En innledning om påske:

Jerusalem sett fra Oljeberget. Nedenfor Oljeberget ligger Getsamenehagen. November 2015.

Vi går nå inn i påskeuken, inn i “den stille uke”. Ingen uke har vært i nærheten av å ha betydd så mye for hele den vestlige verdens tenkning om menneskets plass i universet, om rett og galt, eller om hva som er godt og hva som er ondt. Ingen uke har heller betydd mer for vår kulturs verdier og ritualer. Bare tenk på hvor fundamental forestillingen om at den største helten, ofrer seg for andre, er. Vi finner forestillingen i utallige Hollywood-filmer, og den preger også mange av våre hverdagslige situasjoner fortsatt. Mens f.eks. i en muslimsk forestillingsverden vil  en slik tenkning/ handling lett oppfattes som svakhet eller feighet.

Jeg vil framover skrive noen betraktninger omkring det som skjedde i disse dagene for ca 1990 år siden. Jeg har tenkt å skrive ett stykke for hver av de åtte dagene i påskeuken. Betraktningene vil bli annerledes enn de jeg skrev i 2017. (Men les gjerne dem også. Her finner du dem: Eldre påskeartikler). Både på grunn av boka “The Last Week” (Marcus J. Borg og John D. Crosswan) som er en viktig inspirasjonskilde for meg, men også fordi jeg selv har opplevd mye og endret meg siden sist påske. Det har også noe å si at jeg nå har vært i Jerusalem selv og sett stedene Markus forteller om: Byporten, Tempelmuren, Oljeberget, Getsemane, Via Dolorosa, Golgata og den tomme graven.

Alle betraktningene mine tar utgangspunkt i hvordan evangelisten Markus forteller om det som skjedde. Han er kortfattet, og den første som skrev ned fortellingen om Jesu liv. (ca 40 år etter Jesu død). De andre evangelistene (Matteus, Lukas og Johannes) skrev sine fortellinger ca 60-70 år etter Jesu død. Og de kjente til Markus fortelling og bygde videre på den. Markus er også interessant fordi han er den eneste som forteller i rekkefølge hva som skjedde alle dagene i påskeuken i Jerusalem ca år 30.

Markus var antagelig en venn og elev av Peter og Paulus. Mange bibelforskere mener at han bodde i Roma, og var med i en hedningekristen menighet der.

Jeg er selv dypt fascinert og preget av Jesus og det som skjedde med han i påskeuken. Men jeg tenker og skriver nok noe annerledes enn det som tradisjonelt er blitt gjort. Uansett har jeg, gjennom å arbeide med disse fortellingene, på ny oppdaget hvilket liv og hvilken kraft som ligger i dem fortsatt. Og ikke minst at de har et budskap som også i vår tid er relevant både for den enkelte og for samfunnet.

Jeg er ikke så opptatt av om det som skjedde, foregikk akkurat slik Markus beskriver. Jeg er mer opptatt av å prøve å få tak i hva det er Markus prøver å understreke; hvilket budskap han har. Det historiske i tekstene er selvsagt interessant, men det er noe vi aldri kan få helt sikkert svar på. For noen fundamentalistiske kristne fører et slikt fokus helt ut i det absurde slik at de må fastholde at jorda er 6000 år fordi slektstavlene i Bibelen sier det. For dem blir det da slik at hele deres kristne tro står og faller på at alt i Bibelen stemmer historisk sett. Noe som både er tragisk og uklokt. Jeg tenker at et overfokus på det historisk dokumentariske, fører til at vi mister de viktigste poengene med de fleste fortellingene i Bibelen. For alle har de et budskap som går langt utover det som faktisk skjedde. Akkurat som budskapet i fortellingen om den barmhjertige samaritan ikke er avhengig av at det på en bestemt dato gikk en samaritan fra Jeriko til Jerusalem. Vi mister totalt poenget med fortellingen hvis vi lar fortellingens betydning avhenge av det.

Jeg tenker, som sagt, at Markus har et budskap utover det historisk-faktiske. Han vil fortelle om dype sannheter og dyp visdom. Og om en person som har endret ham, og de troende rundt ham, på dypet. En person som lever i dem og mellom dem fortsatt der de holder sammen i en menighet i Roma. En menighet som både blir uglesett og forfulgt, men som også nyter stor respekt hos mange. I  menigheten har de et fellesskap preget av kjærlighet til hverandre, enkelhet og ikke minst: inkludering av andre som lever i fattigdom, sykdom og nød.

Tankene mine er preget av at jeg syns mye forkynnelse jeg har hørt,  har lagt for stor vekt på Jesu lidelse og død. Og på en måte forklart betydningen av Jesu liv bare gjennom hans død på korset. Mens jeg tenker at Jesu liv er det viktigste. At Jesu budskap og hans kamp mot autoritetene var det som uunngåelig ledet fram til at han ble henrettet. Det var ikke Guds vilje at han skulle pines og plages og til slutt dø på korset. Derfor blir det så viktig å se Jesu død i sammenheng med det livet han levde før han døde.

Ordet pasjon brukes mye i påsken som et ord for den lidelsen Jesu gjennomgikk. Men pasjon har også en annen betydning, nemlig “lidenskap”. Og Jesu første pasjon, hans første lidenskap, var kampen for å skape Guds rike på jord. Et rike preget av rettferdighet, likhet og nestekjærlighet. Et rike som skulle spre seg utover gjennom den enkeltes indre forvandling. Og det var denne pasjonen som med nødvendighet førte til hans andre pasjon; hans lidelse og død.

Betraktningene mine blir jo en slags vandring fra dag til dag gjennom et eldgammelt landskap. Det er fint om du som leser, vil følge meg på veien med et åpent sinn. Det kan være bra å ha ro rundt seg, og også ta seg litt tid med teksten. Les bibelteksten først, og så kan du lese mine tanker om den etterpå.

Men uansett hvordan du gjør det, er du hjertelig velkommen til å vandre sammen med meg.

 

Første dag: Palmesøndag. Markus 11. 1-11:

Byporten. 2015

Palmesøndag handler om prosesjoner. Vi tenker at dagen bare handler om Jesus som rir gjennom byporten inn i Jerusalem på et esel. Og disiplene og noen andre som hyller han med hosiannarop, kapper på veien og palmegreiner. Egentlig en litt ynkelig prosesjon, kanskje?

For det var også en annen prosesjon på vei inn i Jerusalem denne dagen ved innledningen til jødenes påskefeiring. Påskefeiringen for jødene handlet om å markere frigjøringen fra slaveriet under faraoene i Egypt. Og feiringen kunne naturlig nok lett føre til opptøyer og opprør mot det romerske “slaveriet” de nå levde under. Derfor var alltid makten tungt til stede i Jerusalem i påskeuken. For det var i Jerusalem jødene først og fremst feiret påske. Det var hundretusener av jøder der.

Derfor var det ikke bare Jesus som red inn i Jerusalem denne dagen. Gjennom byporten på den motsatte siden av byen kom det også en annen prosesjon. Maktens prosesjon; med stridsvogner, soldater, våpen og hester i full mundur. Og de var mange. Og midt i prosesjonen red Pontius Pilatus; romerikets; - okkupasjonsmaktens øverste representant. Og folk sto langs veien for å se på med frykt og respekt, for det var et imponerende skue. Men kanskje var det minst like mye forakt i blikkene deres.

På meg er det tydelig at Markus vil fortelle oss lesere at Jesus hadde nøye planlagt sin prosesjon. Og det er også sannsynlig at alle Markus sine samtidige lesere kjente til romernes prosesjon på motsatt side av byen. Derfor blir det naturlig å tenke på Jesu prosesjon som en gjennomtenkt motdemonstrasjon, eller som en slags politisk protestdemonstrasjon. Og at det som skjer på palmesøndag er et forvarsel om det som skal komme: den endelige konfrontasjonen i Jerusalem mellom de to tilstedeværende kongedømmene. Det romerske rike og Guds rike. Jesus hadde gang på gang sagt til folk at i og med han, hadde Guds rike materialisert seg midt i mellom dem, og også inni dem for de som hadde tillit til han. Og Jesus både sa og demonstrerte at dette riket var et rike basert på godhet, på rett og rettferdighet, på likhet og nestekjærlighet, på ikke-vold, og på oppreising og inkludering av utstøtte grupper (landssvikere, kjeltringer, syke, tyver, prostituerte, urene, barn, kvinner m.m.) i det store fellesskapet.

Det romerske riket var på en måte Guds rikes rake motsetning. Det bygget sin makt på undertrykkelse og kontroll. Og romerne slo grusomt og brutalt ned på ethvert forsøk på opprør. De bygget makten sin på keiserdyrkelsen, og de som nektet å delta i den, ble øyeblikkelig og nådeløst straffet fordi det ble sett på som et direkte opprør mot maktens viktigste fundament. Og korsfestelse var reservert som straff for slike opprørere. Slik at alle tydelig kunne se med egne øyne hvordan det gikk med den slags folk.

På denne bakgrunnen er det lett å se at det som skjer i Jerusalem denne uken, handler om den endelige konfrontasjonen mellom disse to autoritetene, disse to rikene; disse to kongedømmene. En fattig mann på et esel mot keiseren i Roma! Keiseren kalte seg Guds sønn, og det ble sagt at han hadde guddommelig opphav. Han kalte seg i tillegg Fredsfyrsten, Frelseren og Herren. Og det var en hel kult av religiøs dyrkelse rundt han som person. Da fremstår kanskje Guds rike rundt Jesus som ganske smått i forhold, men det var likevel de samme ordene fattigfolk, bønder og fiskere brukte om han.

Og Jesus og følget hans kom nå endelig inn i maktens sentrum, utfordret den, og stadig flere flokket seg rundt han.

Dette er en fortelling vi har hørt mange ganger før. Den handler om hva makten gjør med de som utfordrer den. Og det går som regel dårlig. For makten har sine maktmidler når den føler seg truet. Vi vet hvordan det gikk i Jerusalem også. Det gikk som det måtte gå. Med god hjelp av jødenes religiøse ledere som samarbeidet med okkupasjonsmakten. De visste at hvis det ble opptøyer i Jerusalem, ville romerne gripe inn og slå opprøret grusomt ned. De tenkte på folkets og sitt eget beste. De hørte om protestdemonstrasjonen til denne Jesus fra Nasaret, og de begynte å legge sine planer.

Jesus hadde ikke sitt daglige virke i storbyene eller i maktens korridorer; hverken politisk eller religiøst. Han kom fra landsbygda, vandret rundt i små landsbyer og hadde fiskere, bønder, og kvinner i følget sitt. Og han fortalte dem på ny og på ny at hele hans misjon; hele hans pasjon var å gå veien til Jerusalem for å møte sin skjebne der. Uansett!

Og det virker som det er ekstremt viktig for Markus å understreke for leserne sine at det å være en Jesustilhenger; en troende; en disippel, handler om å følge Jesus på den samme veien. De som fulgte han, sviktet, misforsto, fornektet og gjorde dumme ting om og om igjen, men de fikk være med i følget hans likevel. Selv Judas, virker det som, kunne blitt “tatt til nåde” hvis han ikke hadde gått hen tatt sitt eget liv.

Det er ikke rart at de første jesustilhengerne ble kalt “de som går veien”. Ordet “kristne” kom senere.

Slik blir den veien Jesus går også et slags bilde; et symbol på alle menneskers vei gjennom livet. Vi vil alle oppleve motgang, smerte og nederlag. Og til sist død. Vi har alle smerte og dyp i oss selv som vi trenger å møte ansikt til ansikt, istedenfor å fortrenge det eller vike unna det. Vi må alle miste oss selv for å finne oss selv, som Jesus sa.. Fokuset på meg selv er ikke feil i seg selv, for vi trenger å være glad i oss selv, men vi trenger også etterhvert å skifte til et fokus på medmenneskene våre. Fra jeg til du. Som Jesus også sa: frøet må legges i jorda og dø, før det kan vokse og bære frukt. Det gjaldt for Jesus og det gjelder for oss. For gjennom smerte og død, finnes det også et grunnlag for et nytt liv, en oppreisning, en gjenfødelse, en gjenopprettelse; en oppstandelse. Vi må gjennom mørket for å finne lyset. Og slike tanker er ikke eksklusive for Jesus. De finnes i alle religioner og i mye eldgammel visdom.

Det er lett for oss å ønske å holde oss inne med de som har makt og posisjoner i fellesskapene våre. Det gjør at vi føler oss viktige og innflytelsesrike. Det gjelder oss som enkeltpersoner, og det gjelder både i kirken og statsapparatet. Men det kan føre til store lojalitetskonflikter, og det blir farlig ikke minst når politisk og religiøs makt blandes og gir hverandre autoritet som Guds talerør på jord.

Palmesøndag handler om to prosesjoner. Om to veier. Og den handler om hvilken av dem jeg og du vil gå i, og være en del av..

 

Andre dag: Mandag: Markus 11. 12-19:

En modell av det enorme tempelet på Jesu tid, med "hedningenes forgård". Finnes i Israel-museet i Jerusalem.

Etter søndagens prosesjon hadde Jesus og disiplene på ettermiddagen vandret rundt i Jerusalem og sett seg omkring. Ikke minst kikket de på det som skjedde i og rundt tempelet. Om kvelden gikk de ut av byen igjen, og overnattet i en liten landsby like utenfor hovedstaden; Betania.

