Julen, - en avrunding

 

13. januar var “tyvende dag jul”, og for de fleste er julen da definitivt slutt. Julepynt og juletre tas vekk, og tas først inn igjen i desember.

Vår julefeiring har mange ulike røtter og tradisjoner. En av de viktigste er uansett bibelens fortellinger om Jesu fødsel. De er blitt romantiusert og fabulert rundt, og de er også hovedårsaken til at julen har blitt gavenes og barnas høytid. Men hva handler de egentlig om?

Før det første er det to fortellinger om Jesu fødsel i Bibelen. Den ene er skrevet av tolleren Matteus, og den andre av legen Lukas. Matteus forteller at Jesu foreldre bodde i Betlehem og at Jesus ble født i hjemmet sitt, men måtte flykte sammen med foreldrene sine til Egypt pga at kong Herodes ville drepe alle mulige kongebarn i området. Etter Herodes død, bosatte de seg i Nasaret.

Lukas forteller at foreldrene til Jesus bodde i Nasaret og at de dro til Betlehem pga en folketelling og at slekten deres kom derfra. Han forteller at Betlehem var overfylt av folk, og at Jesus ble født mens de var der, og at Jesu første seng var en krybbe. Derfra kommer også forestillingen om at Jesus ble født i en stall.

Det finnes også andre ting som ikke går i hop i de to fortellingene; f.eks. at Jesu slektstavler er helt forskjellige. Det er også rart at en stjerne kan lyse ned på et bestemt hus i Betlehem.

Matteus og Lukas har også ulikt fokus. Hos Matteus er Maria omtrent ikke nevnt. Alt handler om Josef, de drømmene han har, og hvordan de får han til å handle på ulikt vis. Det er også bare Matteus som omtaler vismennene (magikerne) fra Østen og barnedrapene i Betlehem.

Hos Lukas er Maria mye mer sentral. Det er hun som får besøk av engelen, det er hun som besøker slektningen sin, Elisabeth, og det er hun som gjemmer ordene fra gjeterne i hjertet sitt.

For meg sier dette at det historiske i hendelsene ikke er det viktigste. Jeg sier ikke at det historiske er uvesentlig, men for Matteus og Lukas er det noe mye viktigere de vil fortelle.

Jeg tenker det ligner litt på noen av lignelsene Jesus fortalte; f.eks om den bortkomne sønnen. Det viktigste der er ikke når sønnen forlot hjemmet sitt, hvilket land han kom til eller når han kom hjem igjen. Det er noe helt annet og mye viktigere og sannere som er fortellingens poeng.

Slik tenker jeg at det også er med bibelens to julefortellinger. De er så mye mer enn historiske fortellinger. De er også på en måte hele Lukas/Matteusevangeliet i miniatyr. Begge to anslår i fødsel-fortellingene hovedtemaene i evangeliene sine.

Hos Lukas handler det om kvinnene, de marginaliserte gruppene, og den hellige ånd. Vi ser det tydelig gjennom hele evangeliet. Lukas har mange flere fortellinger om kvinner, han er veldig opptatt av de fattige og undertrykte, og den hellige ånd er veldig tydelig tilstede mange ganger. F.eks ved Jesu dåp. Der Jesus innsettes av den hellige ånd som gudesønnen som varsler en helt ny tid og et helt nytt rike. Sammenligningen med den første tid da ånden svevde over vannene, og det første menneske, Adam, er tydelig.

Matteus legger vekt på sammenhengen med løftene om en befrier i det gamle testamentet. Og at det er Jesus som er denne befrieren. Matteus sier også at Jesus er den nye Moses. Sammenligningene mellom Moses og Jesus er helt tydelige: F.eks. barnedrapene i Egypt og Betlehem, budene som Moses fikk på Sinaifjellet og Jesu nye bud i Bergprekenen, de fem Mosebøkene, de fem drømmene Josef hadde, og Matteusevangeliets fem deler.

Det de begge har felles, og som også er det mest revolusjonerende og “farlige” i budskapene deres, er at det IKKE er keiser Augustus som er Guds Sønn og verdens frelser. Det var dette som var grunnlaget for keiserdyrkelsen. Matteus og Lukas nesten roper ut at det IKKe er keiseren som bringer verden virkelig fred. Han stammer heller ikke fra gudene. Det er det derimot Jesus som gjør. Og det er han som er Guds Sønn og verdens frelser. Egentlig sprer Matteus og Lukas et voldsomt opprørsk budskap. Men det var dette som var deres og de kristnes tro, og det var dette de bygget hele livet sitt på. De nektet i tillegg  å ofre til keiseren, fordi Jesus hadde gjort slutt på alt som heter offer til gudene.

Men alle grupper som opponerte mot keiserens autoritet og guddommelighet, ble slått brutalt ned. Det er ikke rart at forfølgelsen av de kristne etterhvert ble massiv. Og det var altså ikke pga av det de trodde, men fordi de nektet å delta i ofringen til; og tilbedelsen av keiseren.

Så derfor: de litt romantiske og søte julefortellingene inneholder like mye et opprørsk og samfunnsomveltende budskap. Kanskje noe å tenke på fram til neste jul?

 

Tjuefjerde desember, julaften:

Da er dagen kommet. En dag full av forventning. Men også en sårbar dag. Alt for store forventninger har så lett for å gå i knas. Og dagen kan være svært tung for de ensomme, eller for de som har mistet noen av sine kjære siden sist jul.

Og mine tanker er hos Maria, - og barnet. En lang og strevsom reise hadde det vært. Først og fremst for Maria. Men barnet hadde nok også merket Marias uro og trøtthet.

Det er utrolig hva små babyer i mammas mage kan merke og bli påvirket av. Nå vet vi mye om at det livet vi fikk i mammas mage, også får stor betydning for resten av livet vårt utenfor magen.

Men nå er Maria framme. Til slutt. Det hadde vært et slit å finne et sted å være. Det var så lite hjelp å få. Det virket som mange ville gjøre det vanskeligst mulig for dem. Til slutt fant de et hvilested. Men det var utenfor menneskenes fellesskap. De måtte ta til takke med dyrenes fellesskap. En stall eller en grotte, og en krybbe: “Byens slott er en stall der de holder et hoff av dyr” (Erik Hillestad: “Gå mot Betlehem”). Men “slottet” ga ly for vind, regn og kulde. Og Maria roet seg. Hun kunne puste lettet ut. Kanskje var det derfor riene kom også. Fødselen ble hard. Det var hennes første fødsel, og hun var sannsynligvis bare en jente på 13-14 år. Men gledestårene flommet da Josef la den lille gutten oppå magen hennes. Nå var han ikke inni henne lenger. Nå var han kommet ut. Hun kunne se ham, kjenne ham, og høre ham skrike. Etter en stund la hun han til brystet, og kjente han begynte å suge i seg den varme livgivende melken hennes. Litt senere på kvelden ba hun Josef hente stoffbitene hun hadde tatt med, og svøpte den lille gutten før hun la han i krybben. Og blikket hennes festet seg på den lille gutten sin. Og ble værende der. Hun kunne ikke klare å ta øynene vekk fra han, og hun tenkte: Hvem er du? Hvordan skal livet ditt bli? Slik alle mødre har tenkt til alle tider.

