Beskjæring


Høsten er over oss for lenge siden. Og jeg liker høsten,

spesielt det som har med innhøsting av bær og frukt å

gjøre.

Denne høsten har vi hatt mye epler på trærne våre.

Men trærne er også fulle av lange, nye skudd med løv

uten epler. 

Jeg har lest at beskjæringen kan vente til senvinteren. 

Så da har jeg litt tid. Men det er lett å utsette det for

lenge, eller glemme det også. Likevel vet jeg jo at

beskjæring er viktig for å få en god avling, og at det bør

gjøres på rett tid og rett måte. Det er selvsagt lov å

prøve seg fram, men det er også lurt å hente inn råd fra

folk som har erfaring meddenslags.

Mitt problem er ofte at jeg tar beslutninger for raskt, og kutter av muligheter som jeg egentlig burde ha tenkt over litt lenger. Jeg synes det er veldig ubehagelig å leve i usikkerheten mellom mange ulike valg. Det stresser meg. 

Men flere kan nok kjenne seg igjen i at for dem er beslutningsvegring et større problem enn overilte valg. 

Det kan ligne på det jeg gjør når jeg utsetter å beskjære frukttrær. For jeg vil så gjerne at det skal gå like bra med alle de nye skuddene. Med alle mulighetene. 

Likevel: Frukttrær trenger beskjæring for at de grenene som blir igjen skal få gode vekstvilkår, og bære god frukt. Men jeg vet at jeg har lett for å ta vekk alt for få. 

Og da kan resultatet bli deretter.

Å være sjef i eget liv og ev i andres, tror jeg i stor grad handler om beskjæring. De fleste vil nok tenke at den dårligste lederen, er den lederen som kontrollerer alt og alle, og ikke stoler på at folk gjør jobben sin. Eller en leder som kjefter og forteller folk om alle feilene de gjør, og unngår alt av ros og oppmuntring. 

Men det stemmer ikke. Den verste lederen er den lederen som alltid venter på andres initiativ, og i tillegg unnviker prioriteringene; beskjæringen. Den lederen er den dårligste og skadeligste av alle. Fordi uten prioriteringer, blir det bare småtterier og rot av alt. Det blir et buskas til slutt med dårlig og små frukt. Det gjelder både på en arbeidsplass, og også i eget liv.

Å ha evne til å fatte beslutninger, er det samme som å ha evne til å skjære gjennom. Kutte av. Fjerne noe. Og prioritere det beste; det som virker å ha livskraft, og dermed livets rett.

Det kan gjøre vondt på kort sikt. Men det er nesten uten unntak det beste på lang sikt. Men det forutsetter selvsagt at den som har ansvaret, vet noe om beskjæring. Slik at ikke hele treet blir skadet.

Det er riktignok viktig først å se, følge med og lytte til hvilke muligheter og forslag som vokser frem. Men så bør noen få velges slik at disse kan få vekstmuligheter. Og når valget er tatt, og man har valgt ut de beste og kraftigste, bør de øvrige kuttes av. Selv om det kan være smertefullt.

Uansett er det ingen løsning å ikke gjøre noe som helst. Bare la ting skure, og la det som skjer, skje. Det kan sammenlignes med det å bli sittende stille i båten når det blåser opp. 

Og bare vente på at uværet skal gå over. Holde pusten. Spille død. Det hjelper ikke. 

For selv om kapteinen og alle de andre forholder seg rolig, flytter båten på seg. Fordi det alltid finnes andre krefter utenfor båten. Strøm, bølger og vind gjør sin gjerning uansett. 

Snart er alle kommet langt av lei. 

Og båten er med stor sannsynlighet også på et helt annet sted enn alle hadde ønsket seg.

Hvor ble det av sjelen?

Røtter og trær

Jeg går mye tur i skogen. Det som ofte slår meg, er hvor mange røtter jeg kan se på kryss og tvers over stien. Noen steder virker det som det er helt tettpakket med røtter under føttene mine. Da begynner jeg lett å tenke på det som er under trærne; det som befinner seg helt skjult under bakken, hvor stor må ikke den verdenen være. Røttene er tykke først, men etterhvert forgrener de seg ut i stadig tynnere grener, og til slutt blir de tynne som hårstrå. Samtidig er de utrolig sterke, og kan sprenge seg vei gjennom de utroligste stengsler. Og “grenene” under bakken er minst like viktige som de som befinner seg over bakken. For røttene henter livsviktige mineraler, vann og næring til trærne. 

Jeg har også hørt at trærne er like store under bakken som over. For meg virker det derfor som de to verdenene er speilbilder av hverandre. 

Tankene mine kretser også rundt om treet primært får kraften og livet fra sola og lufta, eller om de får det samme mest fra alt det som finnes under bakken. Sannsynligvis går nok kraften og livet begge veier; både nedover og oppover. Slik blir treet uansett en fantastisk, kompleks og levende organisme der livskraften strømmer begge veier. Noen hevder i tillegg at trær kan kommunisere med hverandre på ulike måter.

Så når jeg går tur i skogen, kan jeg fylles av ærefrykt for trærne, og for alt som lever. 

Til og med for den komplekse organismen jeg selv er.

Sjelen

Og da kommer jeg til de “røttene” som er under overflaten i mitt eget indre; det som gjennom uminnelige tider har vært kalt sjelen. Likevel er det nå nesten ingen som snakker om sjelen sin. Det virker som begrepet er nesten borte fra bevisstheten vår. Kan det være at vi ikke tror på en usynlig virkelighet lenger, og at det kun er den synlige overflaten vi er opptatt av?

For én ting er den synlige kroppen min. Den er utrolig komplisert og mangfoldig. Men jeg tenker at den usynlige, sjelelige eller psykiske strukturen som befinner meg i mitt eget dype jordsmonn, er minst like komplisert, og kanskje enda mer mangfoldig enn den synlige kroppen min. 

Det underlige er at trær har vært sammenlignet med mennesker og menneskesjelen helt fra menneskehetens opprinnelse. Vi kan f.eks tenke på livets og kunnskapens tre i bibelen, eller på verdenstreet Yggdrasil i norrøn mytologi.

Freud

Jeg tror de fleste ikke er klar over hvilken revolusjonerende oppdagelse psykologen Sigmund Freud gjorde på begynnelsen av 1900-tallet. For mens folk flest var fremtidsoptimister, og trodde fornuften skulle seire på alle fronter, påsto Freud at vi i liten grad styres av rasjonelle og bevisste valg. Han var i stedet overbevist om at vi i mye større grad er styrt av ubevisste og automatiske prosesser dypt i vårt eget indre. Og etter Freud kom to verdenskriger, og også ideologiene nazisme og kommunisme, som i stor grad knuste troen på at verden blir  stadig bedre gjennom rasjonelle valg folk tar.

Sjelens lagdeling

For meg er sjelen en helhetlig psykisk struktur bygd opp av flere lag. Jeg tror det går an å tenke seg at sjelen både består av et ego, av bevisstheten/samvittigheten, og av det ubevisste/underbevisste. Og for meg er den viktigste delen av sjelen den bevisste delen av oss som vi føler og tenker med. Sjelen er på en måte observatøren av den virkeligheten vi opplever. Sjelen velger, gir oss muligheten til å oppfatte oss selv utenfra, og kan også stille oss ubehagelige spørsmål. Den kan også holde kontakt med dype ubevisste prosesser vi ikke er klar over selv.  Den har derfor på en måte sitt eget liv, og er så selvstendig at den til og med kan plage oss med dårlig samvittighet resten av livet. Derfor er den stemmen vi kaller “samvittigheten” også en viktig del av sjelen vår. Jeg tror i tillegg sjelen på et eller annet vis er koblet til en kollektiv bevissthet. Og at vi på grunn av det har tilgang til tidligere generasjoners erfaringer og visdom.

Jeg tenker også at sjelen er det vi henvender oss til i hverandre. Og det vi gjerne prøver å etterligne og fremelske i hverandre. Et vakkert eksempel på dette er når vi blir dypt forelsket i en annen person. Det kan til og med skje med en person vi ikke kjenner veldig godt. Jeg tror det som skjer da, er at vi ser potensialet den andre har. Det vil si at vi ser noe mer enn det som er der, der og da. Kanskje kan vi si at vi ser det den andre personen kan utvikle seg til å bli; altså at vi i glimt ser hele potensialet personligheten eller sjelen har. Og at det er det vi faller for og beundrer. Og hvis det også er gjensidig, kan det bli to sjeler som møtes, finner hverandre, og forenes. Og etter et langt liv sammen, kan det skje at begge vet hva den andre tenker og føler før den andre gjør det selv.

Skyggen

Gamle eventyr og myter kan fortelle om helter som kjemper med drager, og som vinner prinsesser og en stor skatt som deles med lokalsamfunnet sitt når helten kommer tilbake.

De gamle trodde på jo på at mennesker hadde en sjel, og regnet med den som en faktisk virkelighet. Jeg tror derfor mange eventyr og myter kan leses som fortellinger om den bevisste delen av hver enkelt person som våger å bevege seg inn i den ubevisste delen av seg selv. Vi kan tenke på det som å konfrontere egne troll, drager og demoner i vårt eget indre. Og gjennom det erobrer områder fra det ukjente, mørke og ubevisste, og integrerer det inn i lyset og inn i den bevisste delen av oss selv. Jeg tror også dette er en utfordring alle møter. For alle er vi kalt til å utvikle vår egen kunnskap, styrke, og vårt eget mot, og til å bli en større og bedre versjon av oss selv. Og veien til en slik helhet, går alltid inn i det ukjente; gjennom mørket, gjennom smerten og det vanskelige; men aldri utenom eller rundt det. 

Dette er det Freuds samtidige, Carl G. Jung, kalte “skyggen” vår. Og han mente at veien til større modenhet gikk gjennom å erkjenne at denne skyggen finnes inni oss, og i stedet for å undertrykke eller benekte den, er utfordringen å integrere den som en viktig del av oss selv. 

Og gjennom det, få muligheten til å kontrollere våre indre, destruktive krefter.