Mandag morgen er de på vei inn mot Jerusalem igjen. Da skjer det noe som for meg har vært en av de underligste episodene i hele Bibelen. Jesus er sulten, og går til det skritt å forbanne et fikentre med grønne blader fordi han ikke finner frukt han kan spise på det. I mars/april; - om våren!. Fikentrær bærer ikke frukt i Israel da. Og neste morgen når de går forbi det samme stedet, ser de at fikentreet har visnet. Forbannelsen virket tydeligvis. Men spørsmålet er: Skjedde dette? Forbannet Jesus virkelig et tre så det visnet?

Jeg tenker at denne fortellingen handler om noe annet. Jeg tenker den er en slags lignelse. Den skal forklare noe om hva som skjedde mellom selve forbannelsen, og det at fikentreet visnet neste dag. Dette er forøvrig noe Markus gjør flere ganger: rammer inn hendelser med forklarende lignelser/sammenligninger. Jeg kjenner at jeg liker det han gjør. Jeg har opplevd selv at når jeg finner sammenligninger som passer på det som skjer i livet mitt, forstår jeg mye bedre hva det egentlig handler om. Men det betyr jo også samtidig at vi mister poenget hvis vi henger oss opp i om dette faktisk skjedde.

Men hva var det som skjedde mellom forbannelsen, og det at fikentreet hadde visnet neste dag?

Jo, Jesus gikk inn på den store tempelplassen; “hedningenes forgård”, og med all tydelighet demonstrerer han at det som skjer der gjennom offersystemet, ikke bærer frukt. Det har ingen hensikt! Alt de religiøse lederne har ansvar for der, er dødfødt.

Mange kaller det Jesus gjør (jager ut de som har sitt lovlige virke på tempelplassen; de som handler med offerdyr, og velter bordene til pengevekslerne) for: “Jesus renser templet”. Men det er egentlig ikke det som skjer. Jesus har ikke noe i mot offersystemet i seg selv, men han angriper de som står ansvarlige for at det har utviklet seg slik det har gjort. De religiøse lederne hadde nemlig gått i kompaniskap med okkupasjonsmakten. De sto bla for innsamlingen av skatter og avgifter til romerne. Og ikke minst: de hadde store økonomiske og politiske fordeler av det selv. Jesus har selvsagt ingen tro på at han kunne endre eller få slutt på det enorme offersystemet i og rundt tempelet.

Men slik som søndagens prosesjon gjennom byporten, kan også det Jesus gjør på mandagen, ses på som en symbolsk politisk/religiøs protesthandling. For: Symbolsk sett stenger Jesus ned hele tempelets virksomhet fordi det ikke har noen funksjon; det bærer ikke frukt. Det har ikke behag hos Gud. Når tilbedelsen og ofringen har erstattet rett og rettferdighet, er den nytteløs, sier Jesus. Og han går dermed  inn i en stolt profetisk tradisjon. F.eks. profeten Amos som skriver: Jeg forakter, ja, hater festene deres, høytidssamlingene holder jeg ikke ut. For om dere bærer fram brennoffer eller grødeoffer,vil jeg ikke ha dem.Og fredsofrene deres med gjøkalvkjøtt vil jeg ikke se. Fri meg fra de støyende sangene dine, jeg vil ikke høre på harpespill! La rett velle fram som vann, og rettferd lik bekker som alltid strømmer, sier Herren, hærskarenes Gud.” (Amos 5, 21-24).

Det Jesus gjør, er at han symbolsk gjennom sin demonstrasjon stenger ned, avslutter, forbanner den praksisen som de religiøse lederne har utviklet i templet. De religiøse lederne har store fordeler av å samarbeide med okkupasjonsmakten, samtidig som de hensynsløst utbytter småkårsfolk, og lager strenge moralske regler for andre som de ikke følger selv. I vår bibeloversettelse står det at Jesus sier at templet var blitt en røverhule, mens det Markus skriver, er at de religiøse lederne har gjort tempelet til et skjulested for røvere og kjeltringer. Og røverne og kjeltringene er da i Jesu munn selvsagt de religiøse lederne.

Jesu demonstrasjon på tempelplassen kan sammenlignes med at en miljøvernforkjemper bryter seg inn i oljedepartementet og heller seig olje utover korridorene og kontorene der. Noe som ville vært en sterk symbolhandling, omtalt på Dagsrevyen, kanskje, og oppfattet som flott av noen, men samtidig som en litt patetisk og nytteløs protest for de fleste. Det ville jo ikke blitt slutt på oljeutvinningen for det, og et rengjøringsfirma ville ha renset opp i departementet. Forskjellen i forhold til Jesus ville nok vært at miljøforkjemperen ville blitt stilt økonomisk ansvarlig for kostnadene ved opprensingen.

Ofring av ulike dyr var selve bærebjelken i det som foregikk i og rundt tempelet. Slik det var i mange andre religioner også. Ordet Gud f.eks., kommer fra tysk og har antagelig grunn- betydningen: ”den det ofres til”. For oss virker ofring av dyr veldig fremmed. De fleste av oss spiser jo ulike dyr, men vi finner kjøttet pent innpakket i kjøttdisken. Og vi deltar ikke i slaktingen av de ulike dyra. For folk på Jesu tid var det å se og delta i slakting av dyr, en viktig, og helt normal og uproblematisk hverdagsting. Men kjøtt var som regel ikke hverdagsmat. Kjøtt hørte til ved de store anledningene. Så når det ble invitert til selskap og fest, slaktet man et dyr og tilberedte det. Det var også en veldig viktig gave å ha med når du ble invitert til å dele et måltid med andre. Og det å dele et måltid har sannsynligvis vært det aller viktigste sosiale bånd i alle kulturer til alle tider.

Det som skjedde i tempelet når et dyr ble til et offerdyr, var at det ble slaktet, blodet spredt utover, og så ble dyret brent på alteret.

Tanken var at dyret ble gjort hellig (sakralt/”sacrifise”), og gitt til Gud som en hellig, innviet gave. Eller det kunne også bli gitt tilbake til giveren som en gave til et hellig måltid hvis dyret ikke ble brent. Men som regel ble det brent. Og tanken var da at dyret/gaven steg opp til Gud gjennom røyken.

Den tanken som noen kristne har; at offerdyret skulle drepes, pines og plages som en slags stedfortredende straff for folkets synder, er helt fraværende i Bibelen. Og ville sannsynligvis også virket blasfemisk på datidens jøder. Offerdyret skulle avlives raskt og smertefritt, og var tenkt som en takknemlighetsgave. Tanken om at Jesus ofres og straffes stedfortredende for våre synder, er også svært vanlig i mye kristen forkynnelse. Men den mangler nærmest totalt  en bibelsk begrunnelse.

Jeg prøver å stille tanken om stedfortredende offer i relieff gjennom fortellingen om en brannmann som ofrer seg for å redde et barn ut av et brennende hus. Det har skjedd mange ganger,  og det er en flott og heroisk handling. Selv om brannmannen til og med dør i redningsaksjonen. Men hvis noen begynner å snakke om at barnet egentlig fortjente å brenne inne, og at det fantastiske var at brannmannen frivillig lot seg pine og brenne opp for at barnet skulle slippe, blir jo alt bare absurd. Så for meg gir tanken om Jesu stedfortredende lidelse/offer derfor heller ingen mening.

 Til slutt: det spisser seg til for Jesus og tilhengerne hans nå. Mandagens protest- demonstrasjon er enda tydeligere og nærmere maktens sentrum enn søndagens. Folkemassene i Jerusalem er overveldet over det Jesus sier og gjør. Og de hører og tror på han. Og maktmenneskene begynner å bli redde. Naturlig nok. For Jesus utfordrer; ikke bare den enorme keisermakten som hersker gjennom vold og undertrykkelse, men også de som har gått i kompaniskap med denne makten.

Det er et enormt farlig og radikalt prosjekt. Jesus utfordrer både keiseren i Roma og de religiøse lederne i sitt eget folk. Vet han ikke hva han gjør? Alt tyder på at han skjønte det.

Men blir ikke det Jesus gjør, alt for overdrevet, alt for radikalt, totalt overspent;-  ja nesten manisk? Kan det overhodet ha noe å si oss i dag? Kanskje? Hva med den ortodokse kirkens velsignelse av Putin?, eller om den statlige/kommunale finansieringen av Folkekirken i Norge?, og hva med presidentene i USA sin bruk av ordet Gud, og deres retorikk om USA som demokratiets og kristendommens forsvarer?

Eller kan Jesu utfordring til og med ramme de av oss som liker å henge med de populære, de innflytelsesrike, de mektige, de pene. Og som fort blir fjerne i blikket når vi prater med barn, utviklingshemmede, pensjonister, uføretrygdede, gamle damer eller andre ubetydeligheter?

 

Tredje dag. Tirsdag. Markus 11, 27 - 13, 37:

Utsikt ned på restene av rampen som romerne bygde år 69-72 for å innta Masadaklippen

Tirsdagen ble en travel dag for Jesus. Det er mye som skjer, og i Markusevangeliet får denne dagen mye mer plass enn noen av de andre dagene i påskeuken.

Jesus og følgesvennene hans hadde tilbrakt natten utenfor byen og de begir seg om morgenen inn i Jerusalem igjen. På veien går de forbi et visnet fikentre i følge Markus. Dagen før hadde det samme treet hatt grønne blader.

Tirsdagen handler om at Jesu autoritet nå utfordres av de religiøse lederne. De spør hvor han har makten og myndigheten sin fra. Egentlig ikke så rart. Både søndagen og mandagens handlinger av Jesus var ytterst provoserende og dramatiske. Og Jesus snakket jo også med en kolossal selvbevissthet og myndighet. Han sa til og med tydelig at han representerte Gud og var Guds talerør.

Jesus svarer på spørsmålet om hvor han har autoriteten sin fra, med et motspørsmål til de religiøse lederne: Han sier“Hvor hadde Johannes autoriteten sin fra?” Lederne skjønner med en gang at det blir like galt samme hva de svarer, og de sier: “Vi vet ikke”. Og folk gliser. Fordi de ser ledernes feighet. Og Jesus har ikke bare avslørt lederne deres, men samtidig gjort dem til latter. Bare gjennom et enkelt spørsmål. Ganske elegant!

Jesus fortsetter med å fortelle en lignelse som understreker ledernes falskhet, urettferdighet og grusomhet overfor folket og landet sitt. Men da blir det for mye for lederne, og de prøver å gripe Jesus, men så ser de på alle tilhengerne hans, og trekker seg klokelig tilbake.

Litt senere sender de likevel noen av sine egne folk ut på nytt for å fange Jesus i en ny “ordfelle”. Og de spør (etter en riktig så smigrende innledning): “Er det riktig eller galt å betale skatt til keiseren?” Jesus skjønner med en gang hva de prøver på. For de har planlagt at samme hva Jesus sier, vil han enten bli upopulær hos tilhengerne sine eller hos de romerske myndighetene. Og begge deler er like ille. Men Jesus svarer, og sier: “Gi meg en denar (et pengestykke verdt ca en dagslønn), og la meg få se på den.” Jesus får  overlevert et pengestykk og sier: “hvem er det bilde av på pengestykket, og hvem sitt navn står på det?” Og de må svare som sant er: “ det er keiserens bilde og navn”.

Jesu svar er mesterlig. For spørsmålsstillerne blir i samme stund diskrediterte for folkemengden på nytt. For jødene opererte med to slags mynter. Fordi mange av dem ville ikke bruke romernes mynter med bilde av keiseren og navnet hans på. Det var jo en keiser som kalte seg Guds Sønn, og var gjenstand for tilbedelse. De opplevde det å bruke slike penger som avgudsdyrkelse. Mange jøder brukte derfor bare sine egne mynter uten bilde og inskripsjon. For de hadde forbud mot alle former for avbildning av sin Gud. Så i samme øyeblikk som autoritetene ga Jesus denaren, hadde de avslørt seg selv som positive og samarbeidende med den romerske kolonimakten. Så Jesus hadde egentlig vunnet hele diskusjonen. Men så fortsetter han og sier: “Gi keiseren det som tilhører keiseren, og gi Gud det som tilhører Gud”. Noe som må bety at Jesus mener lederne må gi denaren og de romerske myntene tilbake til keiseren. Det kan ikke forstås som at Jesus støtter myndigheters skatteinnkreving (slik det tradisjonelt har blitt gjort), men mer som et “ikke-svar” på det opprinnelige spørsmålet. Og når han sier til folket at de skal gi Gud det som tilhører Gud, så hører jødene dette budskapet: gi alt til Gud. For alt, både på jorden, over og under jorden, tilhører Gud. Underforstått: Ingenting tilhører keiseren! Igjen et svært radikalt og farlig budskap fra Jesus..

Men det skjer mer denne dagen. Jesus utspørres om hva som skal skje med oss i “etterlivet”; - etter døden. Og spørsmålet er formulert svært intrikat, men også svært konstruert. Jesus svar understreker sterkt at han ikke er opptatt av etterlivet og spørsmålene deres om dette. Jesu fokus er derimot dette livet, og hva vi gjør ut av det. For som han sier: “Gud er ikke Gud for de døde. Gud er Gud for de levende”.