Og jeg tenker: Hvorfor sa englene at babyen var svøpt? Det var vel noe alle babyer ble? Det er blitt mer og mer vanlig for småbarnsforeldre i dag også. Eller “reivet” som det heter på norsk. Det er en gammel tradisjon som er blitt tatt opp igjen. Jeg tror det handler om at barnet da føler seg omsluttet, varmt, trygt og kan lettere roe seg.

Marias gutt ble også “reivet”. Men hadde Maria virkelig vært så forutseende at hun hadde tatt med stoffbitene fra Nasareth? Det hadde hun nok. Men hvorfor understreket englene på Betlehemsmarkene at barnet var svøpt?

Kanskje handler det om at 33 år senere ble den samme gutten svøpt på nytt. Og at det eneste Maria fant igjen av ham, var noen stoffbiter. Noen stoffbiter på en steinhylle. I en grotte. I en grav.

Jeg tror vi kan takke Maria for julefortellingene. Det var hun som fortalte til Lukas og de andre troende om hvordan alt begynte. Hun var en viktig del av felleskapet til de første kristne. Hun hadde sett stoffbitene i graven, og hun hadde sett at gravsteinen var veltet. Og hun trodde, slik hun hadde gjort så mange ganger før. Jeg syns Erik Hillestad sier det så flott i sangen "Marias fang": “Engelen har veltet ditt hjertes gravstein. Og mot himlen stiger din toneflom”.

 

Tjuetredje luke, lille julaften:

Dagen i dag er viktig for mange av oss. Dagen før dagen. Dagen for den siste finpussen. Da tingene må gjøres riktig og tradisjonelt, slik at alt stemmer til den store morgendagen; julaften; den desidert største og viktigste festen i vår kultur.

Men jeg er hos de som vandret mot Betlehem for over to tusen år siden. Og i dag er tankene mine hos Josef. Mann som meg selv. Han står ofte litt i bakgrunnen i stallen. Litt anonym. Han er også nokså glemt i mange julefortellinger og julesanger. Han kan minne litt om vår tids “fraværende far”.

Mange av oss har kjent konsekvensene av en fraværende far. Både som far og barn. For utallige er de som har strevd hele livet med å oppfylle en fraværende fars uttalte og uuttalte ønsker, og lengtet etter en fars trygge fang og sterke omsluttende armer. Jeg har også lenge trodd at far er viktigst for sønnene sine. Det tror jeg ikke lenger. Han er like viktig for døtrene sine.

Men ER Josef en fraværende far? Josef, som hadde så stor kjærlighet til sin Maria at han trodde henne da hun fortalte om “englebefruktning”. Han som hadde kjent Marias kjærlighet til seg selv så sterkt, at han visste hun ikke løy. Han som valgte å flytte sammen med henne på tross av folkesnakket og skammen. På tross av at han visste at folk lo bak ryggen hans. De sa: “Josef, for en lettlurt idiot”. Josef, som stod opp for Maria og barnet sitt på tross av at de ble isolert og utstøtt av familiene sine i Nasareth? Det var kanskje derfor Maria fikk bli med til Betlehem også. Hun var høygravid, men torde ikke være alene igjen i Nasareth. Hun visste ikke om hun fikk hjelp hvis fødselen kom i gang før Josef kom tilbake. De var blitt så alene i Nasareth.

Så Josef gikk trofast ved siden av sin Maria mot Betlehem. Selv om det synliggjorde skammen enda mer. De måtte gå sakte, og de måtte nok klare seg mye alene. De var uglesett. De hadde levd umoralsk, tenkte folk, og de fortjente fordømmelse og utestenging. De er ikke alene om det. Mange andre i samme situasjon har opplevd den samme smerten i alle kulturer og til alle tider.

Kanskje går det an å tenke annerledes for oss. Kan vi tåle at andre tar dårlige valg; valg vi ikke liker, uten å stenge ute, fordømme eller isolere?  Jeg tror det er mulig.

Josef opplevde også at han fulgte Guds vilje. Kanskje gjorde det han ekstra sikker og sterk. Likevel tror jeg det var kjærligheten som avgjorde det hele. Hennes til han, og hans til henne.

I den katolske kirke har Josef fått sin egen dag; 19. mars. Og han er skytshelgen for alle arbeidere. Selv var han tømrer/snekker. Jeg tror den lille gutten hans opplevde mye fint sammen med faren sin. I snekkerverkstedet og ellers.

Josef er min helt og mitt forbilde!

 

Tjueandre luke, 22. desember:

Da er bunnen nådd. Sola har “snudd”, og vi går nå mot lysere tider. Mørket skal igjen overvinnes av lyset. Kulden av varmen. Vinteren av våren. Det kjennes godt.

Mens vi går tilbake til vandrerne igjen. Til de som vandret mot Betlehem, krybben og barnet. Jeg har skrevet om vismennene og englene som bega seg ut på lange reiser mot Betlehem. Men det var også noen som hadde kort vei å gå. Det var gjeterne som passet sauene sine på beitemarkene utenfor Betlehem. De satt sikkert å småsov ved bålet, da nattehimmelen ble opplyst av et voldsomt blendende lys. Ikke rart de ble fylt av stor redsel. Men så hørte de en beroligende stemme, og fikk høre en gladnyhet: Det var født et barn i Betlehem, som skulle bli redningsmannen og frigjøreren deres. De måtte bare lete i Betlehem og finne en svøpt baby i en krybbe.

Så ble det stille og mørkt igjen. Gjeterne sto der forvirret tilbake og lurte: hva nå? Så tok de et valg, og bestemte seg for å forlate saueflokken, og dra inn til byen for å se om de fant dette barnet. Det burde jo være mulig. Det var vanlig at babyer ble svøpt, men ikke at de lå i en krybbe. Og de begir seg på vandring for å lete. De bryter opp og tar en risiko ved å forlate dyrene de skulle vokte over. De legger ut på en pilegrimsvandring mot et mål. Flere og flere gjør det samme i dag. De har opplevd en krise eller en oppvåkning i livet. Og de forlater hjemmet sitt, og det ansvaret de har der, for kanskje å finne noe mer; noe viktigere på veien eller ved målet for vandringen. Gjeterne fant det de søkte. Og de opplevde den dype meningen i det å bli sett, og være viktige for universets skaper. Gjeterne ble fylt av dyp glede, og de forlot stallen som seg selv; men likevel dypt forandret. De bega seg ut på den aller viktigste pilegrimsvandringen: veien hjem igjen der de skulle la det som hadde skjedd synke inn, og prege dem. Jeg tror gjeterne “besto prøven”, og ble forvandlet for resten av livet. Jeg tror de de møtte da de kom hjem, så englelyset stråle i øynene deres. Og de kjente gleden og varmen som strømmet fra dem da de fortalte om englene og barnet i krybben.