Det maskuline og det feminine

Helten i eventyrene må noen ganger også vekke en sovende, eller slippe fri noen som er fanget i et bur. Da handler det sannsynligvis om å vekke eller åpne opp for den maskuline eller den feminine siden i seg selv; alt etter hvilken side man har latt sove eller undertrykt. I de eldgamler mytene og eventyrene har bevisstheten fått maskuline symboler; f.eks: lys, sol, himmel, kongssønner, eller øyne som følger med. Mens det ubevisste som regel fremstilles gjennom feminine symboler. Eksempler på feminine symboler er: mor, jord, natur, måne, natt. På den måten skjønte de gamle at ulike mennesker har ulike utfordringer for å vokse og bli mer hele. Men gjennom å underlegge oss stadig større områder av det ubevisste og ukjente i oss selv, inkludert både vår feminine og maskuline side, tenkte de at vi kunne bli bedre utgaver av oss selv. Og da kunne vi i større grad ta i bruk de beste sidene av oss selv ut fra hva situasjonen krevde.

Det er også interessant at bibelen på sine første sider beskriver menneskets gudlikhet først og fremst gjennom at mennesker er skapt i to utgaver; både som det feminine og det maskuline.

Sjelens udødelighet 

For meg har det vært veldig spennende å lese gamle religiøse fortellinger, myter og eventyr på denne måten; som fortellinger om mitt og andres indre liv; som sjelefortellinger. 

Ved å lese dem slik, og dermed ta til oss denne eldgamle visdommen, kan vi også bli mer modne sjeler eller personligheter. Og det kan igjen bidra til at vi får positiv betydning for andre mennesker, og for generasjonene som kommer etter oss.

Tenker man slik, er det  heller ikke vanskelig å tenke at sjelen vår er en viktig del av oss, og til og med kan ha evig liv.

For selv om sjelen er usynlig, og befinner seg “under bakken”, er den en minst like stor og levende struktur som den fysiske kroppen vår.

Ja, kanskje kan vi tenke at den usynlige sjelen er et speilbilde av den synlige kroppen vår;

på samme måte som trær består av én synlig og én usynlig del.

God tur!

Tyngdepunkt, filter og kart

Det er ikke bra å komme skeivt ut i livet. Det kan få store og uheldige konsekvenser. Man kan begynne å gruble for mye, og tro at alt er ens egen skyld. Og da er det lett å bli topptung. For meg har det gjort at når motgang og mørke møtte meg, og jeg falt, så var det vanskelig å komme meg opp igjen. Og det tok i tillegg ofte lang tid. Men den som har fått et høyt tyngdepunkt, står dessverre også i fare for å falle den andre veien. Mot lyset. Og bli værende der. Fordi det gjør så vondt å forlate lyset, selv for en kort stund. Men det er forståelig at man vil bli der, når man har vært lenge i mørket. Slik blir den som har fått en dårlig start, og blitt topptung, et lett bytte både for den varme sola og den iskalde vinden.

De som har fått en god start i livet som gave, har et mye bedre utgangspunkt. De får gjerne et mye lavere tyngdepunkt, og står derfor mye stødigere. De kan selvfølgelig også falle både den ene og den andre veien. Men de reiser seg lettere, og finner lettere igjen balansen. De finner lettere igjen både roen og tryggheten. For de vet de helt grunnleggende er bra nok. De vet om at de har stor betydning. For seg selv og for andre. De vet også at de er påvirkelige og sårbare, og plutselig kan falle. Men de blir som regel likevel ikke liggende så lenge.

Selv har jeg hatt lett for å bli liggende når jeg faller den ene eller den andre veien. Det som i tillegg har gjort det ekstra vanskelig å reise seg, er at jeg har helt forskjellige filter når jeg er dypt nede i forhold til når jeg er alt for høyt oppe. Når jeg er dypt nede i mørket, har jeg et meget effektivt filter som filtrerer vekk alt positivt. Slik at bare hindringene, skuffelsene og det umulige blir stående igjen. Mens når jeg er alt for høyt oppe, har jeg plutselig et helt motsatt filter. Det filteret slipper bare gjennom det positive. Alle mulighetene. Og jeg ser overhodet ingen begrensninger. Det høres kanskje underlig ut, men slik er det for meg.

Jeg kan derfor ikke alltid stole på meg selv. Hverken på tankene eller følelsene mine. Så jeg må alltid sjekke hvor jeg befinner meg i forhold til dette. For uten at jeg vet hvor jeg er, har jeg ingen sjanse til å finne den beste veien videre. Enten veien videre er mot et krevende mål, eller det er på tide å begi meg på hjemvei.

Men jeg er heldigvis etterhvert blitt ganske flink til å ha med meg kart. Det gjelder både på tur i skog og fjell, men også på livsvandringen. Og jeg har også begynt å sjekke dem ganske ofte, slik at jeg lettere ser hvor jeg er. Da kan jeg også lett kjenne meg igjen hvis jeg har vært på samme sted før.

Etty Hillesum har sagt: "Vi er bare siler som verdenshistorien renner gjennom". Jeg har lurt på om det også gjelder selve tiden, som alltid renner gjennom oss. Og som vi uansett ikke kan stoppe. Men kanskje kan vi gjøre noe med silene våre. Med filtrene våre. Og finne ut hvor finmaskede eller grovmaskede vi vil ha dem. Kanskje kan vi også lære oss å bruke de som er mest solide, og som samtidig slipper gjennom passelig med lys. Og varme. Ikke for mye. Men heller ikke for lite.

Og kanskje kan vi gjøre noe med kartene våre også. F.eks sjekke at de er oppdaterte og har god oppløsning i forhold til de behovene vi har. Den går også an å skaffe seg nye og bedre kart, hvis de gamle ikke fungerer så bra lenger.

Barndommen

Ole Paus synger vakkert om barndommen i sangen “Innerst i sjelen”. Han synger bla: “Innerst i sjelen, Stiger landet frem: En blank og gylden stripe land, Som en gang var mitt hjem. Innerst i sjelen, Hvisker det hver kveld, Om et skjult og annet land, Som en gang var meg selv”. Jeg tror sangen handler om barndommen. Det landet som for oss voksne på en måte er borte, men som likevel har formet oss mer enn noe annet. Vi kan ane den som en “blank og gylden stripe land, som en gang var mitt hjem, og som en gang var meg selv”. Men som ikke er det stedet vi bor lenger. Vi har flyttet derfra, og vi kan heller ikke reise tilbake dit. Vi har endret oss.

Mange forholder seg lite til sitt indre liv. Til det som har skjedd og skjer “innerst i sjelen”. De fleste reagerer stort sett bare på det som skjer “der ute”. Og tenker at alle forklaringer ligger der. Men slik er det ikke. Som regel ligger forklaringen på det vi ser, tenker, føler og gjør på innsiden av oss selv. Og ofte som ubevisste prosesser. Men det er et poeng i det å bli seg mer bevisst det som skjer på ens egen innside. Da kan vi bli mer modne, selvstendig og kloke. Og ta ansvar for våre egne liv.

Og innerst i sjelen vår, ligger alltid barndomslandet. Det er der, men det er ikke like lett å finne veien dit. Noen sier at en gang må vi slutte å lete i barndommen for å finne svar på de problemene vi har nå. Og kanskje er det riktig noen ganger, hvis letingen bakover blir opphengt, og hindrer oss i å komme videre i livet. For noen ganger trenger vi å forsone oss med at det var de foreldrene vi fikk; det var den oppveksten jeg gjennomlevde; og det var på det stedet, med de tradisjonene og holdningene, jeg ble født. Men det er også minst like sant at det er mye kunnskap og visdom å hente i det å lete i de sporene barndommen har satt i oss. Ikke for å få bekreftet at en er et offer, eller i det at det er andres ansvar at mitt liv ble som det ble. Men i det å lytte litt til den stemmen det barnet som bor inne i oss alle, fortsatt har. Med forståelse og aksept for at det var mye vi som barn ikke forsto. For at vi gjorde dumme ting. Men også for at vi tok på oss ansvaret for det andre hadde skylden for. Ja, på en måte ta barnet i seg selv opp på fanget, og høre etter hva det faktisk har å si. Det er ikke så spesielt som det høres ut. For barnet i oss har ofte noe det vil si oss. Og kanskje like viktig: vi kan ha noe å si til det lille barnet som en gang var oss selv. Da tror jeg faktisk det også på en måte går an å komme “hjem” igjen, og forsone seg med det som en gang skjedde der. 

Vi kommer riktig nok ikke tilbake til det hjemmet vi en gang bodde i, men vi kommer på en måte tilbake til det samme området, men med et helt nytt blikk og ny innsikt. Med nye kunnskaper og erfaringer.

Det er nok også derfor mange store mytiske og universelle fortellinger nettopp handler om å forlate hjemmet sitt, oppleve mange krevende utfordringer, for så å komme hjem igjen til slutt. Så kanskje er slike fortellinger, fortellinger om alle menneskers liv, om mennerskers grunnvilkår til alle tider. Og at det derfor ligger dyp visdom i å se på livet sitt på denne måten. I det at vi skal hjem igjen til slutt; til den gyldne stripen land som var hjemmet vårt en gang.

All forskning, og også min egen erfaring, sier meg at barndommen er den viktigste delen av alle menneskers liv. Fordi det som skjedde da, former oss mer enn noe annet. Både positivt og negativt. Forskning sier også at det ikke er noe i nærheten så viktig for å få et godt liv senere i livet, som det å få en god start. Som det å få en trygg, utfordrende og lærerik barndom. Det å få en dårlig start øker mer enn noe annet muligheten for at livet kommer til å bli vanskelig både i forhold til trivsel, jobb, familie, fysisk og psykisk sykdom.

En dårlig start kan handle om ulike ting. Men som regel handler det om at barnet har fått alt for mye av noe; både i forhold til overgrep, nedvurdering, uforutsigerbarhet eller kontroll/beskyttelse. Men det kan også handle om at barnet har fått alt for lite av noe; f.eks voksenkontakt, kjærlighet, forståelse eller adekvate utfordringer. Dette skyldes at for mye kontroll eller overgrepsaktige ting setter seg i kroppen og følelsene våre, og blir der for resten av livet. Mens det vi har fått for lite av; manglene, vil lage hull i sjelen vår, der senere påfyll av gode ting sannsynligvis bare vil renne ut igjen.

