkelig overnattingssted til sin høygravide forlovede. Men overalt de banker på, er det fullt. Hvordan skal dette gå?

Advent, Maria

Det er advent. Lysene er tent. Det er mørketid og vinter her i nord.

Maria er på vei mot Betlehem. Hun begynner å nærme seg nå. Magen er stor og tung å bære på. Josef prøver nok å trøste og oppmuntre henne så godt han kan der han går ved siden av henne.
Hva tenker Maria? Kanskje går hun og tenker på hvordan venninnene hennes reagerte da hun prøvde å forklare hva som hadde skjedd for snart 9 måneder siden. Hun hadde nok sett det; de hvisket sammen og kniste. Hva tenkte de, tro? Sikkert at de hadde hørt mye sprøtt, men det Maria valgte å fortelle dem, tok kaka. Ett sted måtte da grensen gå!
Maria var ikke i tvil om at det hadde skjedd noe helt utenom alt som var normalt. Hun så det fortsatt helt tydelig for øynene sine. Alle tenåringsjenters drøm hadde stått der foran henne; - selveste prinsen, Gabriel, en stor, vakker mann i skinnende, hvite klær. Og hun ble så overveldet av den store kjærligheten at hun valgte skjelvende å si JA, og slippe den inn. Helt inn i kroppen sin! 
9 måneder senere er Maria nesten fremme i Betlehem. Hun går fortsatt og tenker: «Hvorfor meg, Gud?» Hvorfor ble akkurat jeg valgt ut?»

Jeg tenker, over 2 tusen år senere, at Maria ble valgt ut av kjærlighetens kilde; livets kilde.
Maria; den fattige, ugifte, uerfarne tenåringsjenta, - i samme situasjon som så mange andre tenåringsjenter rundt om i verden. Så hvorfor akkurat Maria? Jeg vet ikke, men kanskje fordi Maria hadde noe av den samme kjærlighetskilden i hjertet sitt? En kjærlighet som alltid har et JA som sin første spontane reaksjon. 
Likevel: Maria var jo bare et menneske, så hun måtte dra og sjekke hele greia med venninna si, Elisabeth; - om det virkelig kunne være sant at himmelen hadde valgt ut akkurat henne! Og den gode venninna hennes ga henne en klar bekreftelse. I tillegg var Elisabeth også gravid og hadde opplevd underlige ting.

Og så går Maria der fortsatt på en støvete landevei i Midtøsten, under en brennende sol; - sammen med Josef. Begge tenker nok på om de rekker helt til Betlehem før vannet går, og de siste avgjørende riene kommer. 
Maria tenker nok også på Jesusgutten sin (han har jo allerede fått et navn), og alt det fine de skal oppleve sammen. 
Og ikke minst: Maria takker Gud for den fantastiske mannen sin som stoler fullt og fast på henne, og går sammen med henne hele veien! Helt fram til Betlehem. Nå kan hun også se byen i det fjerne.....