Slik er det for oss alle. Når vi opplever våre “gyldne stunder”. Det er flott og kan gi dyp mening. Men det viktigste er aldri det som skjer, men hva det gjør med oss.

 

Tjueførste luke, 21. desember:

Klokka to på halv seks i dag “snur”/”snudde” sola. Vi kaller det for solsnu. Det spesielle med denne dagen skyldes den skrå vinkelen jorda har fra pol til pol i forhold til radiusen mellom jorda og sola. Hadde den vært 90 grader, ville alle dager og netter vært like lange over hele jorda, og vi ville ikke hatt årstider. Men siden vinkelen er på ca 23 grader, får vi de klimavariasjonene og lysvariasjonene vi alle opplever hvert år. Det er også slik at vinkelen endrer seg litt over flere tusen år; noe som mange mener kan forklare istider og andre klimavariasjoner.

Alle kulturer/religioner har sitt eget årshjul med ulike tidspunkt for markering av når et år er gått, og et nytt begynner. Det kristne vesten har i tillegg to ulike årshjul: kirkeåret som begynner 1. søndag i advent, mens det offisielle året begynner 1. januar.

Men jorda vår har også sitt eget årshjul med noen viktige “turning point”. Ett av de viktigste er dagen i dag, 21. desember. For da er det noe som snur. Ikke sola. Den holder seg i ro i forhold til oss hele tiden. Men skyggene snur. Lyset snur. Fra at skyggene har blitt stadig lengre og natten har vart lengre og lengre; så snur det. Skyggene blir ikke lengre lenger. Natten blir ikke lengre enn den natten som kommer i kveld. For nå skal gradvis det tomme mørket fylles med noe som finnes: Lys. Sollys. Det går sakte. Så sakte at vi nesten ikke merker det i begynnelsen. Men det skjer. Lyset skal seire over tomheten og fraværet. Og sakte fylle det med varme og farger. For: “Visst skal våren komme! Visst skal jorden bli ny!”; igjen.

Det er ikke rart dette har vært feiret i alle kulturer til alle tider. For alle har visst at uten sola hadde vi vært hjelpeløst fortapt her på jorda. Den kristne kirken “kuppet” denne lysfesten på 300tallet da den ble statsreligion i Romerriket. De sa at det var Kristus som var verdens lys og vår indre sol. Det var Kristus som skulle feires nå.

Hos oss forsvinner denne dagen ofte ubemerket i alt kavet og stresset før jul. Men kanskje kunne vi trengt å markere denne dagen, og gjort det til en dag fylt med takknemlighet og glede for sol og jord. For nå vet vi alle hvor sårbare vi er her på den lille grønne klumpen i universet. At alt kan ødelegges. Vi vet at vi er i ferd med å forrykke hele den hårfine balansen mellom varme og kulde, mellom regn og tørke, mellom lys og mørke, mellom liv og død.

Kanskje kunne vi samles i kirkene våre 21. desember, og tent håpslys for jordkloden vår, og for alt og alle som bor og lever her? For vi trenger lyset. Vi trenger varmen. Og vi trenger håpet. Uten dette dør vi.

 

Tjuende luke. 20. desember

Det var ikke bare englene som søkte mot Betlehem. Det var også noen vise menn fra Østen som la ut på vandring. I noen oversettelser blir de kalt stjernetydere. Som nok er mer presist. Egentlig står det magikere. Altså en slags trollmenn. Men hoff-astrologer er nok den beste oversettelsen, siden de var meget respekterte fordi de kunne forutse stjernenes bevegelser og koble dem sammen med hendelser på jorda. De reiste ofte rundt for å spå fremtiden for ulike herskere. Kanskje kom de fra nåtidens Irak eller Iran. De kom først til Jerusalem for å sjekke med kong Herodes om det var en kongefødsel på slottet der. De hadde sett noe i stjernene som kunne tyde på det. Telologene ble rådspurt siden ingen i Jerusalem visste om noen kongefødsel. De mente at det måtte ha skjedd i davidsbyen Betlehem i tilfelle. De fortsatte derfor noen kilometer til, og fant huset der babyen var, falt på kne og hyllet ham, og ga ham kongegaver. Men de sa ingenting til Herodes. Og da Herodes skjønte at han var blitt lurt, sendte han soldatene sine til Betlehem for å drepe alle guttebarn under to år. Uttrykket “ramaskrik”, (varslet av profeten Jeremia flere hundre år tidligere) kommer fra denne hendelsen selv om Rama ligger ca 1 mil nord for Jerusalem, mens Betlehem ligger to mil lenger sør. Men “den hellige familien” kom seg unna ved å flykte til Egypt.

Mange vil tolke dette som en legende som har fått innpass i Bibelen. For: En stjerne vandrer ikke bortover himmelen. Og den stopper ikke og lyser ned på bare ett hus i en liten by. Det står heller ingenting om hvor mange vismennene var, og de har ingen navn. Det er senere legende-tillegg som har fått til at de var tre, og gitt dem navn.

Men myter kan inneholde dypere og viktigere sannheter enn historiske fakta. Leser vi fortellingen om de tre vise menn slik, kan vi f.eks. oppdage: - at barnet er en konge for alle; uansett religion - at forskning og naturvitenskap er viktig, - at herskere kan være maktsyke og farlige,  og at jordiske herskere kan bli lurt av en høyere makt/visdom.

Det finnes også et legende-tillegg om en fjerde vismann. Den inneholder også en dyp sannhet: Den 4. vismannen hadde også med seg flotte gaver, men han ble hindret på veien pga sitt gode hjerte. Han ga bort gavene sine: den velluktende oljen smurte han på sårene til mishandlet gutt; gullstykket ga han til en tigger, og rubinen sin brukte han til å kjøpe en slavejente fri.  Og først da kommer fortvilelsen over han. For nå har han jo ingen gaver å gi kongebarnet. Og dessuten kommer han jo alt for sent. Trett og bedrøvet setter han seg ved et tre i veikanten og sovner. Der har han en drøm: Han ser barnet han skulle oppsøke. Det ligger i en krybbe. I rommet der det ligger anger det av den velluktende oljen. I barnets hånd ligger gullstykket, og på barnets panne stråler rubinen.Og vår venn, den fjerde vismannen, han som aldri kom fram til krybben, han hører noen hviske: “Vær ved godt mot, for det du gjorde mot en av disse mine minste søsken, har du gjort mot meg.” (Matteusevangeliet 25. 40)

 

Nittende luke, 19. desember:

Vi nærmer oss jul nå. Og det er mange som er på vandring mot Betlehemsmarkene: Englene, vismennene, gjeterne, Josef og Maria med barnet i magen. Mot vår tidsregnings begynnelse. Kanskje vi også skulle la hjertet vårt vandre mot Jesu føderom? Og la tankene våre samles der en stund i denne førjulstiden.

Jeg starter med dem som kanskje hadde den lengste vandringen: Englene.