Sammenhengen mellom en dårlig start og et dårlig liv er uhyggelig stor. Det viser veldig mange og svært omfattende undersøkelser. Så det er egentlig ganske underlig at det ikke satses mye mer på at barn skal få en best mulig start på livet. Det betyr ikke at de nødvendigvis må beskyttes mot alle problemer og farer, men det betyr at de må få hjelp til å bygge en indre trygghet, styrke og klokskap som er tilstrekkelig til å møte livets utfordringer.

Her kommer noen av mine tanker om hva som gir en god start på livet:

- Følelseskompetanse: 

Jeg lærte lite om følelser i egen oppvekst. Men det jeg lærte, var at det å vise følelser handlet om svakhet. Følelser var noe som skulle kontrolleres og ikke vises fram. Det kunne gjelde stor glede og overraskelse. Men mest handlet det om å ikke vise skuffelse og smerte, eller vise at jeg ble såret. Og det gjaldt også sinne. For viste jeg fram det, viste jeg bare at jeg ikke hadde kontroll over meg selv. Så kanskje handlet det ikke bare om å ikke vise svakhet, men like mye om å vise fram at jeg hadde kontroll; at jeg var cool. Dette gjorde det selvsagt vanskelig for meg å lære mine egne barn å vise følelser. Og også ta dem på alvor som viktige signaler om hva som foregikk inni dem selv. Det betyr ikke at det riktige alltid er å agere på de følelsene som kommer. Men mer å kjenne at de er der, og gradvis også forstå at de kan handle om noe annet enn her og nå-situasjonen. Og også om det å respektere dem som en viktig og lærerik del av seg selv.

I våre dager lærer heldigvis barn mer om følelser enn jeg gjorde. Og de lærer også å skille dem fra hverandre. Og de får også lov å sette ord på dem. Jeg tror det er en av de viktigste kompetanse vi kan gi barna våre. Fordi det handler om å forstå seg selv. Og gjennom det også forstå andre. Fordi når de blir møtt på følelsene sine, kan de også møte andre på deres følelser. Og det er det de aller av oss fleste ønsker og har behov for. Fordi da kan det oppnås kontakt, vennskap og gode, varige relasjoner.

- Nei: 

Jeg tror det er avgjørende at barn lærer hva ordet “nei” betyr. Selv om det kan være ekstra vanskelig i en velferdskultur som vår. Fordi så mange familier har nesten ubegrensede muligheter til å si ja til det barna ønsker seg. Vi har jo som regel råd, og dermed mulighet til å si ja. 

Det er vanskelig å si nei, når vi har råd til å kjøpe alle lekene barnet ønsker seg. Og det er lett å la barn spise bare det de liker, fordi vi har råd til å kjøpe all den maten vi vil; og også til å kaste den som ikke blir likt/spist opp. 

Men er det nødvendigvis så fornuftig å la barna få ta egne valg i forhold til når de skal legge seg, hvilken mat da vil ha, hvilke ting de kan gjøre/ikke gjøre, eller i forhold til alt de ønsker seg? Kanskje lærer de da at det er de som bestemmer, og ikke de voksne. Og jeg tror ikke det er bra for barn. Fordi jeg tror at barn trenger tydelige og klare grenser som de kan forholde seg til. Og detrenger å forstå at det ikke er de som bestemmer alt. Hvis de begynner å tro det, kan frustrasjonen over å møte et bastant “nei” bli uproposjonal stor. Fordi de har lært tidligere at "nei" betyr "kanskje, senere, muligens" osv.

Jeg tror også det er bra at foreldrene er samkjørte i forhold til de grensene som gjelder. For bare slik slipper barna å bruke energi på å spille foreldrene ut mot hverandre. Det de da lærer, er manipulering. Og det er noe helt annet enn trygghet og faste rammer og regler.

- Trygg eller sterk:

Jeg tror ikke barn bør beskyttes mot alle tenkelige farer. Jeg tror det er bedre at det får oppleve at det kan takle de utfordringene og farene det møter. For verden er ikke et trygt sted, og vil aldri bli det. Barn kan møte den verste bølla både på lekeplassen, i barnehagen og i skolen. Og da er det ikke sikkert at den beste løsningen på sikt er å løpe til mamma, barnehagelærer eller læreren på skolen. Og det er heller ikke sikkert at den voksne alltid skal gripe inn når han/hun ser at barnet har havnet i en vond eller utfordrende situasjon. Voksne bør alltid gripe inn i minst mulig grad, slik at barnet opplever gleden over å mestre ting selv. Og barnet bør også få utfordringer som det kan strekke seg etter på en god måte; selvsagt tilpasset alderene sin

Det er også viktig for barn å klatre i trær og fjell både for å få fysiske utfordringer, og for å forstå hvordan kroppen fungerer, utvikle syn og muskler. Men også slik få skrammer og sår, og lære at det gjør vondt å falle og slå seg. Men at det er det man lærer av, og at det kan gå bedre neste gang. Helt til barnet mestrer utfordringene litt bedre. Noe som igjen gir stor glede og styrke til å takle nye utfordringer.

- Ikke la barnet ditt gjøre det du ikke liker

Foreldre har ansvar for at barnet ikke gjør ting den voksne ikke liker at det gjør. For klarer foreldre det, fører til at brnet blir likt av andre voksne. Og også av andre barn. Dermed får barnet masse gratis: Det blir møtt med ekte smil av andre. Det får god oppmerksomhet, og det lærer å dele. Det lærer om fair play, og at det er viktig at  andre også vinner av og til. Og det lærer seg å takle både tap og seire.

Det barnet som bråker, forstyrrer, plager, er hensynsløs, gråter seg til viljen sin, roper på hjelp fra mamma/pappa, blir ikke likt. Det barnet vil oppleve at andre møter det med falske blikk og ord. Og det barnet lærer dermed å ikke stole på andre, fordi andre heller ikke stoler på det. Barn som ikke har lært selvkontroll, og utviklet en viss sosial kompetanse når de er blitt 4 år, har redusert sjanse for å “lykkes” senere i livet. Skremmende redusert sjanse, faktisk.

- Et varig, forpliktende forhold

Jeg tror barn trenger både en mor og en far. De trenger både å møte en myk og en tøff kjærlighet. Hvem som har de ulike rollene i et parforhold, kan variere. Men det er avgjørende at barnet både har et fang det kan krype opp på, men også at det opplever trygge og forutsigbare rammer for hva som er akseptabel oppførsel.

Jeg tror i det hele tatt at å være barn i rammen av et varig og stabilt parforhold/ekteskap, er et godt grunnlag for å få et godt liv. Det er selvfølgelig ikke en garanti. Men uansett: det å vokse opp med bare en forelder, viser seg statistisk sett, er et mye dårligere alternativ.

Jeg tror også at ekteskapet som et forpliktende og varig forhold, er det beste utgangspunktet for å utvikle seg som menneske. Og også for å utvikle en god relasjon mellom to mennesker som faktisk er viktigere enn hver enkelt personen i forholdet. For har to personer lovet hverandre troskap og å forbli hos hverandre både i “gode og onde dager”, kan begge dele sine innerste tanker og følelser om den andre, uten å frykte for å bli forlatt. Og det gir et godt grunnlag for et viktig samspill, og det å lære noe om seg selv og andre. Og for å vokse og modnes som menneske. Det legger også et godt grunnlag for fornuftige utfordringer og en trygg ramme for oppveksten til eventuelle barn i forholdet. Og også for gode relasjoner mellom generasjonene i en familie og slekt.

Mange som vokser opp nå, lærer at det er jobb og karriere som er det viktigste i livet. Men det er det ikke. Det viktigste er familien vår. I alle fall i starten og i livets siste halvdel. Ingenting er bedre og viktigere enn gode relasjoner innad i en famili og slekt. Og det fantastiske er at hvis dårlige relasjoner blir tatt tak i, og ryddet opp i, kan det gi gjenklang og få stor betydning utover i hele familien/slekten. Og enda større: for barna, barnebarna, og i generasjon etter generasjon etter oss. 

- På bærtur

Til slutt en liten betraktning om kjærlighet, og det å være på bærtur. 

Jeg har vært på bærtur mange ganger i livet

Og jeg har lært mye av det også

Ikke minst dette:

at som alt annet liv,

er jeg her for å vokse og bli voksen

Modnes og bære frukt

Men også dette:

at det gode livet er en skjør plante,

og at den forpliktende, gjensidige

og varige kjærligheten,

er det beste vekstmediet av alle

Nosce te ipsum

"Kjenn deg selv" er et av de mest kjente sitatene noensinne. Og kanskje også det viktigste. Men det er også et av de eldste.

Sitatet stod på orakeltempelet i Delfi , Hellas. Et tempel som ble bygget for guden Apollon ca 800 år før Kristus. Apollon var solguden. Guden for lys, sannhet, og helbredelse.

Sokrates (ca 470-399 f.kr) fikk som svar av orakelet i Delfi at han var den viseste av alle. Selv sa han at hans dypeste innsikt var at han ikke kunne si noe sikkert om noe. Men han hadde en indre stemme, en samvittighet som veiledet han. Selv kalte han den som hadde stemmen, en demon. Demonen fortalte ham aldri hva han skulle gjøre. Bare hva han ikke skulle gjøre. F.eks ikke stikke av da han ble tiltalt for blasfemi, og for å villede ungdommen. Sokrates fikk dødsdom. Og drakk giftbegeret frivillig.

Ordet demokrati stammer fra ordet demon. Dvs at demokratiet bygger på troen på hvert enkelt menneskes evne til å tenke selvstendig; til hver enkelts verdi og likeverd.

Jeg tenker at det å kjenne seg selv, først og fremst handler om å rette lyset innover; lytte til sin indre stemme, og lete etter sannheten om seg selv. Lytte til samvittigheten sin. Og da først og fremst se etter sine egne skyggesider. For vi kaster alle skygge. Selv om vi ikke alltid er klar over det selv. Det er bare den som mangler substans, som ikke kaster skygge. Skygge betyr i denne sammenhengen: det som er gjemt i mørket, dypt nede i underbevisstheten vår, og som vi helst ikke vil vite av. Men som kanskje nettopp derfor påvirker og styrer oss i mye sterkere grad enn det vi er klar over. Og kanskje også ønsker å vite. Noe som gjør at vi har en tendens til å flytte det ubehagelige i oss selv over på andre. Og bebreider dem for egne tvilsomme sider.

