Barnet og badevannet


Jeg er nok over middels interessert i ord og uttrykk, og lytter med stor interesse til programmene “Språksjov”, og “Språksnakk”.

Jeg kan også kverulere hvis noen bruker ord feil. F.eks hvis noen sier at de har vært ute og rodd i kano, klarer jeg ikke la være å si: “Det heter ikke “ro” i kano, det heter “padle”. Dessverre er det svært sjelden noen takker meg for at jeg gir dem denne informasjonen.

Men som regel syns jeg samtaler om språk blir interessante.

Særlig gjelder det når vi kommer inn på faste ord og uttrykk. Eller idiomatiske uttrykk som det heter på fint. Idiomatiske uttrykk handler om at en overført mening skapes av en helhet av ord, og ikke av hvert enkelt ord. F.eks “å komme mellom barken og veden”. Da handler det ikke om trær, men om en allmenn utfordring: nemlig det å komme i klemme mellom ulike hensyn. 

I samtaler om faste uttrykk, er det spennende å lete i bakgrunnen for dem, men også i hva disse uttrykkene betyr for oss i dag. For de er ofte gamle og har blitt til i en helt annen tid.

Da kan man også oppdage at de kan misforstås. Et vanlig eksempel er ordet “bjørnetjeneste”, som mange tror betyr en stor tjeneste, mens det opprinnelig betyr en tjeneste som virker mot sin hensikt. 

Nå er likevel den første forståelsen blitt så vanlig, at den snart kan utkonkurrere den opprinnelige.

Et annet merkelig uttrykk er “ugler i mosen”. De fleste forstår umiddelbart at det betyr at nå foregår det noe mistenkelig. Uttrykket er en forvanskning av et uttrykk på dansk: “uller(ulver) i mosen(myra)”. Det stammer fra en advarsel om at farlige ulver nærmet seg. Og uttrykket ble senere brukt i overført betydning for å advare mot tvilsomme selgere.

I en samtale om uttrykket “å kaste stein i glasshus”, oppdaget jeg at det ble forstått forskjellig. Én mente at det betydde at det var dumt å gjøre farlige ting, en annen at det var dumt å gjøre ting når andre kunne se deg. Men de fleste var enige om at det betydde at det er galt å bebreide andre når du ikke er noe bedre selv.

Jeg er med i en språkkafé på Nodeland, der det er folk fra mange forskjellige land og kulturer, i tillegg til de norske. Der har vi spennende samtaler om andre kulturers faste uttrykk, og at deres kan ligne på våre norske. F.eks når vi snakket om “ærlighet varer lengst”, sa en fra Syria: “Vi sier: “Sannhets-tauet er sterkest og lengst”.

Et fast uttrykk som jeg syns får fram noe veldig viktig, er: “Kast ikke barnet ut med badevannet”. 

Det uttrykket handler om at det er dumt å kvitte seg med alt, når det også er noe verdifullt i det man ikke liker. For jeg tror vi har lett for å tenke at noe er enten bra eller dårlig. Mens det nesten alltid er noe fint i det dårlige, og noe dårlig i det fine. Og det er lett å finne feil med mange ting, men det er ikke sikkert det er lurt å kvitte seg med selve tingen for det. 

Det er f.eks lett å finne negative sider ved religion, men det er ikke sikkert det er smart å forkaste hele fenomenet. Eller konkurranse; som også har sine problematiske sider. Men kanskje er sunn konkurranse helt naturlig og veldig nødvendig. Eller hva med straff for barn og unge? Mange mener det ikke fungerer, og at det er forståelse, omsorg og trøst som hjelper. Men jeg tror barn og unge noen ganger trenger straff, fordi negative handlinger bør få negative konsekvenser. Straff kan også være en måte å møte andre med respekt på. Og hvis negative handlinger ikke får negative konsekvenser risikerer vi bare å bidra med bjørnetjenester (i den opprinnelige betydningen). 

Derfor er jeg også forsiktig med å rive noe ned før jeg har noe bedre å erstatte det med. 

Og i tillegg: når jeg ønsker endring, prøver jeg først selv å synliggjøre den endringen jeg ønsker meg. 

Eller sagt på engelsk: If you want a change, be the change.

De små ordene


Jeg husker norsklærerne mine maste mye om tekstbinding

på skolen. Men jeg forstod ikke hva de mente. Mange av

stilene mine så nemlig slik ut: Og så gikk vi ut.., og så kom

vi til toppen.., og så gikk vi hjem, og alle var enige om at

turen hadde vært fin. 