Markus setter også inn en samtale med en mer positiv skriftlærd som spør Jesus hva som er viktigst av alt. Og Jesus svarer at det er kjærligheten. Kjærligheten til vår skaper, og kjærligheten til våre medmennesker. En kjærlighet som i tillegg skal være like sterk som kjærligheten til oss selv (de som forakter seg selv, sliter litt med denne setningen). Og dermed får Markus fram at det finnes tilhengere av Jesus som vet og forstår mye. Og som ikke er langt borte fra Guds rike. De er i nærheten, de vet mye riktig, men de lever ikke nødvendigvis det de vet.

Markus fortelling går nå over til at Jesus selv tar initiativet og utfordrer autoritetene voldsomt gjennom å avsløre griskheten, falskheten og hykleriet deres. Og han stiller opp den fattige enken som gir alle pengene hun har i tempelkisten, som deres motsetning Og hun blir med det et forbilde på raushet og gavmildhet. En alternativ tolkning kan være at Jesus vil understreke det umoralske i hvordan lederne finansierer tempelets virksomhet gjennom fattigfolks gaver.

Nå forlater Jesus tempelområdet, og en av disiplene kommenterer at templet er litt av et byggverk. Hvorpå Jesus svarer at alt, hele tempelet, skal bli jevnet med jorden.

Så går de antagelig ut av gjennom byporten og tilbake til Betania  På veien stanser Jesus på Oljeberget og setter seg ned der. Peter, Jakob og Andreas kommer bort og setter seg ned sammen med han. Og de spør Jesus om han kan si når templet skal jevnes med jorden.

Og Jesus begynner å fortelle om det som skal komme, alt som skal skje. Om historens slutt og jordas undergang. Jeg tenker at mye av dette som Markus legger i Jesu munn, er preget av at Markus skrev sin fortelling mens romerne knuste jødenes opprør, og nettopp  jevnet tempelet og Jerusalem med jorden. Det skjedde i år 70. Markus var i Roma og hørte ryktene om alt det grusomme som skjedde i Jesu hjemland. Det var frykt, forvirring og håpløshet som preget jødene (og de kristne i Roma) etter at opprøret mot romerne rått og brutalt ble slått ned. Bla hadde 960 jødiske opprørere med familier søkt tilflukt oppe på Masadaklippen ved Dødehavet. Etter tre års beleiring (år 69-72),begikk de til slutt  kollektivt selvmord for å unngå å bli tatt til fange av romerne. Jeg har selv stått på den klippen og sett på restene av den enorme rampen romerne brukte tre år på å bygge. De holdt på å gi opp fordi de ble bombardert av stein av opprørerne oppe på klippen. Men romerne lyktes til slutt da de tvang andre jødiske opprørere til å bygge rampen. Da stilnet regnet av stein. Og de kunne innta klippen til slutt. De fant 8 kvinner og barn i live. De hadde gjemt seg nede i vannsisternesystemet.

“De som fulgte veien”, de kristne, også i Roma, hadde en sterk forventning om at Jesus kunne komme tilbake når som helst. De var ikke så mange, de levde i små menighets- felleskap rundt i ulike byer i romerriket. Og det var disse Markus skrev til rundt år 70.

Men ca år 30 sitter altså Jesus, - i følge Markus, på Oljeberget og forteller Peter, Jakob og Andreas om krig og ødeleggelser, om jordskjelv og store grusomheter. Og han ber de tre som hører på, om å følge med, og være våkne. For han sier at det skal komme vranglærere og forfølgelser også. Og Jesus sier at Menneskesønnen eller Messias skal komme tilbake snart etter at alt dette skjer. Det er akkurat som Markus, gjennom Jesus, sier til sine trosfeller: “Ikke gi opp. Jeg vet det er tøft, men Jesus kommer snart tilbake til dere, og skaper fred i hele verden”.

Jeg tenker at dette ikke trenger å være Jesu egne ord, men noe Markus legger i hans munn for å styrke, trøste og advare sine lesere og medkristne. For Markus tok jo feil. Jesus kom ikke igjen i år 70, og han er ikke kommet tilbake til jorden enda heller. Hva sier det oss?

Kanskje at det er dette livet som er det viktigste. Og at det er mer enn nok å kjempe for her.  Og at det ikke er så viktig å fokusere på det som eventuelt skal komme. Og at Jesus først og fremst ønsket å hjelpe mennesker til å gå den veien han selv gikk, og som er den veien vi alle må gå. Og ikke minst: at det er viktig å kjempe for det du tror på. Det du vet er rett. Og å stå opp for andre som lider urett. Selv om det koster. Mye. For gjennom å miste deg selv, skal du finne deg selv. For gjennom å dø, sette punktum, avslutte, velge vekk det uvesentlige, kan noe nytt oppstå og bære god frukt. Akkurat som et frukttre trenger å få mange grener beskåret for at de som vokser videre, kan bære stor og god frukt.

 

Fjerde dag: Onsdag. Markus 14, 1-11

Bordfellesskap på pilegrimsveien til Santiago de Compostella. Alle bidrar med litt hver. Juni 2005

Onsdagen kommer, og det virker som de religiøse lederne nå på en måte har gitt opp å stoppe Jesus under selve påskefeiringen. De skjønner at da vil det bli voldsomme opptøyer. Derfor planlegger de hvordan de senere kan lure Jesus inn i et bakhold, og drepe han når det ikke er så mange mennesker til stede.

Det er nærliggende å tenke at Markus vil understreke at de derfor begynte å lete etter en forræder blant Jesu følgesvenner; en som kunne lede dem til Jesus når han var alene. Kanskje om natten?

Mens de legger sine planer, befant Jesus seg i Betania denne dagen. Betania var en halvtimes gåtur unna Jerusalem. Han var på besøk hos Simon, den spedalske. Kanskje var Simon en som Jesus hadde helbredet, og som gjerne ville ha Jesus på besøk?

Men før jeg ser på det som skjedde i Simons hus, går jeg tilbake til de religiøse ledernes behov for en forræder. For de hadde behov for en forræder. Fordi Jesus hadde en enorm skare av tilhengere som heiet på han når han opponerte mot de religiøse lederne som holdt seg inne med okkupasjons- makten. Jesustilhengerne gispet kanskje av skrekk når Jesus kalte de mektige lederne hvitmalte kister; pene og rene utenpå, men fulle av råttenskap og dødningeben inni. Hvordan våget Jesus å si noe sånt? Men de likte helt sikker at han tok dem, og satte dem så grundig på plass. Det er ikke slik som mange illustrasjoner viser, at det var en enorm jødisk folkemengde som forlangte Jesus henrettet og ropte: “Korsfest, korsfest!”  Sannsynligvis var det bare en mindre gruppe som lederne hadde sluppet inn i Pilatusborgen, og betalt for å kreve Jesus henrettet. Slik at det skulle virke som de hadde mye folkelig støtte.

Det er ikke vanskelig å forstå lederne heller. De visste hva som ville skje hvis det ble opptøyer i byen i påskeuken. Det ville bli et blodbad. Romerne slo øyeblikkelig og brutalt ned alle slike forsøk på bråk og opptøyer.

Det er jo også det Jesus spør de religiøse lederne om når han til slutt blir arrestert om natten: “Hvorfor tok dere meg ikke til fange i dagslys, når dere så meg ute blant folk?” Svaret er vel selvsagt. De turte ikke av frykt for folkemengden. Og vi kan føye til: av frykt for okkupasjonsmaktens brutale inngripen.

Når det gjelder han som ble en forræder, Judas, så understreker Markus gang på gang at han var en av de tolv, en av de som gikk veien sammen med Jesus. Han er ikke spesiell for Markus, han er bare en av dem som svikter igjen og igjen. Som ikke forstår, som er opptatt av ære og posisjon, som tror de vet selv best, som er feige, som er opptatt av ressursbruk og penger i stedet for enda viktigere ting. Det er som om Markus understreker til sine medkristne at selv om de svikter aldri så mye, så sviktet disiplene til Jesus enda mer. Men likevel så sviktet ikke Jesus dem. De hørte alle med i hans følge, hele tiden, også på tross av og etter svikene og sviktene. Det som er spesielt med Judas, er egentlig ikke at han forrådte Jesus, men at han angret så mye på det, at han tok sitt eget liv. Hadde han ikke begått selvmord, ville Jesus sannsynligvis tatt han inn i flokken sin igjen.

Onsdagen avsluttes med at Judas går til de religiøse lederne og forteller at han er villig til å vise dem hvor Jesus er, når Jesus er alene. Lederne blir glade og gir ham penger. Og Judas begynner å tenke på hvor og når det kan være best å få Jesus arrestert. Hvorfor er det så viktig for han og gjøre noe så grusomt? Hadde han fått Jesus i vrangstrupen? Følte han seg irettesatt for noe? Følte han seg forbigått? Kan det ha noe å gjøre med det som skjedde tidligere på dagen? Uansett; det skumrer, mørket senker seg, og nettet snører seg sakte men sikkert rundt Jesus nå, onsdag kveld.

Men hva var det som hadde skjedd tidligere på dagen i Simons hus? Jo, Jesus lå til bords (som de gjorde da), spiste og samtalte med de andre gjestene. Da kommer det inn enn kvinne med en krukke full av ekte og kjempedyr nardusolje. Hun kneler ned ved siden av hodet til Jesus, og heller all oljen ut over hodet hans. Og noen av gjestene (kanskje Judas også?) blir sinte og opprørte; ikke over at hun tømmer olje over hodet på Jesus, men over en så vanvittig sløsing med den dyre oljen. Oljen var jo verdt en hel årslønn! 500 000,- kr!

Men Markus forteller at det var henne Jesus setter opp som det store forbildet for alle kristne; for alle som “gikk veien”, til alle tider. Og det er også tydelig at han vil få fram at Judas er hennes rake motsetning. Det er som Markus vil rope ut: Judas tilbøyeligheter er en reell fare, og noe alle kristne må passe seg for. For så langt kan det gå. Kanskje er det at Jesus setter denne kvinnen så enormt høyt, også noe av det Judas ikke tåler å høre? Hadde det enda vært en mann!! Kvinner ble sett på som mannens eiendom, og som regel ble de regnet opp sammen med husdyrene og annet husgeråd. Judas blir kanskje både skamfull og rasende over å bli irettesatt, og bestemmer seg for å gå til jødenes ledere. Men uansett: det viktigste er å få tak i at Markus overhodet ikke er opptatt av Judas sitt motiv for det han gjorde. Markus er opptatt av at Judas er en av de tolv, og av hvor grundig de svikter alle sammen.

Hva er det Jesus sier om kvinnen med oljen og det hun gjorde? Han sier at det hun gjorde, skal fortelles over hele verden til minne om henne. Overalt der fortellingen om Jesus fortelles, skal hun være et stort forbilde for de kristne. En kvinne uten navn hos Markus, blir hans største forbilde. Men kanskje var hun ikke så ukjent heller. Hun var sannsynligvis en av de mange kvinnene som var med i Jesu følge på veien opp til Jerusalem. Men hun var den eneste, i følge Markus, som hadde skjønt hva Jesus hadde snakket om så mange ganger: At han kom til å bli arrestert og henrettet i Jerusalem.

For oss i dag er det ikke vanskelig å forstå at det var slik det måtte gå. Men den gang var det helt uforståelig for Jesu venner. Det var bare denne ene kvinnen som skjønte og trodde på det Jesus sa. Også på at han skulle stå opp igjen. Og som dro den selvfølgelige konklusjonen: jeg må salve deg til din død nå på forhånd, fordi jeg får aldri sjansen til å gjøre det etterpå. For Markus blir hun dermed den første ekte troende. For oss blir hun den første kristne. Hun trodde på Jesu ord uten å se; FØR hun fikk se en tom grav. Noe ingen andre gjorde. I tillegg blir hun en rollemodell for det lederskapet Jesus hadde snakket om flere ganger. En rollemodell som gjaldt for han selv, og for alle som vil følge han på veien. Og modellen, forbildet, var barnet, tjeneren, slaven, fotvaskeren. På ny og på ny hadde Jesus understreket dette for sine mannlig disipler: Den som vil lede, må være en tjener for de han leder. Men han kom ingen vei med dem. Men så kommer altså denne kvinnen uten navn, og blir selve modellen for det å være en kristen, og i tillegg selve modellen for det å være en kristen leder.

Denne kvinnen uten navn blir dermed en representant for den best mulige kristne leder. Mens Judas, en av de tolv, blir eksemplet på den verst mulige kristne og leder.

Sier det som skjedde i Simons hus oss noe? Om hvilket fokus vi skal ha i ulike lederroller? Eller om menns syn på kvinner i dag? Om #me-too? Eller kanskje om vår egen sløvhet når andre prøver å fortelle oss noe som er viktig for dem? Lytter vi virkelig til andre, eller er vi mest opptatt å forberede det vi selv vil si? De mannlige disiplene fulgte i alle fall ikke med i timen. De skjønte ikke at det var noe vesentlig for dem selv Jesus ville si dem. De levde i sin egen verden, og var opptatt av sine egne ting. Er det mulig å kjenne seg igjen? Og kanskje har menn noe å lære av kvinner som ofte er bedre til å lytte?