Å oppdage skyggesidene sine, handler om å våge å møte de sterke kreftene; åndene, gudene, som finnes på dypet av seg selv. Og se og akseptere sin egen kapasitet for likegyldighet, feighet, gjerrighet, løgn, egoisme, og glede over at det går dårlig for andre.

Det ligger ingen løsning i å prøve å glemme, overse, fornekte eller ta avstand fra disse kreftene i seg selv. Det vi trenger å gjøre, er å følge med på dem, anerkjenne dem, og integrere dem som en del av vår egen personlighet. Og si: Slik er jeg, - også.

Soldater som opplever krig, kan bli sterkt traumatiserte . Ikke nødvendigvis på grunn av alt det grusomme de ser og opplever. Men fordi de oppdager sin egen kapasitet for en enorm destruktiv aggresjon, og ondskap. De oppdager hvor langt de er villige til å gå for å fornedre og ødelegge andre. Ofte langt utover det som er nødvendig for å forsvare seg selv. Og det traumatiserer dem.

Det modne menneske vet at det er et monster. Men det har akseptert det, lært å kjenne det igjen, og slik ha noe kontroll over det. Og et slikt menneske velger kun å bruke disse kreftene når det er absolutt nødvendig. Det er det visdom og ekte styrke handler om.

Jesus sa: Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden. "De saktmodige" er både blitt oversatt med "de ydmyke" og "de tålsomme". Men uttrykket "de saktmodige" stammer egentlig fra et ord som betyr: Den som har våpen, men ikke trenger å bruke dem.

Den største gåten

Hvilket vann?

Hvis vi sier til noen: “Er du helt sløv,  følger du ikke med, er du helt bevisstløs, eller?”; så er sannsynligheten stor for at vi får en svært negativ motreaksjon. Fordi vi hinter mot at de mangler noe av det aller viktigste et menneske har. Men som likevel ingen av oss egentlig vet hva er.

Del denne siden

For hva er den største gåten av alle? Kanskje den tingen vi vi ikke ser, som bare er helt selvfølgelig, og derfor ikke tenker på som en gåte en gang. Det blir omtrent som de to fiskene som møttes i vannet, og den ene spør om temperaturen i vannet. Og den andre fisken svarer: “Hvilket vann?” For for den fisken er vannet den største gåten.

Og da er overgangen forholdsvis kort til å sammenligne vannet med det “vannet” vi mennesker svømmer i; nemlig i form av den “tingen” vi ser/tenker/vurderer med. For det er det vi gjør. Vi har evnen til å se oss selv utenfra; tenke om oss selv, og si “jeg”. Vi er ikke et rent produkt av nevrologiske og kjemiske signaler i hjernen vår. Selv om mange hjerneforskere vil si det. Vi har faktisk et slags “organ” der vi tenker om oss selv, vurderer hvilke impulser vi vil følge, og ikke minst: utsetter/ofrer ting i nåtiden for å oppnå noe bedre i fremtiden. Vi er med andre ord bevisste mennesker. Vi har en bevissthet. Både om den store livssammenhengen vi står i, om egen og andres sårbarhet; og om at vi skal dø engang; uansett hva vi gjør eller ikke gjør. Vi er til og med så avanserte at vi er bevisste om at vi har en bevissthet. Selv om selve bevisstheten unndrar seg enhver forklaring/beskrivelse. Og slik må det kanskje også være. For hvordan skal vi kunne beskrive det vi opplever og beskriver oss selv og alt annet ved hjelp av?

Det å ha bevissthet, er også en tung bør å bære. Fordi med bevissthet får vi også ansvar for det livet vi velger å leve. Og for om vi oppnår eller ikke oppnår de målene vi setter oss.

Mange hjerneforskere påstår at vi ikke har fri vilje fordi handlingene våre bare er et resultat av kjemiske og nevrologiske prosesser i hjernen. De sier at bevisstheten er noe vi innbiller oss at vi har. Valgene våre er ikke bevisste valg, det bare er noe vi ønsker å tro, sier de. Det å si at bevisstheten er noe vi innbiller oss at vi har, er forresten en litt morsom setning, egentlig. For hva er det i tilfelle vi innbiller oss bevisstheten med?

Jeg tror i tillegg at hjerneforskerne tar feil. Og uansett er det ikke slik virkeligheten fremtrer for oss. Og det som er det avgjørende, er hvordan virkeligheten fremtrer for oss. Det er i denne sammenhengen virkelighet mer enn god nok og sann nok. For alle mennesker. Fordi vi agerer og behandler hverandre som om vi har en fri vilje. Og vi stiller hverandre til ansvar for hverandres handlinger. All politikk og hele rettsvesenet vårt hviler på det grunnlaget: vi stilles til ansvar for det vi gjør eller for det vi lar være å gjøre. Og det er vanligvis ikke lurt å beskylde et menneske for å være utilregnelig. For det er det ingen som liker å høre (unntatt noen kriminelle som får mindre straff som utilregnelige). For da oppfatter folk at de omtales  enten som syke, svært dumme eller feil.

Likevel er tanken om at vi er uskyldige “offer” for kjemiske prosesser, eller f.eks en vond barndom, en tanke som mer og mer fester seg hos mange mennesker i vår tid. Fordi den stadig påstås og gjentas i så mange ulike og nye sammenhenger. Jeg tenker en slik tanke/idé er skadelig og farlig; både fordi den er usann, fordi den er en dårlig måte å ansvarliggjøre mennesker på, og fordi den tapper livet for mening.

Det er kanskje en litt stygg tanke (men jeg liker å være hobbypsykolog), men det går an å tenke at noen forskere og tenkere ubevisst ønsker å bortforklare bevisstheten og den frie viljen, fordi da blir alt så mye enklere. For da har vi plutselig ikke ansvar for våre liv og handlinger lenger. Og det er jo også forståelig at mange ønsker å slippe unna ansvaret ved det å leve. Og i stedet bare gjøre det beste ut av det, og alltid tenke: “what´s in it for me?”

Jeg tror det med å være våkne, følge med, ta ansvar og være bevisste, er en svært viktig, men også stor og krevende utfordring for oss alle. Inkludert meg selv. Det er så mye mer behagelig å lukke øynene, eller snu oss vekk. Og dermed la være å sjekke, spørre, bry oss. For vi tror så lett at vi slipper billigere unna når vi ikke vet, ikke sier noe, og forholder oss tause. Og konsekvensen blir at mange går sovende gjennom livet. Men da har vi ofte glemt, eller vil ikke vite, at det også er et valg. Og kanskje det dårligste valget av dem alle. Derfor trenger vi å ansvarliggjøre oss selv i stedet for å unnskylde oss med en dårlig barndom, uheldige omstendigheter, eller si: “jeg er jo ikke verre enn andre.”

Under overflaten

Alle de store psykologene (inkludert Freud og Jung) snakker i tillegg om underbevisstheten eller det ubevisste.

Freud beskriver den som en undertrykt, litt dyrisk verden som påvirker oss mye uten at vi er klar over det. Og den påvirker oss i form av ulike drifter og behov som vi ofte ikke ønsker å vedkjenne oss. Men som nettopp derfor styrer oss mye mer enn vi tror.

Hos Jung er tanken mye mer at underbevisstheten er en kilde til å forstå mer av oss selv, gjennom tanker, bilder, symboler og hendelser som stiger opp til bevisstheten vår i våken tilstand og ikke minst i drømmene våre. Og at vi gjennom å hente inn og integrere visdom fra underbevisstheten kan bli mer hele og sunne mennesker.

Jung snakket også om det kollektivt ubevisste fordi han mente at menneskelige erfaringer og visdom har blitt lagret i ubevisste dyp hos alle mennesker gjennom tusener av år.

Jung var også opptatt av den “skyggen” vi alle har. Og da tenkte han på den vilje alle har i seg til det onde; til det å skade andre, hevne seg og bruke andre for egne formål. Men Jung mente at skyggen som ofte befinner seg i det ubevisste, ikke er noe vi skal bekjempe, legge lokk på eller ta avstand fra. Men heller noe vi bør bli bevisste at vi har, regne med, og integrere som en reell del av oss selv. Og på den måten modnes som mennesker og bli mer hele og integrerte med alle våre ulike fasetter. Det vil egentlig si det samme som all visdom understreker: at det er bedre å møte og kjempe seg gjennom det vonde og ubehagelige, i stedet for å vike unna eller stadig utsette å møte det.

Jung mente også at bevissthetens funksjon i stor grad var å “forhandle” mellom de impulsene som kommer utenfra, og de som kommer opp fra underbevisstheten. Og at vi gjennom en slik bevisst “forhandling”, og ikke minst gjennom å uttrykke de bevisste tankene, også kan bli klokere gjennom motstand/bekreftelse fra andre bevisste mennesker.

Ånd og materie

Tilbake til (over)bevisstheten: Vi tenker som regel på verden/virkeligheten som om den består av ulike objekter utenfor oss selv. At den består av ting vi kan observere og forholde oss til på ulike måter. Men egentlig er det vel ikke slik det er. Det vi oppfatter som virkelighet, er i like stor grad et bilde eller en forestilling av ting og fenomener vi lager inni vårt eget hode. Vi ser egentlig ikke tingene slik de er. Hva nå “slik de er” enn måtte være. Vi ser virkeligheten slik den fremstår for oss. Vi ser verden i form av “redskaper” eller fenomener som er betydningsfulle, og gir mening. For oss. Men som før nevnt, er bevisstheten i seg selv ubeskrivelig, fordi den alltid er bevissthet om noe. Bevisstheten retter seg alltid vekk fra seg selv, og ut mot verden; ut mot en gjenstand eller et fenomen. Det går også an å si at bevissthet er noe hele kroppen vår har, fordi det er med hele kroppen vi på et utall ulike måter oppfatter og tolker verden.

Det er også slik at vi ser virkeligheten med en klart avgrenset “oppløsning”. Hadde vi sett mye mer detaljert, og f.eks kunne sett atomer og molekyler, ville verden sett totalt annerledes ut for oss. Faktisk så underlig at den kanskje ville bli umulig å beskrive for oss med vår menneskelige hjerne. Og det samme hvis vi hadde oppfattet mye færre detaljer enn vi gjør. Da ville kanskje ulike ting lignet mye mer på hverandre enn det vi nå klarer å oppfatte gjennom sansene våre.