Men finnes de? Kanskje? Mange er i alle fall de fortellingene jeg har hørt om mennesker som har sett engler. Og mange er også de som ikke har fortalt om det av frykt for å bli latterliggjort. Selv har jeg en naiv fantasi om at alle nyfødte kommer fra engleverdenen. Jeg tenker vi alle har vært engler, og går tilbake dit igjen. Jeg har også lekt med tanken på om det er krangling blant englebarna om hvem som skal bli født på jorda. Eller om  det er motsatt: Krangling om å få slippe. Englehimmelen er jo preget av harmoni og glede; men kanskje litt kjedelig? På jorda finnes det ondskap, død og smerte. Men også det motsatte. Livet på jorda er farlig, men kanskje også sterkere og mer meningsfylt?

At engelen fortalte den store nyheten sin til noen gjetere på nattevakt over sauene sine, er egentlig et utrolig valg. Gjetere var kjent som tvilsomme folk som spedde på inntekten sin som landeveisrøvere. Nettopp dem var det engelen strålte opp for, og skremte livet av. Men engelens budskap var at de ikke trengte å være redde. Han var nemlig kommet for å fortelle dem om en stor glede: I Betlehem var det født et barn. Og barnet var den de ventet på, som skulle bli redningsmannen deres. Og barnet var i Betlehem; de måtte bare lete etter et svøpt barn i en krybbe.

Og for å understreke den fantastiske nyheten, ble himmelen full av engler som lovpriste Gud, og sang om at Gud kom med fred til jorden for alle menneskene han var så glad i. Så bega englene seg på hjemvei.

Og like etter var alt mørkt, kaldt og vanlig igjen. Men verdenshistorien skulle bli endret for all tid.

 

Attende luke, 18. desember:

Jul: Familiefest. Stråleglans. Julefølelse. Sang. Gaver. Pynt. Jul forutsetter et felleskap. Noen å stråle for. Noen å være sammen med. Noen å pynte for. Noen å få, og gi gaver til. Noen å synge sammen med.

Julen er vond og tung for alle som ikke har et fellesskap der de hører til, blir regnet med, og blir sett på med godhet. Så blir de gjerne sittende alene på julaften i år også, og kanskje hele jula. Det er ikke rart at de som er ensomme, gruer seg til jul. For da forsterkes bare ensomheten. Da blir det så veldig tydelig hva de mangler.

Hvorfor er ensomhet så vondt? Fordi den handler om det verste av alt. Den handler ikke om å møte motstand, selv om det kan være ille nok. Ensomhet handler om noe annet: den handler om utenforskap. At døra ikke åpnes når du forsiktig banker på. Fordi ingen hører bankingen din. Ensomhet handler om å være “usynlig” for andre. Om å oppleve at man ikke regnes med. Derfor gjør den vondt. Fordi vi ikke får det vi trenger mest av alt: kontakt, respekt, tillit, interesse, åpenhet, varme og godhet. I stedet opplever den ensomme å bli forbigått, oversett, glemt og usynliggjort.

Mange mener at ensomhet er vårt største samfunnsproblem. Men er det mulig å gjøre noe med det? Hvordan kan du og jeg i våre fellesskap inkludere hverandre, lytte til hverandre og fullt ut respektere hverandres forskjellighet? Jeg tror det er det det handler om. For det er fullt mulig å være ensom i et parforhold, i en familie, i en venneflokk eller i en forening også. Kanskje kan det være et godt fokus å ha i jula: Hvordan kan jeg være med å skape gode og inkluderende fellesskap.

Jula handler tross alt om å feire et nyfødt barn som hele sitt voksne liv oppsøkte de som var utestengt, oversett og nedvurdert. Han spurte dem hva de trengte, han hjalp dem og spiste sammen med dem. Noe som tydeligere enn alt annet sa at han var en av dem. Jan Vincent Johannessen sier det slik:

Eg snublet omkring i svarteste natten. Da tente du stjernen med lys ifra deg.

Eg følte meg ensom og tom og forlatt, da du viste du tenkte på meg.

Eg hutret og frøs da du gav meg din varme. Du så vel at jorda var naken og kald.

Du lengtet til meg, og du sendte meg barnet. Og viste meg vei til en stall:

Himmel på jord, en nåde så stor. Eg e´kje aleine her eg bor.

 

Syttende luke, 17. desember.

I dag er det 3. søndag i advent. Og vi kan tenne 3 lys og tenke på at nå er det bare en uke igjen til julaften. Mange av oss går en stressende uke i møte. Kanskje er det da en god ting å unne seg litt fred og ro i dag. Vi tenker ofte at vi først kan hvile etter en krevende periode. Men kanskje er det like lurt å finne roen og samle krefter på forhånd.

I dag blir det mest bilder jeg vil dele. Jeg var ute og fotograferte i går. Det var lav sol, og det var rim, snø og istapper sola skinte på. Jeg elsker motlysbilder. Det er akkurat som det vakre treffer meg helt inn i sjela da.

Likevel blir det noen tanker i dag også. De er litt negative, så derfor vil jeg som sagt lysne dem litt med noen “lysbilder”. Tankene handler om kirkeåret, og om bibeltekstene som leses i Folkekirken på de forskjellige adventssøndagene. Fordi adventstiden tradisjonelt har vært en faste- og ransakelsestid før den store fødselsfesten, blir det i tekstene og forkynnelsen lagt vekk på alvor, bot og forberedelse til at Jesus skal komme tilbake. Tekstene handler om at Jesus var profetert lenge før han var født, at Johannes døperen forberedte grunnen for Jesus, at Jesus kan møte oss nå; og som sagt at han en gang kommer tilbake for å dømme verden med rettferdighet. Alvorlige og ransakende temaer. Som vi sikkert trenger av og til, men ikke i adventstida, tenker jeg.

For tidene har forandret seg. Det er nesten ingen som tenker på adventstida som en bots- og ransakelsestid lenger. Nå handler det om å tenne mest mulig lys i mørketida, om gaver, og om å pynte og glede seg til jul. Jeg tenker at julebudskapet er så ufattelig rikt og at det er mer enn nok av juletemaer i Bibelen til å fylle og berike adventstiden. Da kunne også vi som ikke går så ofte i kirka, ha kjent oss igjen, og opplevd forkynnelsen mer relevant. Her kommer mine forslag til tema: Lys i mørket. Vandringen hjem. Livet som en pilegrimsvandring. Vandringen mot stallen i Betlehem. Den vanskelige familiesituasjonen for Maria og Josef. Kan drømmer inneholde viktige budskap? Å følge en stjerne og følge sin egen drøm. Vismennenes vandring. Englenes budskap om fred. Julemagien før og nå. St Nicholas som ga gaver til de som var fattigere enn han. Lucia som ofret seg for det hun trodde på. Kanskje kunne til og med 6. og 13. desember blitt markert som viktige merkedager i kirkene. Da kunne folk og kirke møttes, og Folkekirken kunne blitt en folkekirke i adventstiden også. Og ikke bare på julaften.

 

Sekstende luke, 16. desember:

For meg gir det mening å sammenligne livet med en vandring. Og vandringen handler om å forlate hjemstedet/barndomslandet sitt for så å forsøke å virkeliggjøre en drøm vi bærer på. Men vi får ikke med oss et kurs eller bruksanvisning på veien. Vi må lære det meste selv. Og vi lærer best gjennom erfaring, og dessverre ofte aller best når vi går på trynet.