Og kanskje det viktigste: For Jesus finnes det ingen grenser for hva slags mennesker han vil ha med i sitt følge. Absolutt alle er inkludert. Dessverre forlot Judas Jesu følge av egen fri vilje. Slik det er mulig for oss alle å forlate alle fellesskap, når vi rammes av den livsfarlige, dødelige skammen.

 

Femte dag. Skjærtorsdag. Markus 14, 1-72

Getsemanehagen mellom Jerusalem og Oljeberget.

Jødenes store påskefeiring nærmer seg. Og dagen er fullspekket med drama for Jesus og følgesvennene hans også.

Det er verdt å legge merke til at Markus fremstilling av dagen skiller seg betydelig fra spesielt Johannes fortelling. Markus har ikke noe med av Jesu lange avskjedstale, og Johannes nevner heller ikke innstiftelsen av Jesu siste måltid; nattverdmåltidet.

Men det er dette måltidet Markus begynner å fortelle om forberedelsene til. Det virker som han vil understreke at stedet for måltidet holdes hemmelig så lenge som mulig. Antagelig for å unngå at Judas skal røpe stedet for myndighetene. Det er også tydelig at det er et tradisjonelt påskemåltid som planlegges; slik jødene hadde feiret det i uminnelige tider. Under innledningen til måltidet sier så Jesus at han vet han vil bli forrådt av en av sine egne. Igjen ser vi at det sentrale poenget hos Markus understrekes: ingen av disiplene holder mål.. En etter en svikter de, og sviker de Jesus.

Måltidet er sentralt på mange måter hos Markus. Ikke minst det siste måltidet, påskemåltidet; nattverden.  Og det virker som det er flere ting det er viktig for Markus å få fram:

- For det første er det en fortsettelse av tidligere måltider de har delt. Måltider der Jesus underviste dem og andre gjester, men der han også hadde blitt beskyldt for å være en storeter, og for at han spiste sammen med meget tvilsomme individer. Disse tidligere måltidene, har en helt avgjørende betydning. Både religiøst og politisk. Måltidene skjedde i et svært lagdelt samfunn der de ulike gruppene hadde lite fellesskap. Ved å delta i disse måltidene, bryter og protesterer Jesus radikalt mot helt fundamentale konvensjoner i samfunnet. Og sier samtidig at det er nettopp slik det er tenkt å være der Gud rår; i Guds rike. Der alle kan delta, uansett.

Dessuten er disse måltidene selvsagt også reelle måltider med reell mat; ofte mye mat. Det sier oss at mat og drikke betydde noe for Jesus. Når han underviste brukte han brødet som eksemplet på selve grunn-eksistensen vår. Dvs symbolet for alt vi trenger for å leve. Og for Jesu tilhørere var kampen for å skaffe seg det daglige brød noe av det aller viktigste, og som fylte det meste av dagens timer med ulike gjøremål.

- For det andre tenker Markus helt tydelig på brødunderet i ørkenen når han forteller om påskemåltidet. Det var et under der Jesus metter 5 tusen menn (+ kvinner og barn) ved hjelp av noen få brød og fisker. Når Markus forteller er det nesten så han repeterer brødunderet ord for ord: “Han tok, velsignet, brøt og gav”. Brødunderet handler ikke om at Jesus lot det regne manna fra himmelen, eller gjorde steiner om til brød. Det handler derimot om at Jesus fikk tak i det som allerede fantes. Og når det som finnes går gjennom velsignelsen i Jesu hender, og brytes/deles, blir det nok til alle som er tilstede. Jesus illustrerer på denne måten selve poenget med Gudsrikets tilstedeværelse: det er en ny slags rettferdighet, en helt ny fordeling. Som Borg sier: Poenget er ikke multiplikasjon, men distribusjon. Disiplene forstår som vanlig ingenting. De protesterer og vil skaffe penger så de kan gå å kjøpe mat til alle. Det de har er jo ALT for lite. Men Jesus overhører dem, og dermed tvinges de også til å se at det fungerer å dele det de har, der de er, med de som er til stede. Hos Markus ligge det en hel teologi bak dette. Den handler om at det er Gud som eier sitt skaperverk med alle dets ressurser. Og Gud krever at alle får sin rettferdige del av dette; av dette som egentlig ikke tilhører oss, men Skaperen. Og han kan bare bruke oss mennesker til å sørge for at dette skjer.  

Det er det samme som skjer i påskemåltidet. Alt de trenger er allerede skaffet til veie. Og dermed blir det å dele det vi har - det som ER - med alle tilstede, selve meningen med sakramentet. Det å dele brød og vin blir en demonstrasjon av hvordan vi er mot hverandre i det nye Gudsriket.

- For det tredje: Påskemåltidet viser jo også tilbake på jødenes frigjøring fra slaveriet i Egypt. Fortellingene om dette var selve grunnfortellingen i jødenes identitetsforståelse. Det hadde skjedd ca 1200 år tilbake i tid, men ble gjenfortalt i ulike deler av påskemåltidet sammen med ulike urter og retter som skulle illustrere fortellingen. Det er også lett å tenke seg at jødene denne påsken sammenlignet romernes okkupasjon med slaveriet i Egypt. Derfor var også alltid okkupasjonsmakten ekstra tungt til stede i Jerusalem under den store påskefeiringen med 2-3 hundre tusen jøder tilstede. De fryktet selvsagt nye opprør som kunne komme ut av kontroll, med så store folkemasser samlet.

- For det fjerde: Jesus omtaler brød og vin som som sin kropp og sitt blod: Det hentyder først og fremst mot måten Jesus kommer til å dø på. Det er dette poenget Markus gjør eksplisitt i sin fortelling fra dette måltidet. Det at Jesus skiller ad og snakker adskilt om kroppen og blodet sitt, peker hen mot en brutal og smertefull død (ved en mer normal død snakker vi ofte om at kropp og sjel skiller lag). Og det ville ikke vært mulig å snakke om at Jesus ofret seg, hvis ikke døden hans var brutal og blodig. Og Jesu tale om kropp og blod peker også tilbake på det Jesus hadde snakket om tidligere: at det var gjennom å miste livet sitt at de kunne finne det. Og at den som prøvde å redde det, vil miste det. Og nå er det som om han gjentar det samme. Ved å bli en del av hans kropp og blod, vil de på en måte bli en del av hans vei og gå sammen med han. De får engasjementet hans og budskapet hans på innsiden. Noe som sier at tilhengerne hans også må gjennom mørket (ikke utenom), for å nå livet og lyset. De må miste seg selv, for å finne seg selv.

- Til slutt: Dette er ikke bare noe Jesus snakker om. Han GJØR det. Og alle deltar. Også Judas. Også Jesus selv. Det kan virke som Jesus gjør et siste desperat forsøk på å få sine nærmest med seg på veien videre. Men som vi vet, feiler og svikter alle de tolv senere på kvelden.

Etter måltidet går de ut av huset og ut byporten mot Oljeberget og Getsemanehagen. Mørket har senket seg. I hagen begynner Jesus å snakke om at han skjønner at de alle kommer til å forlate han. Men Peter protesterer heftig. Jesus sier bare at nettopp Peter vil fornekte han. Jesus går så sammen med Peter!, Johannes og Jakob for å be. Og han ber dem om å holde seg våkne sammen med ham.

Det klarer de ikke. Hele tre ganger sovner de. Jesu bønn er slik at det er akkurat som et barn ber til sin pappa/mamma. Han bruker ordet Abba (som betyr pappa), noe som var svært uvanlig. Det forteller oss at Jesus opplevde å stå i en intim relasjon med sin himmelske Far. Jesus ber så om å få slippe unna det som han nå ser komme. Men han overgir seg likevel i sin himmelske Fars hender. Det betyr ikke at det er Guds vilje at Jesus må lide og dø. Det er aldri Guds vilje at et godt menneske skal straffes med lidelse og død. Bønnen handler bare om å legge seg i Guds hender i forhold til det som skal skje i forvissning om at hans himmelske Far vet om han. Slik jeg har gjort, og uendelig mange andre har gjort når det vonde tårner seg opp foran oss.

Like etter kommer Judas sammen med en flokk bevæpnede tempelvakter. Tempelvakter var noe de romerske myndighetene hadde tillatt at de de religiøse lederne holdt seg med. Judas viser dem hvem Jesus er ved å kysse han. Sannsynligvis visste de ikke hvordan Jesus så ut, og i tillegg var det mørkt. En av disiplene til Jesus griper et sverd og hogger øret av en av yppersteprestens tjenere. Noen av disiplene var tydeligvis bevæpnet. Kanskje de tenkte at det kunne komme til voldelige konfrontasjoner? Det er akkurat som Markus igjen bare understreker hvor lite disiplene hadde skjønt. Jesus spør vaktene hvorfor de ikke hadde grepet han tidligere ute blant folk. Svaret er opplagt: de hadde ikke turt på grunn av folkemengden, og av frykt for opptøyer med påfølgende blodbad

Så fullbyrdes et av Markus hovedpoeng: Alle disiplene svikter. Judas var allerede en sviker, og nå  stikker alle de andre av i frykt for selv å bli arrestert. Men soldatene har nok fått sine beskjeder, og er tydeligvis fornøyd med å ha tatt lederen; Jesus.

Så begynner avhøret av Jesus. Mye av det som skjer her har vært kalt: “JØDENE dømmer Jesus til døden”. Noe som igjen har ført til  enormt mye lidelse for det jødiske folk; og til slutt til et ufattelig Holocaust med en industriell og myndighetsstyrt utryddelse av seks millioner jøder under 2, verdenskrig. Og antisemittismen er ikke død enda...

Det er usikkert hvordan Markus har fått opplysninger om hva som skjedde inne i yppersteprestens gård. Kanskje er det også en del antagelser. Det kan tenkes at det han forteller om, var en mer uformell høring enn et faktisk møte i det høye råd. Det viktigste er likevel at de som var der for å domfelle Jesus, ikke representerte det jødiske folk. Like lite som Quisling-styret representerte det norske folk under 2. verdenskrig.

Først ble det ført fram vitner som skulle anklage Jesus. Men de viste seg å ikke samsvare med hverandre, og kunne derfor ikke godtas. Det måtte være minst to eller 3 vitner som samsvarte, for at et vitnemål kunne aksepteres som gyldig. Jesus bryr seg ikke om å kommentere noen av vitnenes anklager. Og når ypperstepresten skjønner at han ikke lykkes med vitnene, prøver han å presse fram en tilståelse av Jesus. Og det virker som Jesus tilstår og bekrefter at han er den lovede Messias, Guds Sønn. Svaret hans kan riktignok både oversettes med “Jeg er”, og “er jeg?”. Uansett tar øverstepresten det som en bekreftelse. Likevel går det an å tenke at dette er en gjenspeiling av Markus samtidige trosfeller, og deres forståelse av Jesus som Messias, Kristus, Guds Sønn. Selv hadde Jesus alltid tidligere brukt uttrykket “Menneskesønnen” om seg selv, og reservert seg mot disiplenes messiasantydninger.

Ypperstepresten og de andre religiøse lederne hadde uansett hørt nok. Jesus hadd utsagt den ytterste gudsbespottelse. De hadde hørt det de trengte. Det Jesus sa, var for dem en fullgod tilståelse. Dødsdommen var dermed eneste logiske konsekvens. De trengte bare noen til å godkjenne og effektuere den: okkupasjonsmakten.

Og så er Jesu lidelse, hans andre pasjon, i full gang. Tempelvaktene slippes løs på han med hån og ydmykelser. De spytter på ham, slår han, og går løs på Jesus med piskeslag.

Torsdagen avrundes med Peters fornektelse. Og det er tydelig at hans feighet kontrasteres mot Jesu mot. Og det er som Markus sier til sine trosvenner som opplevde brutale forfølgelser: “flott; dere som har samme mot som Jesus til å stå for det dere tror på. Men han sier også: Også for dere som ligner mer på Peter, er det slik at dere gjennom anger vil møte tilgivelse. Og for det tredje sier han: Hverken svik eller fornektelse er det farligste. Det farligste for den som “går veien”, er å miste troen og håpet.

Og jeg, Erlend, sier: jeg har ikke opplevd motstand som har tvunget fram svik eller fornektelse. Men jeg har vært der at jeg har mistet all tro og håp. Og dermed også kjærligheten. Og det er et farlig og vondt sted å være. Men det finnes veier også gjennom det, og tilbake fra det mørket. Det går veier også helt nede fra bunnen. Selv om det kan være en lang og slitsom vei å gå. Og jeg tenker nå at selv om jeg slapp hånda til Jesus, så slapp han ikke min hånd.

 

Sjette dag. Langfredag. Markus 15, 1-47

Dagens "via dolorosa", lidelsens vei

På engelsk kalles denne fredagen “Good Friday”. Det er nok en språforvanskning fra noe som egentlig het “Gods friday.” Men mange kristne syns faktisk at navnet: “den gode fredagen” passer. Fordi det ligger under at det er slik mange kristne tenker; - at denne dagen er god/bra for dem. Det er slik det gjentas i mye forkynnelse; igjen og igjen: “Jesus døde for våre synder”. Denne tanken er også en del av en større teologisk pakke som sier følgende: Vi er alle syndere. Det vet Gud som ser vårt innerste. Og det opprører han, og han kan derfor ikke bare sette en strek over det. Han krever en straff fordi han ikke tåler synd. Han krever et offer. Men det kan ikke være et menneske full av svikt og svik. Det kan bare være et perfekt menneske uten synd. Derfor sender han Jesus, sin egen sønn, som så selv blir dette fullkomne offeret. Guds Sønn tar straffen i stedet for oss, og blidgjør dermed Gud, fullt og helt. Det er dette som skjer på langfredag, “Good Friday” i følge denne teologien. Og det er gjennom å tro på dette stedfortredende offeret, at mennesker kan kalle seg kristne; dvs tilgitte syndere, og dermed frelst og reddet fra evig straff og pine i etterlivet. Det er derfor Jesu død på korset, og korset som symbol har blitt så enormt viktig og dominerende i mye kristen forkynnelse.