Bevissthet er noe menneskeheten har visst om og spekulert omkring i årtusener. Men som ingen egentlig har kunnet beskrive eller forklare. Og det problemet har blitt ekstra tydelig de siste tiårene i forbindelse med utviklingen av såkalt kunstig intelligens. Tidlig i utviklingen av kunstig intelligens, trodde forskerne at det var overkommelig å skape en hjerne/intelligens som oppfattet verden rundt seg på omtrent samme måte som vi gjør. Men så viste det seg at det slettes ikke var så enkelt. Fordi vi som sagt ikke oppfatter tingene i seg selv. Vi oppfatter derimot ulike ting som redskaper og fenomener som har en spesiell betydning for oss. Vi oppfatter ikke objektiv masse, materie, lysstråler eller lydbølger i seg selv. Og det er i tillegg vanskelige for en maskin å lage en tydelig avgrensning mellom det vi oppfatter som ulike ting og fenomener. Men som er grenser som vi oppfatter som helt selvfølgelige, fordi det er slik ulike ting og fenomener fremtrer og gir mening for oss. Det er faktisk slik at alt vi oppfatter, oppfatter vi i en kontekst, i en ramme. Det er derfor de som forsker på kunstig intelligens også kaller dette problemet for “rammeproblemet”. Og rammeproblemet har medført at troen på å skape en kunstig intelligens lik vår, har stoppet noe opp.

For når vi vil prøve å skape en kunstig intelligens, kommer vi ikke utenom bevisstheten. Bevisstheten som er den underlige “tingen” som vi oppfatter, tolker og forstår oss selv og alt annet med. Den er som sagt umulig å beskrive, den er ikke-materiell, og den er det “organet” vi tolker alle signalene vi får inn ved hjelp av. Bevisstheten er også vitenskapens største mysterium. For hvordan kan noe ikke-materielt, bevissthet, oppstå av fysisk materie; atomer og molekyler? Det er sannsynligvis like vanskelig å forklare som overgangen fra “døde” atomer og molekyler til levende celler og organismer. Forsøksvis sier hjerneforskerne, at bevisstheten enten er en slags underlig egenskap ved alle ting; som f.eks gravitasjon eller elektromagnetisk stråling. Og de sier da, at fordi vi er så komplekse, så er vi den skapningen som har mest av den. En annen, og den mest vanlige vitenskapelige forklaringen, er som sagt at bevisstheten er noe vi innbiller oss at vi har.

Barn

Uansett, noe av det mest fantastiske det går an å oppleve, er når barn gradvis “våkner”, får lys i øynene, responderer, får egenvilje og til slutt i 2-3 årsalderen begynner å turnere det underlige begrepet “jeg” med sikkerhet og trygghet. De som skjer, er at de gradvis får mer og mer bevissthet. De oppdager seg selv, og bla sin egen og andres sårbarhet. Og etterhvert oppdager de også dødens realitet. Men det store spørsmålet er jo: hvor kommer den bevisstheten som oppstår, fra? Og hva er det som skjer, egentlig? På innsiden? Kobles barna på en større universell, kollektiv bevissthet? Er det noe åndelig-sjelelig som bare oppstår, og stiger opp fra deres egen fysiske kropp? Og som blir til det mest fantastiske og ubeskrivelige vi har? Og som i tillegg er det som mest av alt skiller oss fra alle andre levende skapninger?

Og som mer enn noe annet også gjør at vi ligner Gud, eller som Bibelen sier: er skapt i Guds bilde? Fordi vi akkurat som Gud kan skape ny og god virkelighet gjennom å uttale gode ord; gjennom bevisstheten vår? At vi faktisk kan skape ny og god virkelighet gjennom å være våkne og sette ord på det vi ser, forstår, kjenner på og kjenner igjen?

Og slik leve med åpne øyne, og stadig utforske og utvide den verden vi lever i. En verden der vi riktignok da får mer ansvar, men også mer mening. Og det er fokuserte, målrettede og meningssøkende vesener vi er skapt til å være.

Derfor er det ikke mer lykke vi bør søke i livet. Men mer våkenhet. Og dermed også mer mening.

Enneagrammet, - hva er det?

Du som leser dette har sikkert gått på tur i skog eller fjell, og hatt med deg kart. Det hjelper deg som regel å finne fram. Men hvis du ikke følger med på kartet hele tiden, er det likevel fort gjort å bli usikker på hvor du egentlig befinner deg både på kartet og i terrenget. Og hvis du ikke vet hvor du er, har du egentlig gått deg bort. Og da blir det også svært vanskelig og også slitsomt å finne veien mot målet ditt, men også like vanskelig å finne veien hjem igjen.

Har du derimot mobil med gps, og det er dekning, vil du lett kunne finne ut hvor du er på kartet. Og da blir alt mye lettere: Da kan du finne veien hjem igjen, og du kan finne den beste veien til målet ditt. Men du kan også oppdage alternative ruter og i tillegg helt nye, spennende mål.

Det rare er at når du vet hvor du er, også lett ser akkurat hvor og hvorfor du gikk feil. Noe som riktignok kan gjøre at du blir flau over deg selv; både i forhold til at du bommet på retningen, men også i forhold til hvor lang tid det tok før du skjønte at du var på feil vei og gjorde noe med det.

Det er ikke vanskelig å sammenligne det å gå tur i naturen, med det å vandre gjennom livet sitt. For i livet trengs det også kart, og vi trenger både å oppdage de kartene vi har, men også hvor mange ulike kart vi har inni hodet vårt. Og da kan det bla skje at vi skjønner at noen av dem kan være helt utdaterte, eller ha feil oppløsning i forhold til det behovet vi har. Og ikke minst trenger vi å oppdage at vi ikke er kartene våre; dvs de mønstrene vi har i tankene, reaksjonene og følelsene våre. Og da kan vi også skjønne at kartene/mønstrene våre på en måte er noe vi kan betrakte litt utenfra, men likevel se dem, kjenne på dem og akseptere dem uten å fordømme dem.

Og når vi ser at kartene våre må være “feil” eller dårlige fordi vi stadig går oss bort eller havner i blindgater, kan vi også gradvis tenke at det går an å endre dem. Dessverre er det enklest å oppdage dette, når vi ser akkurat hvor og hvorfor vi har gått/gjort feil, fordi vi har oppdaget hvor/hvem vi er. Men det gir oss heldigvis også mulighet til å “våkne”, slik det står om Adam og Eva da de sviktet helt grunnleggende i paradisets hage. De gjorde noe fryktelig galt og lyttet til den onde i stedet for den gode stemmen. Men da står det også at “de fikk deres øyne åpnet” og de så (ble bevisste på) hvor sårbare (nakne) de var. De skjønte med andre ord sin egen kapasitet for både godt og vondt. Det betyr igjen at det sannsynligvis er når vi gjør feil, at vi kan få viktig informasjon om oss selv. Men hvis vi tar det inn, kan vi også bli “seende”/bevisste mennesker som møter livets utfordringer “face to face”, og tar ansvar for ordene, følelsene og handlingene våre.

Det er dette enneagrammet er et fantastisk redskap for: nemlig å oppdage hvor du befinner deg i livet ditt. Først og fremst gjennom å bli kjent med deg selv; både dine styrker og dine svake punkter. Men også gjennom det å forstå at andre kan være helt forskjellige fra deg selv. Det kan som sagt være både flaut/vondt å oppdage “hvor vi er i livet”, for da ser vi nemlig også hvordan vi stadig har valgt feil og “gått oss bort” tidligere.

Det som også er fint med enneagrammet, er at det inneholder kart med ulik målestokk eller “oppløsning”. Det er både et oversiktskart, men det inneholder også utrolig detaljrike kart når det er det vi trenger. På samme måte som vi trenger fysiske kart til ulike formål også: noen ganger trenger vi detaljrike tur- eller orienteringskart, mens andre ganger trenger vi et helt norgeskart eller en globus. Ja, noen ganger kan det til og med være nyttig å studere kart over verdensrommet der jorda vår bare blir en nesten usynlig lysprikk i en fjern galakse.

I en kjent sang heter det: “meget er forskjellig, men inni er vi like”. Enneagrammet forteller oss at det ikke stemmer, men at det er det motsatte som er sant: nemlig at vi er grunnleggende forskjellige på innsiden.

Psykologien i enneagrammet handler med andre ord om at vi mennesker har grunnleggende forskjellige behov, men at hver enkelt av oss likevel på ny og på ny gjentar de samme mønstrene i livet vårt. Vi går på en måte på de samme, trygge, kjente stiene, selv om vi egentlig ikke vet hvor de fører oss hen. Dette er mønstre/stier som vi delvis er født med, og som delvis er dannet i barndommen. Mange av dem er fryktbasert. Det vil si at de har oppstått i situasjoner der vi var redde for å miste trygghet (fysisk - psykisk), kjærlighet, tilhørighet eller andre grunnleggende behov. Senere i livet gjentar vi derfor de tanke- og handlingsmønstrene som skal sikre at disse behovene stadig blir oppfylt. Det betyr dermed at vi svært ofte fungerer på autopilot, og på ny og på ny går i den samme “fella”. Vi kan nok se det, og vi kan prøve å endre på det. Men så lenge den dype motivasjonen for handlingsmønstrene er ubevisst, er de vanskelige å endre. Det kan faktisk skape stor indre motstand og angst å forsøke å handle på tvers av dem. Derfor kan mange stå i fare for å gå “sovende” gjennom hele livet. Men mange “våkner” riktignok når katastrofen før eller siden kommer til alle i form av en dyp konflikt, sykdom, ulykke, svik eller utbrenthet. Men da kan det være avgjørende å ha jobbet litt med ulike måter å møte ulike situasjoner på, i stedet for slavisk å gjøre det en alltid har gjort. For det er slettes ikke alltid at “mer av det samme” er den beste løsningen. Kanskje kan det tvert imot være lurt å prøve noe helt annet. I Bibelen fortelles det om Noah som gjorde noe veldig utradisjonelt men smart. Han bygde en båt langt inne på land. Men så var han også svært godt forberedt da katastrofen/flommen kom.