Klarer vi å bevare drømmen vår selv om vi går på trynet? For det er lett å bli desillusjonert, og bare gjøre det beste ut av det.

For mange av oss handler drømmen om noe vi hadde i barndomslandet.Om freden, tryggheten og entusiasmen vi hadde som barn.Og at vi kunne få til å bære dette med oss inni oss hele tiden: vite at vi hører til, og at vi betyr noe for andre, og er glade for at vi er den vi er. For da kan vi klare å stå i det meste, enten det er ørken eller storm rundt oss, totalt mørke eller avslørende lys.

Å kommer vi dit, er vi kommet hjem igjen, tenker jeg. Og det er det alle pilegrimsvandringer handler om: å vandre mot et mål, men også om den like krevende vandringen hjem igjen; og om å la det du lærte på vandringen, prege deg videre i livet. All vekst og modning er krevende. For den er smertefull. Men det som koster mye, kan også få stor verdi.

Julesangen i dag er Maria Menas: “Home for Christmas”. Den sammenfatter det jeg skriver i dag på en fantastisk måte; med en poetisk tekst og vakker melodi. Hør den, og lytt til teksten! Der synger hun blant annet om å lengte hjem til jul. For hjemme kjenner de henne, og minner henne på hvem hun var som barn. Men livet hun lever nå har vært tøft. Likevel vil hun også ta det livet med seg hjem. Hun synger bla dette: Dette er min modige plan: å dra hjem med det knuste hjertet mitt brettet sammen under ermet. For jeg vil hjem; hjem til jul!

Femtende luke 15. desember:

Jeg har skrevet noe om dette før: At det aller viktigste vi trenger, er å oppleve kontakt og fellesskap med andre. Jeg tror det er dette som gjør språket vårt så viktig. Mange mener at grunnen til at babyer har det sterke behovet for kommunikasjon og språk, henger sammen med den gradvise adskillelsen fra mor. Det å bli en adskilt kropp er grunnleggende angstfremkallende. Derfor prøver barnet å gjenopprette den enheten det hadde med mor gjennom lyder og språk. Og barnet opplever veldig tidlig at det fungerer i forhold til mor, og i forhold til andre også. Gjennom kontakten med andre, opplever barnet at det ikke er alene i verden!

Likevel skjønner vi alle etter hvert, at vi er grunnleggende alene. Ingen kan oppleve akkurat hvordan det er å være meg, og jeg kan aldri forstå helt og fullt hvordan du har det. Derfor blir de gangene vi opplever å høre til, og bli regnet med, så viktige. For meg handler det mest om den gode samtalen der vi ser lyset i hverandres øyne og kjenner varmen som bølger fram og tilbake mellom oss. For andre kan det være å synge sammen; f.eks. i kor. Helen Bøksle fortale at da hun sang i Kristiansand Domkor, kunne hun vandre mellom stemmene i koret bare for å oppleve den fantastiske klangen. Jeg tror det er det det handler om: å møtes, delta og være sammen om noe større enn oss selv. På veldig fint heter det: Intersubjektivitet. Og det er når vi opplever det, at vi føler at vi ikke er alene likevel. Kanskje det er derfor sang og musikk er så viktig for mange av oss. Eller fortellinger. Eller billedkunst. Eller en fotballkamp. Eller religion. Eller?

Ta gjerne det med deg ut i denne advent-dagen: at DU kan gi andre opplevelsen av å høre til, og at noen du møter kan gi deg den samme følelsen: «Himmel på jord, en nåde så stor, jeg er ikke alene her jeg bor». 

Fjortende luke, 14. desember:

I går skrev jeg om Lucia som bar med seg lys og varme til de som var i nød. Og kanskje er det det viktigste av alt: å dele lys og varme så vi slipper å være så alene i mørket og sulte og fryse. Men skal vi klare det, må vi være hjemme hos oss selv når noen banker på. For andre trenger ofte først å se lyset i vinduene våre; - i øynene våre, før de våger å komme litt nærmere.

Hans Børli sier at det bare der EN ting som er nødvendig for oss. Og det er å ta bolig i seg selv. Han sier det slik i diktet sitt: «Ett er nødvendig»:

Ett er nødvendig – her

i denne vanskelige verden av husville og hjemløse:

Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket

Og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene

Kan skimte lys i dine bebodde øyne.

 

Jeg tror det å ta bolig i seg selv handler om å akseptere seg selv, og om å våge å legge vekk fortidens frustrasjoner og fremtidens bekymringer for en stund. Og bare være tilstede her og nå; og være åpen for det som kommer. Slik at når du får besøk; når noen banker på, så er du hjemme hos deg selv. For først da kan vi lyse og varme hverandre. Og det er det vi alle trenger: gi og få; få og gi. Da kan vi også kjenne at vi hører sammen, regnes med, og kan føle oss litt mindre alene.

I dag har jeg lyst til å løfte fram en som har en åpen dør til kontoret sitt, og som alltid er hjemme hos seg selv når du slår av en prat med han. Han er seg selv i møte med både høy og lav, også når han møter motstand. Og du kan alltid se lyset i øynene hans. Og det er heller ikke vanskelig å kjenne den ekte varmen og omsorgen han har for alle; og spesielt for de som sliter med et eller annet. Navnet hans er Johnny Greibesland. Han er ordfører i hjemkommunen min; Songdalen. Han fortjener stor takk og honnør for den jobben han gjør. Nå har han vært ordfører i 14 år. Vi kan snart kalle han kongen av Songdalen!

Trettende luke, 13. desember:

Det er Lucia-dagen i dag. Og mange barn har gått rundt med lys og sunget «Santa Lucia». For akkurat som julenissen/Sankt Nikolas har sin egen helgendag (6. desember), har Sankt Lucia også det. Lucia var en ung kvinne som levde på Sicilia ca år 280-300. Hun ble tidlig kristen, og bestemte seg for å leve ugift, og heller hjelpe fattige og forfulgte kristne. Det fortelles at hun gikk ned i katakombene der de kristne hadde gjemt seg med en lyskrans på hodet for å ha hendene fri til å bære mat og hjelpe til. Hun risikerte livet, og lyste bokstavelig talt for de som var i dyp nød. Da hun senere nektet å gifte seg med en ikke-kristen mann, anga han henne. Hun ble fengslet, torturert og drept pga. sin kristne tro. Hun ble helgenerklært av den katolske kirke på 400-tallet

Martin Luther og den protestantiske kirke forbød helgendyrkelse, men kanskje mistet vi noe? Vi har noen rester av det gjennom helgendager; som Lucia, Nikolas, Johannes (Sankthans) og Olav den hellige(Olsok). Men kanskje kunne vi trengt noen nye? Jeg tror faktisk helgener kan ha noe for seg. For vi trenger forbilder. Noen å se opp til. Noen som har ofret mye for det de tror på. Vi tenker kanskje på helgener som superfromme. Men de som har blitt helgenkåret, har vært langt fra perfekte. De kunne til og med være både hissige og hovmodige. Men de lyste og de brant for noe større enn seg selv. Ofte for troen, menneskeverdet og kjærligheten.