Men det er viktig å være klar over at det tok over tusen år etter Jesu død før denne teologien var ferdig utviklet, og ble den dominerende. Og det er også viktig å være klar over at denne tolkningen går langt utover det Bibelens forfattere forteller om betydningen av Jesus død. Det finnes selvsagt elementer av denne forståelsen i Bibelen, men det finnes også mange andre tolkninger av Jesu døds betydning. Her er noen av dem:

  • som autoritetenes brutale NEI til Jesus (og Gud)

  • som en demonstrasjon av det rådende samfunnssystemets brutalitet, korrupthet og hykleri. Og også hvordan et slikt system blir utfordret og avslørt gjennom ikke-voldelig motstand

  • som en åpenbaring/demonstrasjon av veien mot forvandling for det enkelte menneske. En forvandling gjennom det dypeste mørke, på en vei mot dypere innsikt og visdom

  • som selve avsløringen av Guds ufattelige, dype kjærlighet til oss mennesker, og til hele sitt skaperverk

Det er ellers svært viktig å merke seg at det hos Markus ikke finnes et eneste spor av denne tanken: at Jesus lider en stedfortredende straff for menneskers synd.

Det er også slik at det naturlig nok utviklet seg ulike teorier om betydningen av Jesu død hos de første kristne; inkludert Paulus som fikk stor betydning gjennom alle sine brev til ulike menigheter; brev som også er gjort autorative i vår Bibel.

Jeg sier at det er naturlig, fordi slik er det for alle, tror jeg, når de mister en av sine kjære i en brutal død. De ser seg undrende og fortvilte tilbake, og de prøver å forstå og finne en mening med det som skjedde. Det som virker så meningsløst. Å finne mening med det som skjedde blir et helt fundamentalt behov for alle de som er kommet i slike situasjoner. Noen av oss har lært at det korrekte å si til disse menneskene,  er å si: “ det var ingen mening med det som skjedde. Det var overhodet ikke Guds vilje. Det som skjedde var helt meningsløst”. Men dette kan oppfattes som veldig vanskelig å høre for de som er rammet. Det MÅ jo være en mening der. Riktignok går det an å si noe enda verre også. Nemlig at det var nok en mening med det, - det som skjedde nok var Guds vilje; eller eventuelt “skjebnen”.

Så hva skal vi da si? Det blir jo like galt uansett uansett hva vi sier da. Ja, kanskje gjør det det, så kanskje skal vi ikke si noe. Kanskje skal vi bare lytte; være sammen med; gråte og eventuelt le sammen med dem.

Og så; - noe av det underligste og sterkeste jeg har hørt noen av disse menneskene si; kanskje mange år etterpå: de ville ikke ha vært denne hendelsen foruten. De kan faktisk på en måte si at de er glade for det som skjedde. Fordi det gjorde noe viktig med dem: livet snudde og det fikk en dypere og tydeligere betydning. De lærte å skille mellom vesentlig og uvesentlig. Og de hadde lært seg alltid å prioriterte det gode, det vesentlige; det som gir dyp mening.

Ikke alle som har opplevd å få sine kjære revet grusomt bort sier dette, men noen. Noen bukker dessverre også under. De går til grunne, psykisk. Det er heller ikke vanskelig å forstå at det kan skje.

Tilbake til Markus og langfredag: Markus forteller i nøye oppdelte tre-timers-bolker fra denne dagen: Fra kl 06-09, 09-12, 12-15 og fra kl 15-18.

Tidlig om morgenen, i grålysningen kl 06, blir Jesus tatt med av de lokale “quislingene” fra ypperste- prestens gård til Herodes palass, der Pilatus holder til under påskehøytiden. Der okkupasjonsmaktens representant alltid holdt til under jødenes påskefeiringer i Jerusalem. Jesus føres frem for Pilatus, og Pilatus spør: “Er DU jødenes konge?” Det går an å høre at han antagelig var litt overrasket over å se et så ynkelig syn, og at det også lå en hånlig tone i stemmen hans samtidig. Det han så var jo en fattig jødisk landarbeider fra landsbygda, banket opp, blodig og bundet. Jesus svarer, og vi kan kanskje høre noe av den samme hånlige tonen i Jesu svar: “DU sier det.” Pilatus tar naturlig nok ikke Jesus svar, for et svar, og prøver å få Jesus til å forsvare seg mot anklagene. Men Jesus svarer med total taushet. Han sier ikke mer. Noe som er utrolig, men som veldig sterkt viser Jesu mot og beslutsomhet. For myndigheter liker ikke den slags ikke-svar, mot og beslutsomhet fra trøbbelmakere. Så det er tydelig at Pilatus er forbløffet over Jesu reaksjon. Og, i følge Markus, sier heller ikke Jesus et eneste ord mer før han i stor smerte skriker ut sin fortvilelse rett før han dør på korset.

Så virker det som Pilatus prøver å slippe å effektuere en dødsdom uten å få en bekreftelse eller tilståelse fra den tiltalte på at han er en reell opprører, - en potensiell trussel for keisermakten.

Derfor kommer Pilatus til å tenke på en tradisjon som sier at han skal frigi en jødisk fange under påskehøytiden. Og han foreslår Barrabas. I følge Markus, var Barrabas en som hadde deltatt i et faktisk og blodig opprør mot keisermakten. Opprøret hadde til og medført drap; kanskje på en romersk soldat? Uansett var det en sikker korsfestelse som ventet Barrabas.

Men folkemengden som hadde sluppet inn på plassen foran palasset, krever å få Barrabas frigitt, og Jesus dømt. Noe som sannsynligvis overrasker Pilatus. Men alt tyder på at dette ikke var folkemengden i Jerusalem, men en mindre gruppe de religiøse lederne, i samarbeid med okkupasjonsmakten, hadde sluppet inn på gårdsplassen. Kanskje var de også betalte. Uansett støttet de sikkert fra før det religiøse lederskapet. Og lederne hisset dem opp og fikk dem til å rope: “Korsfest, korsfest!”

Det er også tydelig at Markus mener at Pilatus skjønte at de religiøse lederne følte seg utfordret av Jesus, og var misunnelige fordi de fleste hørte på Jesus og ikke på dem. Men til slutt ga Pilatus seg, sikkert for å få fred, og tenkte: “ja, ja, kanskje er det best at denne mannen ofres for husfredens skyld i Jerusalem denne uken”. Hva betyr vel en “pølse i slaktetiden?” Romerne hatet alt som smakte av opprør mot deres overherredømme. De hadde helt sikkert også rasistiske synspunkter i forhold til andre folkeslag.

Historien om Barrabas kan også leses på bakgrunn av Markus situasjon i Roma rundt år 70. For da nærmet det seg at romerne endelig knuste det jødiske opprøret. Og både Jesus og Barrabas var opprørere. De sloss begge mot den romerske okkupasjonsmakten. Barrabas forsvarte, og deltok i et voldelig opprør. Jesus forkynte og demonstrerte en ikke-voldelig motstand. Og i forbindelse med at romerne slo ned det jødiske opprøret mellom år 66-72, så kunne det være en fristende tanke for mange kristne, at de også ville delta i dette voldelige opprøret. Men Markus peker altså på en annen vei for de som “gikk veien”, for de som ville gå Jesu vei.

Så er dødsdommen legalisert av okkupasjonsmakten også, gjennom Pilatus. Nå står bare effektueringen, henrettelsen, igjen. Men først skal den dømte, “jødenes konge” ydmykes mest mulig.

Det skjer gjennom et slags “spottespill” der Jesus utkles som konge; får på seg kappe og “krone” og “hylles” gjennom kneling og “tilbedelse”. Alt ledsages av hånlatter, spytting og slag mot hodet med stokker. Etterpå at “skuespillet” er over, får Jesus på seg sine egne klær, og begynner på sin siste vandring. Den dødsdømte går fra sin “celle” til sitt henrettelsessted; sitt Golgata: det er en “dead man walking”.

Veien er senere blitt kalt Via Dolorosa; lidelsens vei. Jeg har selv gått den sammen med mange andre pilegrimmer. Skilt med Via Dolorosa henger på murveggene i de smale og folksomme gatene; fulle av souvernirbutikker.

Jesus måtte sannsynligvis bære tverrbjelken til korset selv. Det var den vanlige praksisen ved korsfestelser. Men tydeligvis var Jesus allerede så svekket at han ikke maktet å bære den tunge bjelken. Derfor tvang soldatene en av tilskuerne til å bære bjelken. Simon fra Kyrene sier Markus at han het.

Klokka var blitt 9 om morgenen da soldatene spikrer Jesus til korset; sannsynligvis både hender og føtter. Og Jesus blir løftet opp slik at han blir synlig for alle tilskuerne. Markus sier bare kort at Jesus ble korsfestet. Markus samtidige var vel kjent med korsfestelse som henrettelsesmetode. Markus trengte ikke å forklare noe mer for dem. For oss kan det være viktig å vite at henrettelser på et kors var noe romerne reserverte for de som gjorde opprør mot dem. Korsfestelse var ikke for alle slags “kjeltringer”. Korsfestelse var på en måte keisermaktens legaliserete form for terrorisme. Og reservert for dem som våget å forstyrre “Pax Romanum”; - den romerske fred (27 f.kr. - 180 e.kr). Det var også viktig at denne måten å dø på, skulle være synlig for flest mulig. Den var derfor alltid “offentlig”; til allmennhetens beskuelse; til avskrekkelse og eventuelt forlystelse. Og ofrene skulle dø sakte, og de skulle henge der lenge. I tillegg var det også et fjerde moment med; ikke bare ydmykelse, lidelse og avskrekking. Det var også slik at ofrene ikke fikk noen begravelse. De fikk som regel henge så lenge at det ikke var noe igjen av kroppene deres heller. De døde kroppene ble spist av gribber og andre fugler, og ofte hang de så lavt at også hundene fikk tak i dem.

Ydmykelsen av Jesus fortsetter på korset. For Markus blir den spottende inskripsjonen som henges over Jesu hode: “jødenes konge”, samtidig også sann. Jesus VAR jødenes konge. To andre opprørere korsfestes samtidig med Jesus. Så han korsfestes som en av tre opprørere. Hos Markus håner disse to også Jesus. Markus forteller ingenting om at den ene spør etter Jesus omtenksomhet, og tilsies å være med Jesus til Paradis. En slik episode er det bare Lukas som forteller om.

Klokken er nå blitt tre på ettermiddagen. Jesus har hengt seks timer på korset. I ufattelig smerter og store kvelningsfornemmelser. Ofrene døde nemlig som regel av kvelning. Og etter 6 timer roper Jesus ut i dyp nød og smerte: “Hvorfor har du glemt meg, Gud? Hvorfor har du forlatt meg?” De jødekristne leste disse ordene også som et ekko fra salme 22 i det gamle testamente. Soldatene som hørte på forsøker å gi Jesus noe å drikke, men Jesus skriker bare høyt i smerte ved det siste han har igjen av pust, og dør; utånder.

Markus forteller at forhenget i tempelet revner da. Noe som sikkert  skal være med å understreke at det som skjer i tempelet gjennom samarbeidet med okkupasjonsmakten, fordømmes. Men også som en bekreftelse på at adgangen direkte inn til Gud, nå er åpen. Fra barnet, - den enkeltes hjerte, - til sin himmelske pappa/mamma. Ingen trenger lenger å gå veien om presteskapets og autoritetenes ritualer og offerpraksis.

Og en romersk soldat blir hos Markus det første menneske som sier at Jesus er Guds Sønn. Han som vanligvis kalte keiseren for Guds Sønn, Frelser, Fredsfyrste og Herre. Markus sier dermed indirekte: jordens mektigste rike er kommet i strid med seg selv når den romerske soldaten sier at det er Jesus som er Guds Sønn, og dermed IKKE keiseren.

Det er kvinner fra Jesu følge til stede ved henrettelsen. Men ingen menn, tydeligvis. De hadde alle flyktet, og holdt seg i skjul. Sannsynligvis var det tryggere for kvinner å være til stede. De ble ikke så lett mistenkt for å være farlig opprørere og Jesu tilhengere. Uansett så spiller kvinner en svært sentral rolle i påskefortellingene hos Markus. Og spesielt i forbindelse med hans død og oppstandelse. To svært avgjørende hendelser, som vi alle vet. Det er kvinner som salver han, det er kvinner som er tilstede ved henrettelsen. Og det er kvinner som følger liket og ser hvor det blir gravlagt. . Og ikke minst: de er de første som finner graven hans tom, og får i oppdrag å fortelle: “Jesus lever!” I følge Markus er de også de eneste som får se den tomme graven, og får dette oppdraget. Alt dette er helt eksepsjonelle oppvurderinger av kvinners roller og betydning. Men det er egentlig ikke så rart. Det samme hadde også vært en helt sentral del av Jesu egen undervisning og holdning; noe som sikkert også gjorde at han tiltrakk seg mange kvinner; ikke minst blant de første kristne. Og det samme kan vi finne i hele den kristne kirkes historie. Også i dag.