Det verste som kan skje et menneske, er likevel at det ikke danner disse mønstrene/kartene; og ikke får det som gjerne kalles et ego, eller en egostruktur. For vi trenger alle å beskytte oss mot ulike farer, og vi gjør det gjennom å lage oss vårt eget beskyttelsesmønster eller et selvbilde som det også kalles. Og selvbildet vårt er ofte det vi mest av alt ikke ønsker å endre. Men alternativet til å få et “ego”, er mye verre; for det er å bli et uselvstendig “barn” som aldri forlater hjemmet, og i stedet oppnår trygghet gjennom passivt å la seg forsørge og passes på av andre gjennom hele livet.

I ennegrammet tenker en at egostrukturen/selvbildet normalt dannes og bygges opp som en helt nødvendig prosess gjennom første halvdel av livet. Resten av livet; det som kalles livets andre oppgave, handler derimot om det motsatte: nemlig om det å slippe taket i forsvarsverkene våre, og finne fram til en ydmykhet/raushet og enhet med alt og alle. Og oppdage at gjennom å miste alt, vil en også finne alt. Og da handler det om å gå den veien der en “dør” fra seg selv, “tar sitt kors opp”, og bærer det gjennom å forsake noe for å oppnå noe enda bedre. Og da går veien (korsveien) i retning av stadig større visdom, empati og fred. Men da velger en samtidig i størst mulig grad å slutte å bruke egostrukturens våpen. Både mot seg selv og andre. Det er ingen enkel vei å gå, men den gir mening fordi vi kan vite om vi er på riktig vei eller ikke. Og da går det også an å nærme seg det som enneagrammet kaller “essens”. Det vil si en slags opprinnelig kjerne som alle mennesker er født med, og som vi ikke trenger å beskytte eller forsvare. Essensen er egentlig vår første reaksjon, energi og respons i møte med livet. Den er helt tilstede i øyeblikket, reagerer i forhold til det; og har lik tilgang på alle reaksjonsmønstrene i enneagrammet

Enneagrammet (ennea betyr ni) er en personlighetstype-modell som deler oss mennesker inn i ni ulike typer. Når den tegnes, ser den ut som en sirkel med ni punkter med lik avstand. Modellen er eldgammel, og har fått sin form gjennom at mennesker har hatt personlige og selvransakende samtaler med skriftefedre og skriftemødre gjennom århundrer. Kunnskapen har vært holdt hemmelig helt opp til forrige århundre, og bare formidlet muntlig mellom veilederne.

De som stod for veiledningen, oppdaget at de som kom til samtale (ofte munker og nonner) hadde fundamentalt ulike behov og drivkrefter, og derfor trengte ulike råd og utfordringer.

Den første inndelingen (det helt store oversiktskartet) i enneagrammet består av at alle mennesker preges av tre ulike “sentre”. Disse tre sentrene deles igjen inn i tre hver, slik at det dermed oppstår ni personlighetstyper.

Det første senteret kalles “hodesenteret”, og består av tre personlighetstyper. Disse har det til felles at de er mentale, rasjonelle, ofte innovervendt, styrt av frykt, og prøver å oppnå trygghet og glede gjennom forberedelser og planlegging.

Det andre senteret kalles “hjertesenteret”, og har også tre ulike personlighetstyper. Alle tre er opptatt av følelser, og da spesielt “stemninger” i rommet, og andres følelser. De er handlingsmennesker, hovedsakelig utovervendt, og strever ofte med angst og/eller skam. De søker bekreftelse på seg selv, og er som regel opptatt av egen verdi, identitet og image.

Det tredje senteret kalles “kroppssenteret”. Disse tre typenes energi er direkte; og den går både innover og utover: De kjenner instinktivt inni seg hvordan ting er, og reagerer direkte utover i forhold til det. De kan oppfattes sinte når de selv mener de bare er tydelige. De kan dermed være vanskelige å rikke/”flytte på”. De liker kontroll, og er opptatt av rett og rettferdighet.

Teorien i enneagrammet sier i tillegg at for alle mennesker er ett av disse tre sentrene i fokus og “overutviklet”, mens ett annet er svakt, og ett er “blindt”. Jeg syns det stemmer for min egen del også: For jeg tenker at jeg har et “overutviklet” hodesenter. Jeg har et behov for å forstå det meste, og spør nesten alltid om “hvorfor”. Følelsene mine (og dermed andres) har jeg riktignok nedvurdert, men etterhvert blitt kjent med. Mens kroppen min har jeg gjennom livet stort sett gitt blaffen i. Den har på en måte vært slaven min som jeg har tvunget til å utføre det hodet mitt vil. “Tåle slit og tåle sludd, og tåle frost og varme” har vært mottoet mitt. Kroppen min har ropt mer og mer på meg gjennom hele livet. Men først nå når jeg nå har passert 60, har jeg blitt tvunget til å lytte til hva den faktisk sier.

 Som sagt deles de tre sentrene inn i tre forskjellige personlighetstyper hver. På den måten blir det ni ulike personligheter som grunnleggende “holder på med” ulike ting i livet. Det vil si at det har helt ulike drivkrefter for å oppnå trygghet, glede og trivsel. Det er viktig å understreke at alle ni typene har helt lik fordeling av gode og mindre gode sider; eller dyder og laster, styrker og svakheter. Det er også viktig å være klar over at man bare kan være en av de ni typene. Man er bare en type og forblir en type gjennom hele livet. Ingen kan være en blanding av ulike typer.

Det diskuteres i enneagramkretser om det er arv eller miljø som skaper den typen man er/blir. De fleste mener at begge deler spiller inn gjennom arvelige faktorer, og gjennom det som aksepteres/hindres av nære relasjoner i oppveksten. Men man kan aldri bli en annen type enn den man er født som, eller utvikler i barndommen i møte med “verden”. Tanken er likevel at man i løpet av livet kan hente inn ulike energier/dyder/verdier fra de andre typene, og slik ikke alltid være tvangsmessig bundet av sin “stil”, men utvikle større frihet til å takle ulike situasjoner på en hensiktsmessig måte. I så måte er livet den beste læremesteren for den som er villig til å observere seg selv med et kritisk/undrende blikk. Fordi endring skjer ellers nesten bare når vi blir tvunget til det i møte med katastrofer i livet. Men det underlige er at når en blir fri i forhold til å bruke sin types fiksering, kan den faktisk bli typens største styrke og gave til verden. Men det forutsetter at den bare brukes i adekvate situasjoner.

Det første poenget med enneagrammet er som sagt å bli kjent med seg selv og egne reaksjoner og handlingsmønstre. Det er ikke uvanlig at dette skjer gjennom å lese beskrivelsen av de ulike typene, og oppdage at den typen du liker minst, er den typen du selv er. Slik var det også for meg. Men det går som regel over når en skjønner at alle typene har lik fordeling av styrker og svakheter. Det er også vanlig at når man oppdager seg selv, så kan man lettere forstå hvordan andre er skrudd sammen helt forskjellig fra seg selv, og dermed også bli et rausere og vennligere menneske.

Men det jeg liker aller best med enneagrammet, er likevel at når man har “funnet seg selv”, vet hvor man er, (som på et kart), så er det også mulig å finne “veien hjem” eller til det målet man har for livet sitt. Dvs til å bli den best mulige utgaven av seg selv. For uten å vite hvor og hvem man er, er man som tidligere nevnt egentlig lost i verden.

Enneagrammet peker derfor på mulige veier for utvikling og vekst, først og fremst gjennom ikke-dømmende selvobservasjon, og gjennom det å gradvis kunne slippe taket i egne tvangsmessige reaksjonsmønstre. Da vil en kunne hente inn kvaliteter fra de andre typene, og dermed bli mer hel og fri til å velge ulikt i forhold til at alle situasjoner er ulike. Denne utviklingen mot modning tegnes som piler fra/til de ulike typene i den tegnede modellen. Når vi er trygge, vil vi lettere kunne hente inn energi fra den typen pilen kommer fra. Det er også en god vei å gå mot større visdom og frihet. Mens når vi er stresset, vil vi oftere ta i bruk energien fra den typen som pilen peker mot. Dette er ofte en dårlig vei å gå, men den kan også gi viktig informasjon i forhold til å finne seg selv som type i enneagrammet.. For en femmer er f.eks trygghetsveien: 5-8-2-4-1-7-5. Mens den er motsatt ved stress. For en nier går trygghetsveien mot 3 og videre til 6 og tilbake til 9. Motsatt vei ved stress. Man kan også få kontakt med de andre typenes energi gjennom den typen som er nærmest sin egen på sirkelen. På denne måten er det i prinsippet mulig for alle typer å hente inn alle de andre  typenes energi.

Enneagrammet tegnes som sagt som en sirkel med ni punkter jevnt fordelt på omkretsen. Nieren plasseres øverst midt på sirkelbuen. fireren og femmeren plasseres  på hver side av midten i bunnen av sirkelen. Teorien er at det er flytende overganger hele veien mellom typene, omtrent som fargene i et prisme eller i regnbuen. Men på bestemte steder skiftes det likevel fundamentalt fra en type (farge) til en annen. Det betyr igjen at man kan være mer eller mindre preget av “nabotypen”. Det snakkes da om at man f.eks. er en nier som har en ener “vinge”. Ikke alle som underviser om enneagrammet bruker vingeteorien like mye, fordi den kan utydeliggjøre hovedteorien som sier at man bare kan være og forbli en bestemt type.

De ni typene gis ofte “navn”, noe som kan være problematisk fordi disse navnene gir ulike pos/neg. assosiasjoner for ulike mennesker. Så ofte brukes bare nummeret på personlighetstypen. Vanlige navn er likevel: For hodetypene (5, 6, 7) tenker/iakttaker(5), skeptiker/loyalist(6), eventyrer/optimist(7). For hjertetypene (2, 3, 4) er hjelper/giver(2), utretter/statussøker(3), individualist/artist(4) de vanligste navnene. Mens for kroppstypene (8, 9, 1) er utfordrer//leder(8), fredselsker/diplomat(9), perfeksjonist/reformator(1) vanligst.

For de som er interesserte, vil en kunne finne utallige beskrivelser av de ni typene på nettet, f.eks You Tube. Du vil også finne masse bøker (flest på engelsk, men også noen på norsk/dansk/svensk). Den mest anerkjente og utfyllende er “The wisdom of the enneagram” av Riso/Hudson. Den mest brukte på norsk er “Sjelens 9 ansikter” av Rohr/Ebert. Selv har jeg over 30 enneagrambøker i hylla mi. På nettet finnes det også mange ulike tester du kan ta for å finne ut hvilken type du er. De beste må du som regel betale litt for. Men det er alltid en usikkerhet med slike tester, fordi de krever god selvinnsikt; også i sine egne undertrykte/blinde sider. Jeg kan også anbefale to norske nettsteder: mekanikurs.no (der jeg har tatt min egen utdanning som Enneagram Master) og ninasjøvoll.no.