Jeg tenker at hvis Norge skulle fått en ny helgen, så burde det blitt Hans Nielsen Hauge (1771-1824). Han arbeidet for å bedre vanlige folks livsvilkår. Og han ga fattigfolk tro på seg selv, og på at de kunne forholde seg til sin Gud direkte gjennom Bibelen. Han fikk enorm betydning både for samfunnet og for religiøsiteten i Norge, selv om han ble systematisk forfulgt av statens embetsmenn; - statskirkeprestene. De forbød forkynnelsen hans, og de sørget gjentatte ganger for at han ble fengslet. Han døde til slutt etter store lidelser pga. av sykdommer han pådro seg under alle fengselsoppholdene. Men sporene hans står der fortsatt; både på godt og ondt. Han var som andre helgener, heller ikke perfekt.

I tilfelle ville vi fått en ny Sankt Hans. Kanskje kunne det vært med å revitalisere sankthansfeiringen vår? Feiringen av den hellige Lucia er også ny i Norge. Men den har etter hvert blitt en sterk og fin tradisjon ved at det er barna som bærer lys til oss i mørketiden. På samme måte som den pur unge Lucia gjorde det i de mørke katakombene på Sicilia.

Tolvte luke, 12. desember:

I dag deler jeg ord fra noen julesanger. Jeg syns det er fint å tenne et lys og «smake på», tenke over og kjenne på budskapet i disse ordene:

«I din dypeste natt ble Guds dyreste skatt betrodd din hånd en gang» («Gå Mot Betlehem».  Erik Hillestad)

«I krybben ligger et nyfødt barn med en urgammel sjel». («Marys Story». Ina Wroldsen)

«Varsomt vugger de barnet til ro. Jorden tar himlen i favn». («Stille Natt». Franz Gruber/Erik Hillestad)

«Byens (Betlehems) slott er en stall der de holder et hoff av dyr» («Gå Mot Betlehem». Erik Hillestad)

«Nå har vi den hardaste ria, vi slit med å karre oss frem, mot lyset og adventstida; det e langt sør til  Betlehem» («Nordnorsk Julesalme». Trygve Hoff.)

«Jeg hutret og frøs da du gav meg din varme. Du så vel at jorda var naken og kald. Du lengtet til meg, og du sendte meg barnet. Og viste meg vei til en stall». («Himmel På Jord». Jan Vincents Johannessen.)

Ellevte luke. 11. desember:

Da har jeg bestilt billetter til Queen Tribute – konsert i mars, og måkt den første nysnøen. De få centimeterne med nysnø som kom i natt gjør alt så lyst, rent og vakkert. Men det jeg tenker på i dag, er julenissen. Jeg ser han jo stadig stående i hagene til folk, klatrende ned pipa deres, eller bak reinsdyrene i sleden sin på vei opp i lufta.

Jeg var på juleavslutning med grøt forrige uke. Da kom julenissen og delte ut poser til barna og pratet hyggelig med dem. Etterpå var det en jente på 3-4 år som protesterte: for det var jo ikke den ordentlige nissen som hadde vært der. Det var bare en som hadde kledd seg ut, påstod hun hardnakket. For den ordentlige, virkelige nissen kunne ikke snakke; den sa bare: «Hoh, hoh!» Alle syntes det var morsomt å høre på henne, og ingen prøvde å korrigere henne. Jeg vet om en kateket som prøvde seg på en slik korrigering til barnehagebarn. Og sa noe sånt som at julenissen ikke fantes; - at det bare var noe de voksne hadde funnet på. Mens Jesus derimot; han fantes! Det gikk ikke så bra. Det ble et lite etterspill, for å si det mildt😊.

Hvorfor er det så viktig for oss å opprettholde forestillingen om at julenissen finnes, til de små barna? Kanskje er det fordi de er så lette å lure? Eller er det fordi det er viktig å opprettholde forestillingen om at det magiske; det uforklarlig finnes fortsatt, i en verden der vi mener vi har forklart alt nå. Eller er det kanskje helst behovet for å etablere en slags kontakt med barnet i seg selv og den tiden da alt var magisk?

Jeg tenker at i tilfelle, så er ikke julenissen det beste valget. Jeg syns han har en del negative sider også. Som at han overdriver gavenes betydning, og vektlegger at det er de snille som fortjener gaver.

Kanskje er det da bedre å undre seg sammen med barna; - over snåsamannens evner, om engler fins, over underlige drømmer, om tro kan forandre en situasjon, om vi kommer til himmelen når vi dør, eller hvem det lille barnet i krybben egentlig var.

Tiende luke, 10. desember:

De fleste har sett en Babushka dukke. Det er en russisk, hul tredukke som kan deles i to på midten. Og inni er det mindre og mindre dukker helt til den bittelille innerste som ikke kan deles. Jeg tror Babushka kan minne oss på noe viktig. Nemlig at vi bærer alle våre aldre med oss inni oss. Alle skrubbsårene, svikene, klemmene og seirene våre er lagret inni oss.  De bæres av kroppen vår. En kropp som etter hvert bærer på mye kunnskap og visdom. Det har betydd mye for meg å få kontakt med den minste «dukken» min igjen. Det hender derfor jeg løfter den lille gutten opp på fanget og tar en prat med han. Han trenger fortsatt mye trøst og forståelse. Det var så mye han ikke forsto for verden var så ny. Han gjorde så godt han kunne, men han snublet og slo seg stadig likevel.

Jeg tror det kan være bra å ta en liten vandring tilbake til barnet i seg selv av og til. Kanskje er det til og med det mange av oss driver med i adventstida. For hvorfor er det ellers så viktig å ha og gjøre akkurat de samme tingene hvert år; og helst slik tingene var i barndomshjemmet? Det må vel ha noe å gjøre med at vi så gjerne vil oppleve barndomsmagien en gang til. Den gangen mor og far var guder. Da vi var universets midtpunkt. Da alt var nytt og spennende. Den gangen vi trodde alle var snille. Men veien tilbake dit er dessverre stengt. Som voksne kommer vi aldri dit igjen. Men det er lov å lengte. Og det er lov å prøve. Kanskje kan vi komme ganske nær?

Jul handler grunnleggende om å feire et lite barn. Om å feire en fødsel. Det er også fint å tenke på at det kanskje er Gud som ønsker å møte oss gjennom dette fattige, hjelpeløse og sårbare barnet. Kanskje er det ikke så dumt å gå inn til barnet i krybben, se på han, og tenke litt på hvem han ble. Ble han det mest sannferdige, rettferdige og kjærlige menneske som har levd? Og det er også lov å kjenne etter hvem vi selv var en gang. Kanskje vi også hadde med oss mye godt og verdifullt til denne verden. Kanskje noe vi til og med enda ikke har tatt i bruk?