Nå begynner det å skumre ved solnedgang, langfredag. Klokka har blitt seks på ettermiddagen, og sabbaten-helligdagen begynner. Da er det at Josef, en ansett rådsherre går til Pilatus, og ber om å få kroppen til Jesus for å gi han en anstendig begravelse. Egentlig ganske merkelig: en fra de religiøse autoritetene ber om dette. Hadde noe skjedd med Josef tidligere i møte med Jesu budskap? Eller i forbindelse med ydmykelsen og henrettelsen? Vi vet ikke. Det er også utrolig at Pilatus gir han lov til dette. Det er jo tvertt imot den vanlig prosedyren ved korsfestelser. Kanskje hadde Pilatus litt dårlig samvittighet, likevel?

Hvordan forstår Markus Jesu død? Han skriver egentlig helt enkelt at det var en henrettelse utført av myndighetene fordi Jesus utfordret dem så radikalt. Slik kan vi forstå Jesu død først og fremst som en dom over autoritetene; - både de religiøse og de sekulære. Det var disse som drepte Jesus; akkurat som Jesus hadde sagt de kom til å gjøre. Markus synliggjør denne forståelsen gjennom at han lar mørket falle over by og land når Jesus dør. Og ved at forhenget revner. Og ved at den romerske soldaten uttrykker at han i Jesus har sett en helt ny “keiser”. En ny Gudesønn.

Til slutt, - noen viktige spørsmål:

  • Var Jesu død villet, planlagt av Gud? NEI! Det er aldri Guds vilje at et godt og rettferdig menneske henrettes.  

  • MÅTTE det gå slik det gikk? Nei! Judas kunne ha handlet annerledes. Pilatus like så.

  • Måtte det gå slik det gikk? JA! Den måten Jesus utfordret autoritetene på, kunne ikke ende i noe annet enn en henrettelse. Samtidig blir det som skjedde en kraftig dom over “denne verdens herskere”.

Så, er en påskekrim, - et påskedrama på en måte over. Helten er ydmyket og drept. Det har vært fullt av dramatikk: intriger, løgn, planer, skyldige og uskyldige. Plottet er på en måte oppklart også. Vi vet hvem som drepte helten. Og hvorfor. Men det er så lenge siden, så hele historien får vi nok aldri. Kanskje er Markus fortelling likevel nok? Den virker i alle fall troverdig, forståelig og ekte.

Svært mange opprørere er drept av makten både før og siden. Og det er i alle fall også slik at mange, også i vår tid har opplevd verre ydmykelse og tortur av autoritetene sine enn Jesus. Så smerten og ydmykelsen kan ikke være det mest spesielle ved Jesus.
Spørsmålet er likevel: var Jesus spesiell? Noe mer enn alle de andre? Var hans budskap bedre enn alle andres? Var hans offer større?

Det er uansett riktig å si at budskapet hans, og han selv, lever i beste velgående fortsatt. I og mellom millioner på millioner av kvinner og menn; - barn, unge, voksne og gamle.

Men DET skyldes kun det ryktet som begynte å gå ETTER hans død.

 

Sjuende dag. Påskeaften. Markus 16, 1a:

Stille hav øst for Mandal. Fred og ro og solnedgang. Eller er det soloppgang?

“Da sabbaten var over..” er alt Markus nevner om denne dagen, lørdagen i påskeuken. Det betyr sannsynligvis at det var en dag for stillhet og ettertenksomhet i Jerusalem. Kanskje var det også slik at byen holdt litt pusten? At det var noe som lå i luften?

Det er verdt å nevne at det finnes antydninger til hva som skjedde denne dagen i noen av de andre evangeliene, og også hos Paulus og Peter. Det har faktisk gjort at denne dagen nevnes i trosbekjennelsen vår, og som derfor  leses i hver gudstjeneste. Der står det at Jesus steg ned til dødsriket. Og da handler det ikke om det senere kristne straffestedet etter døden: “Helvete”. Men det handler om det jødiske Sheol, det greske Hades eller det latinske Limbo; som alle betyr stedet for “etterlivet”, dvs livet etter dette livet. Ofte tenkes det som en type bevisstløs søvn, eller ikke-eksistens. Tanken i trosbekjennelsen er at Jesus steg ned til dette stedet, primært for å sette fri alle de som var i fangenskap ded, og som hadde levd rettferdig, men fått en urettferdige død. Det var en sentral jødisk tanke at dette var en oppgave for Messias; den lovede frigjører.

Men alt dette handlet om forestillinger om ting som skjedde i andre verdener og virkeligheter enn vår. Mens Markus er opptatt av det som skjer her og nå; på bestemte tider og steder på jorda. Og han nevner naturlig nok ingenting om dette underlige som skjer på sabbaten, fordi det foregår i en annen virkelighet. Selv om han sikkert kjente til disse forestillingene. Markus, men sin nøkterne og saklige stil, har ikke plass til fortellinger fra mer “mytiske” verdener.

Men de kristnes tanker om dette (på Markus tid), handlet om at Jesus var den første av de som brøt, og ble frigjort fra dødens lenker i dødsriket, og at han deretter ledet en slags prosesjon av døde ut av dødsriket. Og tanken er at dette skjer utenfor tiden. Likevel finner vi hos Matteus en utskriving av denne forestillingen i tid og sted, når han forteller at mange døde våknet av “søvnen” med det samme Jesus døde på korset. Og at også mange andre enn Jesus gikk ut av gravene sine på påskedag, og siden viste seg for mange i Jerusalem. (Matteus 27, 51-53). Vi finner også noe av den samme tankegangen hos Peter i hans første brev 4, 6: “Derfor ble evangeliet forkynt også for de døde, for at de som i kroppen ble dømt slik mennesker dømmes, ved Ånden skulle leve, slik Gud lever.

Det samme motivet kan vi forøvrig finne igjen bla i triologien til Tolkien: “Ringenes Herre.” Der leder prinsen Aragorn de døde ut av sitt fangenskap fra fjellets mørke huler. Og de rir ut sammen med han for å delta i det avgjørende slaget mot alle ondskapens makter og krefter.

Markus insisterer fra begynnelse til slutt i sin fortelling på at Jesus er Menneskesønnen som er gitt fullmakt til å forkynne og demonstrere det nye ikke-voldelige kongedømmet: Guds rike. Og Jesus deler det ut til alle som vil være med i det, og slik “bære byrden” av det selv. De første kristnes  tro var at Jesu pasjon, Jesu dype lidenskap, virkeliggjorde denne visjonen; gjennom hans liv, og ikke minste gjennom hans død og oppstandelse. De var også overbevist om at dette riket ville vokse og utbre seg, at det hadde tilbakevirkende kraft i dødsriket, og at det en gang i nær framtid skulle komme i full glans og ære.

Men dette Jesus-prosjektet, - dette Guds-prosjektet, handlet ikke om et under. Det handlet ikke om en plutselig forvandling av menneskesinnet. Eller en helbredelse av menneskets tendens til egoisme; - til  svik og svikt. Nei, dette prosjektet er tenkt som et langt samarbeidsprosjekt. Det er ikke Gud uten oss, eller oss uten Gud. Det handler heller ikke om av vi skal sitte stille og vente på Gud. Men det handler om at Gud venter på oss; vår handling; vårt initiativ. Alt handler om samhandling. Akkurat dette blir veldig synlig ved at Jesus aldri opererer alene. Han vandrer alltid sammen med sine medvandrere. Og han “utdanner” medarbeidere gjennom undervisning, gjennom å være et forbilde, og ved å la de som har tillit til han, prøve seg på egen hånd. Og Jesu følgesvenner er jo samtidig våre representanter. De representerer oss. De representerer alle mennesker. Både de navngitte som sviktet Jesus, og alle de uten navn som ikke gjorde det.

Det er en fin tanke at Jesus har gjort alt; og at vi ikke kan gjøre noe annet enn å ta imot for å bli Jesu følgesvenner. Men det er også en problematisk tanke, fordi det kan føre til en slags kristen "latskap". Et eksempel på det kan være noen kristne på et bedehus som fikk tilbud om å være med på et "selvutviuklingskurs". De svarte at de ikke trengte noe sånt, fordi de allerede var frelst pga det Jesus gjorde på Golgata.

Sabbaten var en stille dag i Jerusalem. Det er den fortsatt. For sabbaten er omgitt av mange regler som skal sikre ro og stillhet. På hotellene stod heisene, da jeg var der. Og kaffetrakterne var slått av. Kaffen ble traktet dagen før.

Men som sagt: i andre virkeligheter; under, over, utenfor Markus fortelling tenkte de kristne at det foregikk ufattelige ting på denne dagen.

Tror VI på andre verdener? Andre virkeligheter enn vår egen? Virkeligheter som ikke er fysiske; som ikke er bygget opp av atomer og molekyler; men av noe annet? Eller er vi helt fanget av vår egen tids virkelighetsbilde som stammer fra opplysningstiden? Det som ofte kalles et naturalistisk verdensbilde. Dette er et virkelighetsbilde som handler om en overbevisning om at det bare er det fysiske/materielle som kan sjekkes og etterprøves, og som derfor lett blir det eneste interessante. Alt annet som ikke kan etterprøves, blir da lett pr definisjon uinteressant, fordi det bare er luftige og subjektive spekulasjoner. Slik blir de aller viktigste og største fortellingene i vår kultur, også uinteressante. Fordi det som står der ikke har skjedd. Det gjelder fortellinger med fantastisk viktige og evigvarende sannheter. Sannheter som sannsynligvis IKKE kan formidles gjennom “fakta”-fortellinger. Slike "glemte" fortellinger kalles myter, eventyr, fabler, legender, lignelser eller sagn. Men det er en myte! at slike fortellinger er gammel overtro eller passer best for barn. Sannheten er heller at det at vi har mistet troen på disse fortellingene, gjør at mange i vår tid opplever meningsløshet, fremmedgjorthet, depresjon, uro, angst og tristhet. Samtidig er selvsagt det at vi lever i en “tingenes kultur” preget av materialisme, selve grunnlaget for at mange av disse plagene virkelig får slå rot. Fordi de aller fleste “kjenner” at det må være noe mer der ute, og ikke minst at det må være noe mer i sitt eget indre.

Mange konservative, fundamentalistiske kristne er til og med fanget av et slikt fysisk verdensbilde. De sier at hvis ikke jorda er 6000 år, slik Bibelen sier, så faller hele kristentroen for dem. Fordi de tenker at det som står i Bibelen er nødt til å være fysiske, dokumentariske sannheter for at de skal være sanne, ha betydning og gi mening. For ellers er ikke Bibelen “sann”.

Jeg tror mange av oss er litt lei av alle de såkalt naturlige forklaringen som skal gis på alt det underlige som skjer i oss og rundt oss. Vi er faktisk litt slitne av at folk hele tiden sier: Det er jo bare kjemi i hjernen, det er jo bare et synsbedrag, det er jo bare elektromagnetiske bølger, det er jo bare noe du innbiller deg.

Enn om de begynte å si: det er mye MER, det er så lite vi forstår, livet og universet er et ufattelig mysterium, eller begynner å spørre f.eks. om hvordan naturlovene har oppstått; hvem fant på dem?

Kanskje trenger vi alle en sabbat for å tenke og dele slike tanker. En sabbat uten alle ordene som spys ut hele tiden. For slike tanker trenger tid, stillhet og ettertanke for å ta bolig i kroppen vår.

Så kanskje er det noe viktig som skjer i våre dager med all oppmerksomhet rundt mindfulness, meditasjon, retreater, tilbaketrekning, bortvelging, stillhet, yoga, pilegrimsvandringer og mye mer av samme slag. Kanskje kan det hjelpe oss til en kontakt med noe MER, og en opplevelse av at det finnes flere og dypere sannheter enn bare de materielle.

Jeg vil ønske alle lykke til med å begi seg ut på slike veier; - på slike tankeganger.

Det går faktisk an å begynne med å finne litt ro og et stille sted i dag. På en lørdag. På en sabbat.

Det kan være fint å begynne med å kjenne på pusten sin; la den falle helt til ro. Og også kjenne etter om du kan slappe av i alle kroppens muskler. Så kan du ev. lese et dikt. F.eks dette av Andre Bjerke. Det heter “Uvirksomhetens timer”. (Du kan finne flere aktuelle dikt her: Dikt). Og så la stillheten senke seg noen minutter.......

 

Uvirksomhetens timer!

Alle ord og handlinger forstummer

Ingen vind får kruse sommerkveldens glatte fjord.

 

Det er en skjærgårdsstillhet i ditt sinn,

der sund og viker ligger oljeblanke

og fanger skumringens forventning inn.

 

To nelliker ved stranden står som slanke

og bleke alterlys, i kveld tent

for ditt tilbakeblikk, din ettertanke.

 

Og alt i deg er aktivt innadvendt,

og alt i deg er friskhet, frø og kilde,

og alt tar del i kveldens sakrament.

 

Det er som allting i naturen vil det:

at du skal hvile!