For de super-interesserte, kan jeg nevne at alle de ni typene også har tre undertyper hver som kan fremtre ganske forskjellige. I tillegg kan alle de 27 undertypene som da oppstår, befinne seg på ni ulike modenhetsnivåer hver. Da får vi tilsammen 243 ulike “mennesketyper”, og da begynner “kartet” virkelig å bli detaljert.

Men her kommer uansett en (svært) kortfattet oversikt over de ni grunnleggende personlighetstypene:

Hjertetypene; type 2, 3 og 4:

2eren: “Hjelperen”. Har behov for å behøves.

Toerne er ofte snille og vennlige, men dekker ofte over sitt eget behov for betydning gjennom å hjelpe/være noe for andre. De er eksperter på å se andres behov, men kan også dermed stå i fare for å skape usunne bånd til andre. De kan streve med sin egen stolthet, selv om de ofte ikke erkjenner det selv. De kan tenke inni seg at de er verdensmestre i omsorg. Dette er de også gode til, men de trenger å øve seg på å ta imot hjelp og omsorg fra andre. Og også sjekke ut om andre virkelig trenger den hjelpen de tilbyr.

3eren: Utretteren. Har behov for å lykkes.

Treerne er handlende, effektive og dyktige mennesker. De tenker at det viktigste er at ting blir gjort, og at det blir et resultat. Helst fortest mulig. De kan også av og til ta “snarveier” for å oppnå dette. De er eksperter på å kjenne stemningene i et rom eller i et møte, og på å tilpasse seg i forhold til det. Det kan av og til også virke som de er mer opptatt av innpakningen/imagen enn innholdet. De kan være gode selgere, men “selger” egentlig først og fremst seg selv.

4eren: Har behov for å være forskjellig/unik.

Firerne unnviker alt som ligner på noe alminnelig; det som er A4. De liker å kle seg synlig og spesielt, gjerne fargerikt. De er ofte kreative og kunstneriske. Men de kan stå i fare for å grave seg ned i sine egne dype følelser. De er ikke så glade i smalltalk, men snakker gjerne om sitt eget (og noen ganger andres) kompliserte følelsesliv. De har lett for å sammenligne seg med andre, og kan bli misunnelige på noe andre har, men som de mener de mangler selv. De har i det hele tatt fokus på det som mangler. Noe som kan gjøre at de har en tendens mot det å alltid lengte etter noe de ikke kar. Det kan igjen noen ganger gi dem et litt “mørkt” preg av melankoli/depresjon.

Hodetypene; 5, 6 og 7:

5eren: Har behov for å forstå.

Femerne (jeg er selv en 5er) er tenkende, logiske og rasjonelle mennesker. De kan tenke dype og av og til helt nyskapende tanker. Mens de for andre ofte kan virke litt sære og vanskelige å forstå. De er som regel innadvendte, og liker seg best i ro og fred inne i sin egen tankeboks. De snakker gjerne  objektivt og generelt, og unngår gjerne de følelsesmessige sidene ved en sak. De kan være nokså tause, men de kan snakke lenge om sine egne spesialemner; spesielt med de som deler deres interesser. Femmerne samler på kunnskap og informasjon. Som regel er dette noe de først og fremst lagrer inni seg, og bare deler med de som er “verdige”. De strever på denne måten med sin egen grådighet og gjerrighet, fordi de er ivrige etter å samle mest mulig til seg selv, men nødig deler av det de har funnet. De er glade i oversikter, kart og teorier av ulikt slag. De er derfor den personlighetstypen som lettest blir interessert i enneagrammet som et teoretisk “kart”, fordi det hjelper dem til å forstå mer av menneskesinnet. Noe som også kan være noe av det vanskeligste å forstå.

6eren: Har behovet for trygghet

De mest typiske sekserne liker å gå i takt, følge reglene og ha en høyere autoritet å støtte seg til. De er grundige, og liker å tenke gjennom alle sidene ved en sak. De kan derfor være uunnværlige når krevende beslutninger skal tas, og ulike behov må veies opp mot hverandre. Den grunnleggende motivasjonen deres er likevel å oppnå indre ro og trygghet fordi de vet at verden er farlig. De oppdager derfor lett farer som lurer; både reelle og innbilte. De leter også ofte etter andres skjulte agendaer. De trenger å oppdage at den beste måten å møte farer på, er ved å ha tilstrekkelig mot og indre styrke. Det er ofte vanskelig for sekseren å finne seg selv i enneagrammet, fordi de grunnleggende er skeptiske til det meste, og sier at de har litt av alle typene, eller at de ikke kjenner seg igjen i noen av dem. De kan slite med å ta valg, fordi de blir stående fast i all mulig slags tvil.

7eren: Har behov for å unngå smerte/motstand

Sjuerne er ofte glade, positive, sosiale og utadvendte mennesker. De er gjerne “festens midtpunkt”, og har stadig forslag til nye gøye ting det går an å gjøre. Men det som ligger bak, er at de i tankene sine planlegger slike ting, fordi de vil unngå alt som smaker av kjedsommelighet, konflikt og/eller smerte. De liker også å ha alle muligheter åpne lengst mulig. De tenker at det er dumt å ha fokus på det negative, fordi det nesten alltid legger en demper på stemningen, og dermed ikke fører noe bra med seg. Og valgspråket deres er: “aldri så galt at det ikke er godt for noe”. De er med andre ord mestere i å se noe positivt i alt som skjer. De kan dermed også ha et klart fokus på at andre skal ha det like fint som dem selv. På andre kan de noen ganger virke alt for idylliserende og problemunnvikende, Men de kan være svært gode til å skape entusiasme i startfasen av nye prosjekter, men lar gjerne andre overta i den mer kjedelige gjennomføringsfasen.

Kroppstypene: 8, 9 og 1:

8eren: Har behov for rettferdighet eller det å yte motstand

Åtterne blir ofte karakterisert som ledertyper. Og er de modne og kloke, kan de være fantastiske ledere med stor gjennomføringskraft. De er tydelige, liker motstand og er aldri redde for å ta en “fight”. Problemet deres er at de kan overkjøre andre gjennom at de virker sterke og skremmende noen ganger. De er på en måte umettelige i sin søken etter egne seire, og i det å “vinne over andre”. De kan derfor stå i fare for å bruke andre mennesker for å oppnå det de vil. I ennegramlitteraturen sies det derfor at de har et stort begjær. Den klassiske “metoo”-overgriperen (sjefen) vil derfor ofte være en åtter; selv om åtterens begjær ikke alltid trenger å handle om seksualitet. Åtterne er også opptatt av å finne “den skyldige”, og liker ikke svakhet/underlegenhet hverken i seg selv eller i andre. De trenger derfor å jobbe med å anerkjenne sin egen og andres sårbarhet. Likevel kan de noen ganger ta seg av “de svake”/”mislykkede” på en fantastisk god måte.

9eren: Har behov for unnvikelse eller det å slippe unna

Mange mener at nieren er en slags ur-mennesketype. De har gjerne en evne til oppleve seg i harmoni med naturen og alt som lever. De elsker ro og fred, og kan nyte øyeblikket. De kan være fantastiske diplomater gjennom å ha en helt spesiell evne til å forene motsetninger. Det er derfor lett for andre å trives i deres selskap. Men de kan ofte ha liten tro på egen verdi og betydning, og tenke at de andre gjerne kan få “min plass”. De kan være arbeidsomme og flittige, men har ofte problemer med å skifte spor eller retning. De søker å “smelte sammen med” andre, og kan derfor lett komme i skyggen av de de omgås. De kan få problemer med latskap, og dermed også med fedme og/eller rusavhengighet. Alle tre kroppstypene har et tema rundt aggressivitet, men nierne vet ikke at de dypt nede kan være nokså sinte. Som regel gir det seg utslag i passiv aggresjon eller i en overdreven reaksjon når den lille “dråpen” til slutt får “begeret til å renne over”. De kan også bli konflikt- unnvikende, og alt for opptatt av helle olje på det opprørte havet. De trenger å øve seg på det å tre tydelig fram, og sette tydelig ord på det som foregår inni dem.

1eren: Har behov for å være perfekt

Enerne er flinke til å fokusere på alt som kan forbedres, og ikke gi seg før de får det til. Mange av de som har fått til viktige endringer opp gjennom historien, har vært typiske enere. De er ryddige, liker struktur og helt klare avtaler. De vil også at alle skal følge reglene, og at ingen må prøve å sluntre unna. Da kan de i tilfelle bli veldig sinte. Men som regel klarer de å beherske seg, fordi de tenker at et utagerende sinne overhodet ikke passer med det å være uklanderlig/perfekt. Noe de gjerne vil fremstå som; spesielt i forhold til god moral. De kan være fordømmende overfor andre som “snusker i faget”. De har derfor lett for å bruke “pekefingeren”. Enerne kan ofte være glad i hager og parker fordi de der kan se eller skape noe som ligner på perfeksjon. Men enerne kan ha problemer med endring, fordi perfeksjon er en utopi, og fordi de kan streve mye med å erkjenne problemet med perfeksjon, og med egne feil og svakheter. Men for den som vil vokse, er det ingen vei utenom.

Til slutt litt om enneagrammets historie:

Noen mener i røttene kan spores tilbake til det gamle Egypt. Pytagoras brukte bla et lignende system for 4000 år siden. Dette ble videreutviklet av Platon og hans disipler 4-300 år f.kr. Man tror også at det ble brukt av de kristne ørkenfedrene/mødrene, og videreutviklet i ulike kommuniteter/ klosterfellesskap. Det man vet sikkert, er at det har vært en muntlig overlevering i hemmelige sufiordener(muslimske mystikere) i Midtøsten langt tilbake i tid.