Niende luke, 9. desember:

En ny adventstradisjon har blitt å avslutte div. konserter og samlinger med å synge «Deilig er jorden» mens vi står. Og hver gang lurer jeg på: var det pilgrimssang eller pilgrimsgang først? Kanskje noen kjenner seg igjen?  Uansett er vi inne på dagens tema; nemlig pilegrimsmotivet i mange julesanger. Et motiv som handler om at vi alle er vandrere på jorden; og da ikke mot barndomshjemmet vårt, men mot stallen i byen Betlehem; - mot barnet i krybben. Vi finner som sagt motivet i «Deilig er jorden», men vi finner det i mange andre julesanger også. F.eks. i «Nu vandrer fra hver en verdens krok»…- et uoverskuelig pilegrimstog mot Betlehem». Der det sies at når vi kommer dit, vil vi finne fred, og nok til både å dø og leve på. Og i «Mitt hjerte alltid vanker». Den handler mest om en indre vandring mot barnet i krybben. Og at der samles alle tanker, for der har lengselen sitt hjem.

Av nyere julesalmer med samme motiv syns jeg Erik Hillestads «Gå mot Betlehem» er den absolutt fineste. På Oslo Gospel Choir juleplate «Det skjedde i de dager» er det Sigvart Dagsland som er solist. Han synger: «Gå mot Betlehem. Gjennom slektenes sang: Alt som kriger har gjemt og hvert navn som ble glemt, skal samles der en gang». Midt i sangen leser prinsesse Märtha Louise denne teksten: "Et pilgrimstog går over jorden. Gjennom alle land og alle tider er vi vandrere, drevet av lengsel etter å komme hjem. Hjem til byen hvor vi hører til. Hvor alt som ble adskilt skal forenes, alt som er sykt skal bli leget, alt som er sønderskutt skal bli helt. Og ferden går til Betlehem. Hvor himmelkongen, Han som skapte oss har sagt at Han vil møte oss."

Jeg har vært pilegrim både mot byen Santiago i Spania, og i hjertet mitt. Og jeg vandrer stadig, både fysisk og psykisk. Og jeg kjenner på lengselen etter å komme hjem; til barndommen; til å finne igjen barnet i meg selv. Men også etter barnet i krybben. Jeg syns vandringen har vært krevende. Jeg har også «slitt med å karre meg fram mot lyset». Og kjent på at «det e langt sør til Betlehem». Nå kjenner jeg endelig at jeg er på rett vei, og at det ikke er så langt igjen. Det er det fineste av alt: og se at det er lys i vinduene, og vite at jeg er velkommen når jeg kommer hjem.

Åttende luke, 8. desember:

I går hørte jeg en ungdomsskole-jente si: «Jeg gleder meg sånn til jul at jeg kjenner julestemningen allerede når skolen begynner i august». Jeg ble litt fascinert da jeg hørte hun sa det. Tenk at en stemning kan være så sterk og varig! Så sterkt har jeg aldri kjent det. Men jeg husker godt den spesielle julestemningen jeg fikk som barn like før jul. Men jeg husker også godt da den magiske, sitrende forventningen forsvant. Da var jeg 12 eller 13 år. Og jeg husker også hvor trist det var da den ikke kom tilbake neste år heller. Siden har den vært borte.  Men jeg lengter fortsatt.

Lengselen etter barndommens julestemning er egentlig noe veldig rart. Handler det om lengselen tilbake til barndommen; til renheten; til uskylden? Jeg tror kanskje det. Jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i det å ha tullet seg litt bort i livet; i det å ha rotet ting til. Og kjenne seg alene, desillusjonert eller fremmed. Og lengte hjem til den tiden og det stedet da alt var nytt og spennende. Til den tiden da verden var magisk.

Maria Mena synger fint om akkurat dette i sangen sin «Home for Christmas»: Hun synger om at hun vil hjem til jul. Og hjem er det stedet hun kommer fra. Det stedet der hun ble elsket til livet. Der hun er kjent, og der hun blir gjenkjent. Der hun kan få glemme noen av livets tøffe utfordringer, og bli minnet på hvem hun var som barn. Men det det koster også noe, for hun kommer hjem med et knust hjerte gjemt i ermet. Men det er hennes modige plan likevel.

Sjuende luke, 7. desember

Mange julesanger handler om lengsel. Lengsel etter å komme hjem. Ikke til et tomt hus, men til barndommens hjem. Kanskje handler den lengselen like mye om å komme hjem til seg selv, og til den vi engang var som barn: «Innerst i sjelen stiger landet frem; en blank og gyllen stripe land, som engang var mitt hjem; - som en gang var meg selv» (Ole Paus). Da verden var trygg og overskuelig. Da vi visste hvor vi hørte til, og at vi var elsket.

Det er en ny julesang som handler tydelig om at det er den lengselen Gud ønsker å møte når han blir en sårbar og hjelpeløs baby; når han lar seg føde i en stall. Sangen er skrevet av Amund Enger og Jan Vincent Johansen. Den heter «Himmel på jord»; og handler om en som snubler rundt, hutrer og fryser, og føler seg ensom og forlatt. Og at det var dette Gud så, og derfor ga han det han trengte. Han opplevde at Gud lengtet, og sendte barnet i stallen for på den måten møte han, og varme den ensomme og hutrende sjelen hans.

Jeg syns det er fint: at julen handler om at Gud svarer på våre dypeste lengsler.

Den finnes mange versjoner av «Himmel på jord». Amund Engers egen versjon og mange andres finner du bla på You Tube.

Sjette luke, 6. desember:

6. desember er en spesiell dag. Dagen handler om en liten gutt som vokste opp i Tyrkia på 300tallet. Nikolas het han. Foreldrene hans var rike, mens mange i byen der de bodde var lut fattige. Dette var noe Nikolas undret seg over. Og en natt bestemte han seg. Han snek seg ned på kjøkkenet, og pakket inn den maten han fant. Etterpå kastet han den ut av vinduet i mange små pakker. Og i grålysningen neste dag, var det mange utsultede barn og voksne som fikk seg litt av en frokost.

Mange år senere ble den lille gutten biskop av Myra i Tyrkia.  Og i hemmelighet delte han ut mye av rikdommen sin til de fattige der. For empatien hans forsvant ikke da han ble biskop.

Han ble grusomt torturert under keiser Maximinus kristendomsforfølgelser. Etter sin død ble han helgenkåret og fikk navnet Sanct Nikolas. Han er helgen for bla fattige og barn. Han fikk også en egen dag til minne om seg; 6. desember. I dag er han mest kjent som Santa Claus, eller julenissen. Kanskje noe å tenke på. At julenissens dag er til minne om han som delte av overfloden sin med de som hadde lite. Var det en dråpe i havet? Ja! Nytter det å hjelpe? Ja, jeg tror empati alltid nytter.

Femte luke, 5. desember

Er det sant? Vandret Maria og Josef den lange veien til Betlehem? Var en krybbe den eneste senga de fikk tak i til den nyfødte? Sang englene for gjeterne?