 

Mykt som i pastell flyr måken over vannet

- lik et bilde på sjelens havblikkmøte med seg selv.

- en seiler glir i sundet.

Kjølvannsstrimer er alt som skjelver i den vare kveld.

Å, skjønne er uvirksomhetens timer!



Eller dette som heter “Ett er nødvendig” av Hans Børli:

Ett er nødvendig her i denne

vår vanskelige verden

av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket

og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene

kan skimte lys

i dine bebodde øyne.

 

Åttende dag. 1. påskedag Markus 16, 1-8

Utenfor den tomme graven ved Golgata i Jerusalem

Tankegangene mine begynner litt før påskemorgen her jeg sitter og skriver andre påskedag. Jeg vil starte der det snur: I graven, på bunnen, i det svarteste mørke. De som har opplevd at livet snur når alt er mørkt og håpløst, vet at det som regel skjer nesten umerkelig. For det som skjer, er at nedturen bremses gradvis opp, til den stopper helt opp. Og etter en stund begynner lyset å sive inn. Håpet kommer litt etter litt tilbake. For oppturen har begynt. En opptur kan også være krevende og ta lang tid. Men det er ikke vanskelig å kjenne forskjellen. Dødsspiralen nedover har nemlig blitt til en håps- og livsspiral motsatt vei. Sakte, men sikkert går det oppover (selv om det selvfølgelig kan bli noen tilbakefall også). Slike oppturer kan utløse enorme krefter. Fordi de sterke kreftene som har vært lukket inne i mørket, i håpløsheten, i meningsløsheten; - i jordas dypeste mørke; - i graven, frigjøres. Noe av det flotteste av menneskehetens kunst og kultur, har derfor blitt skapt under slike “oppturer”. F.eks. Händels “Messias” som ble skrevet i løpet av 24 dager. Eller van Gogs solsikker.

I mange kirker verden over, er det selve øyeblikket da det snur, som feires mest i påsken: På midnattsmessene påskenatt ligger kirkerommet i det dypeste mørke. Bare ett lys brenner. Kristuslyset. Så ved midnatt går menigheten tre ganger rundt kirken/graven, som skal symbolisere de tre dagene Jesus lå i graven, og så går de inn i kirken, og tenner hvert sitt lys på Kristuslyset. Og gradvis fylles kirken/graven av lys som til slutt blir til et enormt lyshav. Det er AT det snur, som først og fremst feires.

Det er egentlig umulig å finne eller kjenne øyeblikket når ting snur. For det skjer så umerkelig; det er så liten forskjell på det to bevegelsene. Akkurat som det er vanskelig å  se forskjell på en solnedgang og soloppgang når sola går under eller går opp over horisonten. Du må være der en stund for å se det; merke det. Til og med midnattssolen kan det være vanskelig å se akkurat når den er på sitt laveste.

Jesu budskap kan sannsynligvis sammenfattes i dette: Livsveien for alle mennesker går GJENNOM det mørke, tunge, vanskelige; ikke utenom det. Ved å våge å møte utfordringene og smerten i livet, kan vi også vokse som mennesker. Det er gjennom å miste oss selv, - vårt selvopptatte ego, at vi finner oss selv. Det er gjennom å tape, at vi kan vinne. Det er ved at et frø legges i jordens mørke dyp, at det kan begynne å vokse, bli sterkt og rotfestet, og til slutt bære moden frukt. Men å vokse gjør vondt. Det er vondt å ha voksesmerter som barnebarnet mitt på seks år sier. Men det finnes ikke nytelse uten smerte. Det finnes ikke glede uten sorg. Det finnes ikke liv uten død. De er alle frukter på det samme store tre, som Sigvart Dagsland synger om i “Sangen om gleden”. Å internalisere Jesus budskap handler om å gå denne veien. En vei han selv gikk. Rett i møte med farene, rett inn i den dypeste smerte, mørke og død. Men det ble også en vei som førte til hans oppreisning, seier og oppstandelse. Ja, det har faktisk blitt “litt av en oppstandelse” ut av det hele. Og den varer enda.

Og når Jesus sier: “Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kan komme til Far uten ved meg”, så er det denne veien han snakker om, tror jeg. Dette har vært et av de vanskeligste bibelversene for meg. Det ble så alt for ekskluderende, og nesten fordømmende i forhold til andre livssyn, har jeg tenkt. Men det går også an å lese det som at de handler om en vei som er den samme for alle mennesker. Og at det er en livsvei vi alle kan velge, som også gir oss mulighet til å vokse og modnes som mennesker. Men det er i tillegg en vei vi alle MÅ gå før eller siden; enten vi vil eller ikke. Det er bare når noen dør plutselig, eller nekter å ta inn at de har fått en alvorlig dødelig sykdom, at noen kan unngå denne veien. Men da mister de samtidig enten muligheten til å ta avskjed; eller de begynner å leve som levende døde; som statuer.

Men tilbake til påskemorgen. For det var først DA det som hadde skjedd, ble synlig. Og uten påskemorgen, ingen kristendom. Vi ville aldri hørt om denne Jesus, hvis ikke ryktet om oppstandelsen; - at han hadde overlevd sin egen død, begynte å gå den dagen som vi nå kaller 1. påskedag. Derfor er denne dagen så utrolig viktig. Men hva var det egentlig som skjedde?  Vekket Gud Jesus opp fra de døde? Hva betyr det i tilfelle?

  • det største miraklet noensinne?

  • et løfte om evig liv?

  • en bekreftelse fra Gud på at Jesus var sønnen hans?

Når vi leser beretningene fra første påskedag, blir det igjen viktig å se etter hva slags tekster dette er. Er de historiske rapporter? Eller er det språket til lignelser som brukes for å uttrykke betydninger ut over de faktiske/historiske.  Eller kan det være en kombinasjon av disse to typene fortellinger?

For mange kristne står og faller kristentroen deres på at Jesu kropp fikk fysisk liv igjen. Og at han gikk omkring i 40 dager der han møtte vennene sine, snakket med dem, viste dem sårmerkene sine som de fikk ta på, og spiste med dem. Men det er samtidig en mulighet for at et for sterkt fokus på det fysisk-historiske i fortellingene, kan stenge for hovedbudskapet Markus (og de andre evangelistene inkl Paulus og Peter) hadde på hjertet. Et fysisk/dokumentarisk/historisk syn på disse fortellingene, skaper i alle fall store hindringer for de som ikke klarer å tro på dette. Det gjør bla at mange av disse ikke tør regne seg som kristne. Og det er også slik at hvis vi stopper opp ved spørsmålet om dette skjedde akkurat sånn eller ikke, kan vi lett komme til å miste det som er selve hovedbudskapet i disse tekstene. Det er ikke sikkert vi da for med oss hva disse tekstene betyr.

Det går an å skille klart mellom disse to forannevnte fortellertypene. Historiske fortellinger er ment å være slik at hvis vi hadde vært til stede og sett det som fortelles, så ville vi ha sett det samme som fortellingen beskriver. Vi kunne også filmet det eller tatt bilder av det samme. Og vi ville ha sett og hørt det som fortelles, og merket at det stemte overens.

Den andre fortellertypen, lignelsen, myten, sagnet, eventyret, er annerledes. Disse fortellingene kan ha dokumentariske innslag av historiske steder og personer, men det er aldri deres hovedpoeng. Disse fortellingenes budskap er helt uavhengige av om det de forteller har skjedd eller ikke. Og hvis noen likevel velger å fokusere på det, mister de som regel poenget med dem.

Jeg ser på mange av påskefortellingene i Bibelen som lignelsesfortellinger. Det betyr overhodet ikke at jeg avskriver det historiske i dem i ett og alt, men at jeg stort sett velger å la det spørsmålet ligge. Det utrolig spennende med en slik tilnærming, er at det ikke minsker fortellingenes betydning, men øker den; utvider den. Slike fortellinger kan også fastslå viktige sannheter, som f.eks at Gud ER som den gode faren som venter, tar imot og omfavner den bortkomne sønnen sin når han endelig kommer hjem igjen. Det kan til og med være slik at de aller viktigste sannhetene BARE kan uttrykkes gjennom slike fortellinger, og at det ikke er mulig gjennom dokumentariske/historiske fortellinger. Fordi dette er sannheter som trenger et annet språk, nettopp fordi de handler om ikke-fysiske virkeligheter og sannheter.

Tilbake til Markus igjen. Først: Jeg vil nevne noen overraskende sider ved hans beretning fra påskemorgenen i Jerusalem:

  • Fortellingen hans er veldig kort; bare 8 vers

  • Han forteller ikke en eneste gang at Jesus viste seg for disiplene sine

  • Fortellingen hans har en veldig brå slutt. Vi venter oss mer. (Noe som også førte til at noen satte inn et senere tillegg helt til slutt i Markus fortelling)

  • Markus forteller at kvinnene ikke sa noe til noen om det mannen i hvite klær fortalte dem

Markus fortelling begynner med at tre kvinner kom til graven grytidlig om morgenen, like etter at solen hadde stått opp.  De kom for å stelle Jesu lik med velluktende salver. Det var vanlig skikk, og de hadde kanskje ikke rukket det før det ble sabbat ved solnedgang langfredag. Men nå ved soloppgang søndag, var sabbaten over, og de kunne avslutte behandlingen av den dødes kropp. De gikk og pratet om hvordan de skulle få vekk steinen foran gravåpningen, da de fikk se at den allerede var veltet vekk. Steinen som var veltet vekk var veldig stor, og graven var vidåpen!
De gikk forsiktig inn i graven, mens de sikkert lurte på hva i all verden det var som hadde skjedd. Vel inne i gravmørket fikk de se en ung mann i lang hvit drakt som satt der. De ble naturlig nok skrekkslagne, men mannen snakket til dem og sa: “Dere trenger ikke være redde. Jesus som dere ser etter, han som ble korsfestet, er ikke her. Han er oppstått. Og han pekte på stedet der Jesu lik hadde ligget. Til slutt ba mannen dem om å fortelle til disiplene og Peter at Jesus hadde dratt i forveien til Galilea, til hjemtraktene hans og deres, flere dagsreiser unna. Der vil han møte dere, slik han har sagt til dere.” Da hadde de tre kvinnene tydeligvis fått nok. De løp ut av graven, og flyktet derfra skjelvende av skrekk. Og de sa ikke et ord til noen fordi de var så redde. Og her slutter Markus fortellingen sin.

Jeg nevner noen ting i Markus fortelling som kan tolkes som en lignelse; som noe som også har betydning utover det rent fysiske/dokumentariske:

  • Jesus var svøpt, forseglet og stengt inne i en grav. Men hverken lik-klærne eller den enorme gravsteinen var nok til å holde på ham

  • det er nytteløst å lete etter Jesus i “de dødes land”. Det er ikke der han er

  • Jesus fikk oppreisning. Han ble reist opp av Gud. Den som myndighetene og herskerne ydmykhet, slo ned og henrettet, har Gud sagt JA til, og gitt full oppreisning. Gud rettferdiggjør dermed Jesus gjennom oppstandelsen

  • tilhengerne får et løfte om å se ham igjen i på det stedet de selv kom fra. På hjemstedet sitt, der alt begynte; der veien og vandringen med Jesus startet

De andre evangelistene utvider og legger til hendelser som ikke Markus har med i sin påskemorgen- fortelling. Og det er ikke vanskelig å lese deres “utvidede” fortellinger som produkter av erfaringer, refleksjoner og opplevelser i dagene, ukene, månedene og årene etter påskemorgen. Det er også verdt å merke seg at de andre fortellerne, de som bygger på Markus fortelling, alle har forskjellige fortellinger fra forskjellige hendelser. Ingen av dem forteller om de samme hendelsene etter den tomme graven. Og det skiller disse tekstene klart fra de fortellingene de skriver om fra FØR Jesu tomme grav. Da er det slik at minst to eller flere av de fire evangelistene, tydelig forteller om den samme hendelsen.

Men selv om de fire skriver om ulike hendelser, så har alle fortellingene noen fellestrekk:

  • For det første: Jesus lever! Det går an å merke, erfare, oppleve eller kjenne det. Riktignok ikke på samme måte som før den tomme graven. For etter den tomme graven er erfaringene og opplevelsene annerledes enn før. De er nye! For nå er ikke lenger Jesus bundet av tid og sted. Han kan være ett sted, og så plutselig, like etter, befinne seg et annet sted. Og han kan være synlig og kroppslig til stede, for så plutselig å oppløse seg selv i løse luften. Og vegger og andre fysiske skiller er heller ikke lenger noe problem for Jesus å passere. Det virker derfor som Jesus nå kan gå ut og inn av tiden og materien. Det viktigste i dette, og noe som understrekes enormt sterkt, er altså: Jesus er HER. Han er nåtidig. Ikke fortidig. Ikke et annet sted. Nærværet som Jesu følgesvenner hadde kjent på før hans død, fortsetter etterpå også. Og nå virker det på dem på en enda dypere og mer livsforvandlende måte. Nå skjønte de kraften og sannheten i det Jesus hadde formidlet på en ny og dypere måte.

Det er mange kristne som har hatt lignende opplevelser opp gjennom århundrene etter den tomme graven. Jeg har kjent noe lignende selv. Men det virker som evangelistene også vil understreke at denne opplevelsen ikke er avgjørende. For mange tror UTEN å se/høre/ kjenne, og blir også anerkjent for det. Det går altså an å tro og bli preget av budskapet, uten å ha hatt denne type opplevelse.