Etter jeg sluttet på skolen, har jeg skrevet mye på eget initiativ. Da fant jeg ut at små-ordene som skapte tekstbindingen, var viktige. Lærerne mine hadde et poeng. For om jeg bruker og eller men, fordi eller for at, imidlertid eller dessuten, gjør en forskjell. Derfor bruker jeg  tid på å lete blant små-ordene når jeg skriver. 

Jeg smaker på hvordan betydningene endrer seg etter hvilke jeg bruker. 

Av og til kan jeg også å kutte ut små-ordene helt. Slik får tankene og setningene stå alene. Da blir leseren utfordret til selv å finne sammenhengene.

De små ordene kan også gjøre teksten mer forståelig eller interessant, og endre meningsinnholdet. For meningen endrer seg hvis jeg f.eks. bruker men istedenfor og mellom to utsagn. Eller om jeg bruker fordi i stedet for for at


Jeg kan også lese høyt for meg selv det jeg har skrevet. Da både hører og kjenner jeg enda bedre hvordan kommaene, punktumene og små-ordene fungerer. 

For det er lett å tenke at pauser og mellomrom er det samme som ingenting. Men slik er det ikke. 

De har betydning og  effekt, nettopp fordi de uttrykker overganger fra noe til noe annet.


Det å lete etter sammenhengen mellom tanker, ord og handlinger i eget liv, kan også være interessant. Kanskje er det slik der også at pausene, stillheten, rastene, eller venterommene er viktige. Ja, at overganger i seg selv er mer avgjørende enn vi tror. 

Jeg tror derfor det ikke er så dumt å tenke over hvilke overganger vi står i for tiden. Og kanskje også bruke tid på å kjenne etter hva som skjer i oss når vi tar oss en pust i bakken.


Akkurat dette lærte jeg mye om da jeg for mange år siden gikk en pilegrimsvandring på 80 mil i Spanias høyland. For da ble jeg tvunget til å ta pauser. Dagsetappene ble nok litt kortere enn jeg hadde planlagt, men jeg fikk hvile og ny næring. Jeg hørte fuglesangen, kjente nye lukter, og beundret utsikten. Og mange andre som gikk, satte seg ned for å prate, og fortalte hvordan deres vandring hadde vært. Slik oppdaget jeg noe helt nytt: at pauser ikke var dødtid, men at det var i pausene det viktigste og beste skjedde.


Jeg tror som nevnt at overganger og pauser er viktige tidspunkt i livet. Og at vi godt kan oppgradere betydningen av det som skjer i oss akkurat da.

Men ofte legger vi ikke merke til dem engang. Vi overser at noe viktig holder på å endre seg. 

Eller at det allerede har endret seg.

Uansett tror jeg det er dumt å tenke på mellomrommene og pausene våre som dødtid. 

Kanskje skal vi heller begynne å kalle dem små-ord. 

Små-ord som binder sammen, fargelegger, skaper ringvirkninger, bygger relasjoner, og lager ny spenning i livet. 


Trenger vi teologiske broilere?

Halvard Johannessen (1. amanuensis, teol. fak. UiO) skriver 8. juni i avisa Vårt Land om poenget med presten. Han mener det er livsviktig at presteutdannelsen er vitenskapelig basert fordi bare da kan kirken/prestene være i stand til å forkynne evangeliet troverdig. Jeg er uenig. Jeg tror det er et av Folkekirkens store problem at presteutdannelsen er en såkalt vitenskapelig, forskningsbasert utdannelse.

Utgangspunktet for dette var etableringen av universitetene i Europa, og kirkens behov for å være en del av en akademisk “åndselite”. Det gjorde prestens rolle i den protestantiske gudstjenesten til foredragsholder, og mange steder i Norge fikk gudstjenesten navnet “preken”. Og mang en gudstjenestedeltager sovnet under prestens lange, monotone og teologiske betraktninger på prekestolen. Mens prestene selv konkurrerte om hvem som kunne holde det mest rettroende og kloke lutherske foredraget.

Mye av dette finnes fortsatt. Utallige er de prekener jeg har hørt der prestens språk kun beveger seg i et teoretisk/teologisk univers. Og der presten ikke virker berørt av dagens bibeltekst. Og han (kvinnelige prester er ofte bedre) berører dermed heller ikke tilhørerne eller hverdagen deres.

Jeg tror ikke en vitenskapelig tilnærming til presteutdanningen er den beste. For hva bruker prestene sin utdannelse i gresk og hebraisk til? Og bruker de i det hele tatt det de lærer om tekstkritikk, historisk/kritisk metode og kanondannelsen i sin yrkesutøvelse? Jeg har i alle fall hørt lite av det (heldigvis), selv om bibelordenes opprinnelige greske/hebraiske betydning nevnes av og til.