Vi tenker at sannhet handler om noe virkelig; noe som faktisk har skjedd. Men det var først på 1600tallet at folk i Europa begynte å tenke slik. På Jesu tid tenkte de annerledes. Og hvis vi prøver å forstå hva de tenkte den gangen, kan vi kanskje få en ny forståelse av julefortellingene i bibelen.

Tradisjonelt har teologene i vår tid vært opptatt av barnets guddommelighet og Marias jomfruelighet.

Men jeg tror julefortellingene prøver å få fram at den personen som ofret livet sitt for at undertrykte og fattigfolk skulle få et bedre liv, selv hørte til blant de fattige og undertrykte. Han ble til og med unnfanget utenfor ekteskap. Han var et uekte barn. Fødestedet hans var så langt fra keiserens palass i Roma som det var mulig å komme. Foreldrene hadde ingen status eller viktige posisjoner å smykke seg med. Og gjeterne spedde sannsynligvis på inntekten sin med å rane folk som våget seg ut på landeveien etter mørkets frambrudd. Ikke mye å skryte av!

Derfor sier julefortellingene oss at det er ikke om du er fattig eller rik, som betyr noe. Heller ikke om foreldrene dine er gift. Eller om du er en hersker eller en undertrykt. Det som betyr noe, er hvem du er som person, og om du lever et liv der du løfter andre opp fra motløshet, sykdom, fattigdom og undertrykkelse. Og hvis du ofrer deg for den saken, vil fortellingene om deg bli viktigere enn deg selv, og fortsette å leve også når du er borte. Og det hjelper ingenting om makthaverne sørger for å drepe deg.

Julen har blitt barnas og barnets høytid! Og julefortellingene har blitt evigvarende, og selve grunnmytene for vår kultur. Sier de oss noe viktig og sant?

Fjerde luke, 4. desember:

Jeg har tenkt at Maria og Josef ble ledd av i Nasareth. For det var litt av en historie Maria kom med der hun gikk omkring med stor mage: «Befruktet av en lysende engel! Liksom! Men hun var jo en overspent jente som sa mye rart», det visste de. «Og så Josef da: Hvor dumme trodde han de var? De hadde selvsagt hatt sex sammen. Det var så klart stor skam, men de var forlovet, og det som hadde skjedd var jo heller ikke uvanlig når familiene hadde avtalt giftermål. Og alle så jo at de likte hverandre. Og så bablet Josef likevel om at engler hadde snakket til ham i søvne, og at det var ved hjelp av en engel at Maria var blitt gravid. Nei, den måtte de gå lenger ut på lendet med!»

Sånn har jeg tenkt at det kanskje var. Men kanskje var det ikke slik i det hele tatt. Kanskje holdt Josef og Maria tett om sine opplevelser. Og så fikk folk tenke hva de ville. De skjønte nok at det de hadde opplevd, bare ville bli ledd av. De visste godt hva folk tenkte om dem, men de lot dem få være i fred med det. Først etter at sønnen hennes var blitt henrettet, våget Maria å fortelle om hvordan det begynte. Og hun fortalte det bare til de nære vennene sine i disippelflokken.

Utallige er de menneskene som har opplevd syner, stemmer, drømmer og andre overnaturlige ting. Men de forteller ikke om det. De vet hva som skjer da. De vil bli sett på som litt rare og upålitelige. Og mange vil også i tillegg bli møtt med sterke motforestillinger: «Det du opplevde har selvfølgelig en naturlig forklaring». For utallige er også de som har et enormt behov for å bortforklare slike hendelser. Fordi det truer deres såkalte vitenskapelige verdensbilde.

Så neste gang du får den store tillitten at noen forteller deg om slike hendelser, våg å lytt, vis respekt og prøv gjerne å forstå og undre deg sammen med den som forteller. For som sagt: verden og virkeligheten er aldri bare; den er alltid mer

Tredje luke, 3. desember:

Natta og mørket varer lenge i desember. For hver dag må vi vente lengre og lengre på lyset. Men når jorda ruller "nedover" og sakte gjør sola synlig for oss, forandrer den alt, og gør landskapet utrolig vakkert. Det som virket grått, flatt og kjedelig, kan plutselig stråle og funkle. Spesielt i motlys.

Fotografer tar bare naturbilder når lyset kommer fra en lav vinkel. Gjerne like før eller etter soloppgang/solnedgang. Selv er jeg spesielt glad i lavt motlys der lyset trenger gjennom noe; f.eks. rim eller et kronblad på en blomst. Det minner meg på at lyset også har evne til å trenge gjennom mine «forsvarsverker» og min kulde. Og varme for meg, lyse opp og avsløre mine mørke områder. Kanskje er det da noe vakkert jeg får se? Jeg både tror og håper på et endelig oppgjør til slutt; en "dom" over det livet vi har levd. Det vil gjøre vondt å få høre om alle våre svik og svikt. Men kanskje vil vi bli enda mer berørt og overrasket over alt det gode vi vil få høre

Andre luke, 2. desember:

Vi sier: «Alle vil bli sett». Og vi tenker at da har vi sagt noe som er allmenngyldig for alle til alle tider. Men er det slik? Jeg har det slik noen ganger at jeg ikke vil bli sett. Da vil jeg være usynlig til stede og bare være tilskuer. Noen ganger driver jeg også med ting jeg ikke vil at andre skal se. Og jeg kan  også oppleve at blikk blir invaderende eller kontrollerende. Da svarer jeg ofte med å «gjemme"  meg med uærlighet eller tilbaketrekning.

Derfor kan blikk også være problematiske og gjøre vondt. I Bibelen står det noe om at gode mennesker henter fram gode ting fra et godt indre "forråd". Og at øynene speiler sjelen vår; dvs det vi er fylt av på innsiden.

Og det er det vi alle ønsker: å bli sett med det gode blikket. Det blikket som lyser av godhet; av tilstedeværelse, ro, interesse og toleranse. Og som til og med kan hjelpe meg til å se meg selv og andre bedre.

Første luke, 1. desember:

Vi er inne i mørketida. Jeg tenker at mørke er noe som ikke finnes. Det er bare fravær av noe; nemlig lys. Så kanskje er tungsinn og mørke i sjelen egentlig en mangelsykdom. Det er noe vi mangler, noe vi ikke har fått. Jeg tror det er lys. Og lys finnes. Det finnes i øynene til gode mennesker som ser meg. Som ser meg med det gode blikket. Med respekt, innlevelse og kjærlighet. Husk at alle kan lyse i møte med andre. Men noen ganger slukner eller svekkes dessverre det lyset for oss alle. Da trenger jeg deg som kan lyse slik at jeg ser det i øynene dine, og i hele ansiktet ditt.  Advent og mørketid er en tid for lys. Tenn derfor mange lys i dagene som kommer! Og la ditt eget lys brenne både for deg selv og andre. De gamle trodde vi kunne se fordi det ble sendt ut lys/energi fra øynene våre. Kanskje var de klokere enn oss? Vi sier: "det er jo bare..." De gamle tenkte at ting er mer enn; mer enn det vi ser med øynene våre. Kanskje har vi noe å lære?

Advent betyr komme. Og det er Lyset som kommer.