Kanskje er slike “rare” opplevelser som noen av Jesu tilhengere fikk, ikke så spesielle heller. Det er mange mennesker som opplever en veldig tett kontakt med sine kjære avdøde. De ser dem, snakker med dem, og kjenner helt fysisk deres nærvær i rommet. Og det kan være opplevelser som er til stor trøst i sorgen;  deres kjære var på en måte ikke helt borte, likevel.

  • For det andre: Alle understreker at Gud rettferdiggjør Jesus. Alle forteller om Jesu fortsatte virke som Guds JA til Jesus, og Guds NEI til de kreftene som drepte han. Påskedag handler ikke om en “happy ending” eller om etterlivet etter døden. Påskedag blir hele tiden sett på bakgrunn av myndighetenes brutale henrettelse av Jesus. Og det tydeligste vitnesbyrdet fra de første som “gikk veien”, var: “Jesus er HERRE! Et enormt kraftfullt utsagn og protest, sett på bakgrunn av at det var romerrikets keiser som kalte seg Herre, og som skulle tilbes. Så når de første kristne kalte Jesus, Herre, betydde det at denne verdens herrer, IKKE var det. Og at det ikke var disse som hadde det siste ordet.

Det var sannsynligvis ikke troen i seg selv, men dette vitnesbyrdet fra de første kristne som også førte til at mange av dem ble martyrer. De nektet å delta i keiserdyrkelsen som bla innebar ofringer til keiseren. De ble dermed automatisk opprørere, og brutalt og hensynsløst drept.

Misjonæren og apostelen Paulus skriver også om Jesu oppstandelse i noen av sine brev til ulike menigheter rundt om i Romerriket. De ble skrevet ca mellom 15 og 25 år etter den tomme graven. Noe som er lenge før Markus skrev om det samme. Og lenge for de andre evangelistene skrev ned sine fortellinger. Paulus skriver at han også har sett og møtt Jesus som den siste Jesus viste seg for. Han forteller selv om det som at det var et slags syn. Han var sammen med flere andre, men det var bare han som så og hørte det han oppfattet som Jesus. Det skjedde samtidig som han aktivt forfulgte de kristne, og sørget for å få dem henrettet. Det forvandlet ham totalt, og han ble selv en av dem som “gikk veien”. Samtidig virker det som Paulus tenker om andre kristnes møte med den levende Jesus, på samme måte.

Det er viktig for meg å si at visjoner eller syner ikke trenger å være innbildninger, luftige spekulasjoner, eller kjemiske reaksjoner i hjernen under et epileptiske anfall f.eks. De trenger ikke bare være hallusinasjoner. Men de kan like gjerne være åpenbaringer av virkelighet. Akkurat som når noen i en eller annen krisesituasjon opplever at “forhenget trekkes til side” og de ser verden slik “den virkelig er”. Jeg kjenner flere som har opplevd nettopp dette, og fått prioriteringene sine og livsretningen sin forvandlet.

Ellers er det et viktig poeng for Paulus og alle de første kristne, at forvandlingen av denne verden, og hvert enkelt menneske, allerede har begynt i og med Jesus. Og også at den generelle gjenopplivelsen og levendegjøringen av alle som vil “gå veien”, har også begynt i og med Guds gjenoppliving og rettferdiggjørelse av Jesus. Det er derfor Paulus argumenterer så sterkt for at hvis ikke det er en generell oppstandelse, har heller ikke Jesus stått opp. Og hvis Jesus ikke har stått opp, er det heller ingen generell oppstandelse. De står og faller sammen. Så derfor: hvis Guds rikes krefter nå er i virksomhet på jorda vår, og den generelle fysiske og psykiske gjenopprettingen har begynt, betyr det at alle mennesker er utfordret til å delta i denne kollektive fremtidsvisjonen. Eller som en av oldtidens største teologer, Augustin, sier det: “Vi, uten Gud, kan ikke; og Gud, uten oss, vil ikke”.

Påskedag betyr at Guds store fornyelses- og opprenskningsaksjon for sin verden har begynt. Men den vil ikke kunne skje uten oss. Fordi det er oss og dette livet den handler om. Så hva er det vi og verden trenger? Hva er det det trengs å renses opp i? Hva er problemet vårt? Hvorfor trengs det i det hele tatt fornyelse, modning og vekst. Alle som ikke lukker øynene helt,  ser selvfølgelig at det er fantastisk mye flott i vår verden. Men alle vil også se at vi har kjempeproblemer; både på det personlige og samfunnsmessige planet. At vi alltid har hatt det, og fortsatt har det. Og sannsynligvis alltid vil ha det.

Jeg tenker at selve problemets kjerne, handler om vår egen selvsentrering, vår egen egoisme; vår egen trang til å rangere andre over eller under oss selv. Det er ikke noe galt i å være opptatt av seg selv, men vi bør også være opptatt av HVA SLAGS ego vi har. Problemet er at vi ofte har et skadet, engstelig, nedvurderende, eller hevngjerrig ego. Og det er på en måte her alt starter. Et skadet ego får enorme konsekvenser; både på det personlige og det samfunnsmessige/politiske planet.

Jesu liv, satt på spissen gjennom påskeukens hendelser, handler om å våge å gå på en vei mot egoets frigjøring og helbredelse; en vei mot vekst og modning for den enkelte med store politiske og samfunnsmessige konsekvenser. Det er et svært ambisiøst prosjekt; noen vil si overspent. Men det er kanskje likevel den eneste mulige veien. Det er en vei som handler om å dø vekk fra den gamle, tradisjonelle egoismens vei. En vei som handler om å bli født på ny. Som handler om å dø og oppstå igjen. Det var denne veien Jesus selv gikk. Det var dette Jesus forkynte og demonstrerte; gjennom livet sitt, gjennom døden sin, og gjennom oppstandelsen sin. Og igjen: det handler ikke nødvendigvis om fysisk død (men det gjør det også), men det handler om å stå for noe godt og edelt. Og om å våge å møte motstanden og smerten (for den kommer for alle) og mørkets krefter ansikt til ansikt. Uten å flykte; uten å prøve å lure seg utenom dem. Fordi veien mot vekst og modning går alltid GJENNOM, ikke utenom. Og den tar aldri slutt. Den er livsvarig.

Paulus snakker om dåpen som selve symbolet på starten på denne forvandlingen. Dåpen er å bli senket ned, “gå under”, og så bli løftet opp i luften og lyset igjen. Dåpen er symbolet på død og oppstandelse. Jesus sin død og oppstandelse, og vår. Resultatet handler om noe helt nytt; om å være, men samtidig gradvis bli en ny skapning. Slik Paulus selv sier: “Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til”.

Det er en setning i Johannesevangeliet som jeg syns har vært vanskelig å godta for meg. Det er når Jesus sier til vennene sine i avskjedstalen sin: “Jeg er veien, jeg er sannheten, jeg er livet. Ingen kan komme til Far uten gjennom meg” (Johannes 14, 6). Det virket tidligere for meg som Jesus sier at det bare er gjennom tro på han det går an å komme “hjem” til Far. Nå tenker jeg at det mest av alt handler om “å gå veien”. Det handler om at alle må gå den veien som Jesus forkynte og demonstrerte for å komme hjem. En vei gjennom å glemme seg selv, gjennom smerte, til nytt lys og liv.

Til slutt noe som sjelden vektlegges i kristen forkynnelse: Og det er de politiske konsekvensene av Jesu vei. Det blir nesten alltid bare lagt vekt på de personlige og indre konsekvensene. Og det trengs at det legges vekt på dette, fordi det som regel er her alt starter. Men hvis de politiske og samfunnsmessige konsekvensene, forties, mister vi en svært viktig side av Jesu budskap. For det er ikke en hvilken som helst vei gjennom smerten og motstanden Jesus peker på. Den veien Jesus peker på, er veien opp til Jerusalem, en vei til dit makten befinner seg. En vei som kan føre til konfrontasjon. Og som definitivt gjorde det for Jesus. Og hva var det Jesus brant slik for. Hva var hans dypeste lidenskap; han store pasjon? Jo, det var å se Guds hjertelag og rettferdighet i funksjon på jorda. Og det var det som også gjorde at han ble henrettet av maktens representanter; av de som følte seg utfordret av Jesu ikke-voldelige budskap. Og først og fremst var det de religiøse lederne som “merket trykket”. Men Gud rettferdiggjorde Jesus. Det er det som er påskens politiske budskap. For det finnes mektige herskere i dagens verden også. Det er f.eks forbløffende likheter mellom datidens Romerrike og nåtidens USA. De var/er på en måte begge verdensledende supermakter. Og begge brukte/bruker de økonomisk og militær makt for å fremme og sikre egne interesser.

Det å si at Jesus er HERRE, har både en personlig og en politisk betydning. Det innebærer en dyp sentrering i Gud som universets skaper og opprettholder. Noe som kan innebære en stor frihet til å velge, som kan innebære å bli fylt av empati og kjærlighet; og ikke minst mot. Uten denne dype overbevisningen kunne ikke Didrich Bonhoeffer deltatt i konspirasjonen mot Hitler, Hans Nielsen Hauge ikke ofret helse og liv i kampen mot statskirkens forkynnermonopol i Norge, Don Helder Camera ikke vist slikt mot i kampen mot militærdiktaturet i Brasil, eller Martin Luther King jr ikke ofret livet sitt i kampen for svartes rettigheter i USA. For de som ønsker å gå Jesus vei, handler det om at kjærligheten er kjernen i rettferdigheten, og at rettferdigheten kroppsliggjør kjærligheten.

Påskeuken forteller oss at det finnes to ulike veier vi kan gå. To ulike prosesjoner vi kan være en del av. Vi fikk dem beskrevet begge to på palmesøndag: Den ene er storslått og med alle maktens symboler. Der maktens representant rir på en krigerhest, tett fulgt av et stort følge av bevæpnede soldater. I den andre er det en fattig landarbeider som leder an, sittende på en eselfole. Fulgt av andre likesinnede viftende med palmegreiner. Og da som nå leder den litt stakkarslige prosesjonen oss opp mot maktens sentrum; og ikke minst mot sammenblandingen av religion og voldelig maktutøvelse. Nå som da handler “eselfølget” om en vei mot personlig endring; hjertets forvandling sammen med en person som lever gjennom et budskap som fortsatt lever. Akkurat som det gjorde for de to fortvilte Jesustilhengerne som gikk fra Jerusalem til Emmaus på påskedag for nesten to tusen år siden. En vandring på 2-3 timer. Etter en stund fikk de følge med en mann de ikke kjente. De pratet sammen lenge om det som hadde skjedd i Jerusalem. De kjente ham ikke igjen før han brøt brødet sammen med dem i Emmaus. For dette hadde Jesus gjort flere ganger før. Men med det samme de kjente han igjen, ble han borte midt foran øynene på dem. De ble heller aldri de samme igjen.

Til slutt, hva står så igjen. Hva med tilbedelsen? Lovprisningen? Bønnen? Jeg vet ikke. De er store “kapitler” hver for seg. Ja, jeg tror jeg trenger noen å takke for livet og alle dets fantastiske gaver, og jeg tror jeg trenger tilstedeværelsen og samtalen “innover”. Men jeg er usikker på om jeg trenger de voldsomt store ordene. De blir så lett alt for store og dermed misforstått eller uspiselige for mange. Jeg tror også at veien Jesus snakker om, som regel handler om de minste tingene. Detaljene. For “djevelen” sitter ofte i detaljene, tror jeg.  Veien vi er kalt til å gå, handler oftere om den bitte lille endringen. Eller det første skrittet i riktig retning. Og åndelighet for meg, handler ikke først og fremst om store opplevelser, ekstaser eller bønnesvar. Åndelighet handler mye mer om de helt daglidagse utfordringene. Om å se på andre med respekt og godhet, om å si takk, om å si gode ting til hverandre, om å stå opp for andre som misforstås eller baktales, om å sette seg selv til side av og til, og om å våge å snakke sant om seg selv og andre. Både på et samfunnsmessig og personlig plan.

Jeg har vært konfirmantlærer i 30 år. Konfirmanter kan si mye klokt. To setninger etter alle disse årene står tydelig igjen for meg: Den ene er slik: “Dere kristne skal alltid overdrive så mye”. Den andre er slik: “Det kan umulig være bra å komme til himmelen. Det finnes jo ingen risiko der. Ingen kan jo skade seg eller dø. Det må bli kjempekjedelig”. Jeg tror de har mye rett begge to. Vi som kaller oss kristne har ofte lett for å ta i bruk alt for store ord. Og som sagt; jeg tror ikke jeg trenger dem lenger. Jeg vil heller prøve å snakke med litt mindre bokstaver, og kjenne at de holder i møte med livets realiteter. Og så har den andre konfirmanten også et godt poeng, syns jeg. Og det er at kanskje er ikke himmelen så nødvendig og viktig som vi tror. For Jesus handlet det i alle fall først og fremst om dette livet. Og at vi trenger å leve målrettet og fokusert i dette livet for å gjøre det til et best mulig liv for flest mulig på denne lille kloden vår. Og så tror jeg at det står en Far med åpne armer og venter på oss alle til slutt.