Den gresk-armenske, mystikeren og læreren George I. Gurdjieff (1872- 1949), lærte antagelig modellen av sufiene, og introduserte den i Europa i 1920 årene. Gurdjieff lærte bort et stort kosmisk system som han kalte Den fjerde veien eller Arbeidet. I dette systemet er Enneagrammet et sentralt symbol som blir brukt til å forstå og gjenkjenne et mønster som går igjen i alle prosesser i universet. Sentralt i Gurdjieffs system er begrepet Selvobservasjon. Dette er også utgangspunktet for den måten enneagrammet brukes på i dag.

Chileneren Oscar Ichazo, (som lærte om enneagrammet fra den samme hemmelige mysterieskolen i Afghanistan som Gurdjieff), utviklet, med sitt kjennskap til den kristne og jødiske mystikken, enneagrammet til den personlighetsmodellen vi kjenner i dag. I 1970-årene startet han den første offentlig tilgjengelige undervisningen i Arica i Chile og grunnla senere Arica-instituttet i New York.

Noen av Ichazos elever, spesielt Claudio Naranjo, - en psykiater og universitetslektor fra Chile, har siden videreført arbeidet hans og startet egne enneagramskoler.

Enneagrammet har vært under stadig utvikling i forhold til moderne psykologisk tenkning av bla Don Richard Riso, Riss Hudson og Helen Palmer. Og enneagrammet er også brukt i en mer åndelig/new age-retning av bla Richard Rohr, A.H. Almaas og Suzanne Zuercher

Etter hvert har det blitt utgitt mange bøker om enneagrammet, først og fremst i USA. Her er enneagrammet alminnelig utbredt, og det vinner mer og mer innpass i resten av den vestlige verden også. Det brukes av både psykiatre og psykologer i terapi og det brukes i næringslivet i forhold til teamutvikling, og i coaching, religiøse retreater og div. selvutvikling. Enneagrammet viser først og fremst sin verdi i kraft av det verktøyet det er i forbindelse med personlig utvikling, menneskeforståelse, kommunikasjon og samarbeid.

Kjenn deg selv

Når gråter du, eller har lyst til å gråte (som voksen)?

Mange voksne tårer blir utløst; ikke av direkte smerte, men kanskje heller ved synet av noe usedvanlig vakkert eller "rørende" ( f.eks gjenoppretting av et skadet far-sønn forhold. Eller av en plutselig generøs handling fra en tøff mann.. Eller bare ved synet av en vakker hage). 

Sannsynligvis kommer tårene fordi vi blir minnet på hvor sterkt vi ønsker at verden skal være på en bestemt måte, - og om hvor triste vi blir ved en påminning om at verden veldig sjelden er slik.

Kanskje er det dette som skjer med mange eldre menn som sier de er blitt sentimentale og gråter mye lettere enn før. De har opplevd mye, og sett at mye ikke ble som de håpet. Men kanskje er ikke denne gråten så farlig. Og vi trenger ikke å omtale den som en svakhet. Kanskje er det til og med bra og viktig når følelsene krever sin plass, også i en mann.

Hva sier du når noen irriterer deg? Sier du: "Du er så irriterende når ....!" Eller sier du: "Du får meg til å bli så irritert når du...."

Psykologer liker den siste måten å si det på. De forteller oss at den måten å kommentere på, er selve kjernen i god kommunikasjon. Å beskrive virkningen andre har på deg, i stedet for å definere dem å være slik eller slik, gjør at folk rundt oss går mindre i forsvarsposisjon, og i steden kan begynne å lytte.

Å kjenne seg selv betyr å se og anerkjenne det som tilhører meg, og hva som tilhører andre. Og anerkjenne og respektere det også. Det er en krevende øvelse, men det handler om å være tydelig. Og det er noe som er bra i all form for kommunikasjon. Det betyr ikke at vi skal si alt, men at det vi sier, i størst mulig grad bør være tydelig og sant.

Hva lærte du om relasjoner av dine foreldre?

Menneskeheten klarer å fremvise utrolig teknologisk fremgang fra generasjon til generasjon. Det skjer fordi vi stadig forstår mer, gjør erfaringer, og sørger for å overføre kunnskapen effektivt til de som kommer etter oss.

Men vi klarer desverre ikke å skape en sammenlignbar utvikling på det følelsesmessige området. Det skyldes at vi ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på hvilke skadelige handlingsmønstre vi har fått med oss fra barndommen; og som vi vil, - hvis vi ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på oss selv, - gjenskape og repetere som voksne.

Men hvis vi følger litt med på oss selv, kan vi oppdage de skadelige mønstrene, og gradvis legge dem fra oss før vi spiller dem ut. Slik kan du, familien din, slekta di og menneskeheten gradvis oppnå større og større kompetanse på relasjoner, følelser og kommunikasjon. Og det er i alle fall mye bedre enn at skadelige handlingsmønstre går i "arv". Noe de desverre alt for ofte gjør. Derfor: jeg heier på deg som jobber med å bryte destruktive handlingsmønstre hos deg selv. For slik kan du få enorm positiv betydning i ditt nærmiljø i generasjon etter generasjon. Fordi gode handlingsmønstre "arves" også.

Hva er det du angrer på i livet så langt?

Grunnen til at vi går rundt og angrer på ting vi har gjort, er at vi må ta så mange avgjørelser i livene våre, før vi har noe i nærheten av nødvendig kunnskap om konsekvensene av valgene vi gjør. Det kan for eksempel handle om valg av livsledsager, hvor vi skal bo eller hvilken jobb og karrierevei vi skal velge. Vi går rundt i blinde uten at vi har noen skyld for det selv. I selskaper og sosiale sammenhenger burde vi kanskje våget å dele ting vi angrer på at vi har gjort. Da ville vi i alle fall følt oss mye mindre alene. Men det forutsetter jo at delingen er gjensidig.

Lag en rekkefølge over det viktigste for deg i din karriere: lønn, status, kreativitet, sosial innflytelse, kolleger....

Våre yrkemessige ambisjoner henger ofte sammen med 3 ulike drivkrefter: Den første er våre foreldres håp og ønsker for oss. Den andre er de forventningene som ligger i det samfunnet vi er vokst opp i. Den tredje er hva vi selv ønsker og liker å drive med.

Den tredje drivkraften er nok den som oftest nedprioriteres, mens de to første ofte vinner. Det kan gå mange tiår inn i en karriere før vi kan akseptere den "fryktinngydende" sannheten at vi grunnleggende har valgt et yrke for å behage en (kanskje nå død) forelder, eller (i hovedsak) et likegyldig samfunn.

Men det er sannsynligvis ikke for sent å finne ut om det du driver med, er det du vil drive med resten av livet.

Hvilke litt usunne trekk kan du føle attraktive hos en partner? Og kan dette ha noe å gjøre med din forelder av motsatt kjønn?

Klassisk psykoanalytisk teori sier at vi har en tendens å repetere vonde/traumatiske ting vi opplevde i vår egen barndom. Og det er ofte slik at vi gjør dette automatisk og ubevisst. Men det er ikke alltid slik. Vi kan også få et rigid behov for å gjøre det stikk motsatte; og på en måte flykte fra alle aspekter ved det som skjedde. Men da er vi på en måte likevel like bundet av det. Det er sannsynligvis umulig å unngå disse mønstrene. Men det går an å være våken/bevisst i forhold til når det skjer; når vi tror vi må holde fast på gamle vaner/uvaner, og når vi for all del må la være å gjøre noe eller tenke noe. Slik kan vi bli bedre kjent med oss selv, og bli litt mere fri i forhold til hva som styrer oss.

Skriv ned 3 ting om en av dine nærmeste som irriterer deg (som å komme for sent, ikke høre etter, sette inn dorullen feil vei osv.)

Småting irriterer oss som regel fordi de henger sammen med mye større ting. De "sneier innom" viktige områder vi har investert mye psykisk (og fysisk) energi i. Det kan handle om store ideer vi har omkring punktlighet, ærlighet, privatliv, orden m.m . Det vil være en fordel for oss om vi klarer å se hvilke store ting irritasjonen vår handler om. Og så "forsvare" dem rolig og fornuftig. Men samtidig prøve å være medfølende mot irritasjonen vår.  Husk også at det tross alt handler om småtteri, og at folk irriterer oss utilsiktet. Det er svært sjelden noen ønsker å plage oss med overlegg.

Hva er det som har gjort deg misunnelig i det siste?

Vi er lært opp til å ta avstand fra misunnelse. Til å forsøke å unngå eller undertrykke den følelsen. Og selv om mange sliter med å akseptere at de er misunnelige av og til, så er det en følelse alle har med jevne mellomrom. Misunnelse er ingen god følelse. Men det er samtidig slik at de tingene og de menneskene vi misunner, kan være med på å gi oss et veldig godt og presist kart over hva vi egentlig ønsker oss i livet. Misunnelsene våre kan lære oss noe om hvilke tema som er viktige for oss. Kanskje kan det til og med være klurt å føre en dagbok eller skrive ned en liste over dine misunnelige følelser. Og la en selbiografi over det fremtidige livet ditt vokse ut fra den dagboka eller den lista.

Hva er det du for tiden lyver om for dine nærmeste?

Det er forståelig at du lyver. Jeg gjør også det. For ingen av oss lever i kun vennlige, forståelsesfulle og imøtekommende omgivelser. Hvite løgner er den nødvendige prisen for å høre til i et fellesskap. Ønsket om, og forsøk på å få til en total åpenhet og gjennomsiktighet, er en naiv illusjon og et farlig prosjekt. Det er enormt viktig å merke seg, og forstå sine egne reaksjoner; - hva vi tenker og føler. Men mye av det bør få lov til å forbli på innsiden.

Hva hendte med deg i barndommen?

Spørsmålet høres kanskje litt absurd og unødvendig ut, men desverre er det ikke det. Omtrent alt vi er i dag, er et resultat av mønstre og vaner som ble nedlagt i oss i barndommen. Men det er samtidig også stort sett vaner og mønstre vi har glemt. Barn er ikke skapt slik at de kan forstå sin egen psykologi, personlighet eller bevissthet. De kan fortelle deg om fantasifigurer og fjerne planeter lenge før de får noe forhold til sine egne motiver og følelser. De første ti årene av våre liv er i mørke i forhold til dette. Derfor trenger vi alle å lete i disse årene; for å forstå dem og retolke dem. Dette er kanskje den viktigste måten å bli kjent med seg selv på. Og spørre seg selv: Hva skjedde i disse årene, og hvordan formet de meg?