Det er jo heller ikke slik at det er litteraturprofessorene som alltid er de beste til å formidle en romans budskap. Vi trenger dem absolutt, men kanskje passer de best på universitetene. Kanskje mest fordi de lett tar livet av en tekst i samme øyeblikk som de forklarer den i hjel.

Tro er liv, og ikke vitenskap. Tro handler om mye dypere sannheter enn det den faktabaserte vitenskapen kan gi oss. Bibelen er litteratur om levd liv og menneskelige gudserfaringer på samme måte som mange andre bøker/tekster er det. Den kan derfor skape gode og sterke møter i møte med mitt og ditt liv. Slik alle ekte og gode tekster kan.

Så slipp Bibelen fri. Den inneholder fantastisk litteratur: poesi, historiske myter og fortellinger, etiske refleksjoner, profetier, lignelser, store gudsopplevelser og dypt gripende biografier. Og den kan tolkes og erfares minst like godt av vanlige folk som av teologer.

Tekst er et enestående kommunikasjonsmiddel, og den kan skape ekte møter mellom forfatter og leser på tvers av enorme avstander i tid og rom. I møte med god tekst, kan vi endres på dypet. Vi kan f.eks. bli mer empatiske og rause. Det kan være fint å vite noe om forfatteren og tekstens bakgrunn, men dette trenger ikke være avgjørende. Noen ganger kan det være bra å ikke vite så mye, og la teksten i seg selv skape det gode møtet.

Kanskje kan vi lære noe av den gamle presteutdannelsen til katolikkene og de ortodokse . Den starter med praksis og ender i overgripende refleksjoner. Den foregår ved hjelp av klosterliv der preste-lærlingene møter seg selv og sine egne indre “demoner”. Der de lever dagen gjennom stillhet og tidebønner. Der de selv må gå i sjelesorg, og lære seg å tilgi og og be om tilgivelse. Der de forhåpentligvis oppdager hovmodets farer. Og der de får øve seg i å skjelne mellom Guds og sin egen stemme.

Og kanskje trenger vi først og fremst mange prester med andre bakgrunner og utdannelser enn den akademisk teologiske. For vi trenger ikke først og fremst teologiske broilere. Men vi trenger hyrder som kjenner veien fordi de har gått den selv.

Opptur og nedtur. Hva er hva?

Nå skal det handle om to ord: Opptur og nedtur.

Å få en opptur er noe alle ønsker seg. Vi sier også at det er i motbakkene det går oppover. Nedturene vil vi gjerne være foruten. De tar oss jo ned.
Men alle som har gått litt på tur, vet at det er i oppoverbakkene vi blir slitne. Og blir de bratte og lange nok, gir vi opp og snur. Mens nedoverbakkene ser vi fram til, for da kan vi hente oss inn igjen. Føttene våre går liksom av seg selv da.

Så hvorfor virker det som ordene opptur og nedtur skifter mening når vi går fra fysiske turer til psykiske «turer»?
Kanskje handler det om at vi alle må slite for seirene våre. Har vi unngått slit og svette, betyr det jo bare at det er en liten «topp» vi har kommet til. Det vi får lettvint, har nesten ingen betydning. Alt som derimot har stor verdi, har også kostet oss mye.
Jeg tror at for å nå gode og reelle «topper» i livet, må vi ha vært langt nede og slitt oss opp igjen. Når vi føler oss «på bunnen», kan vi også heldigvis tenke at nå kan det bare gå en vei: oppover. Men da er det også viktig å ta så små skritt som mulig på veien oppover.
Jeg har vært på utallige toppturer i naturen. Og jeg har slitt meg opp fordi det var så viktig å nå toppen. Der kunne jeg jo nyte utsikten og ta en god rast. Men nesten alltid var det vind og kaldt på toppene. Så kanskje er det likevel andre mål enn «toppene» vi bør gå etter.

Alle som har vært i ledende toppstillinger, vet at det kan blåse kaldt på toppen. Og selv om disse stedene har høy status, så er det ofte ikke så flott å være der som vi tror. Det er i tillegg slik at dess høyere vi stiler, dess større er også fallhøyden.

Jeg har mer tro på Askeladdfilosofien: Å bruke god tid på veien, være tilstede, og stoppe opp for å hjelpe andre og finne småting du kan få bruk for senere. Og da er det i alle fall viktig å ha gått veien inn til deg selv først, og funnet roen der, og slik funnet veien hjem til deg selv.
Syns dette diktet av Hans Børli sier noe av det samme:

Ett er nødvendig – her i vår vanskelige verden av husville og heimløse:
Å TA BOLIG I SEG SELV.
Gå inn i mørket og pusse støvet av lampen.
Slik at menneskene på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne.

Til sist: Jeg har gått 2 mil rett fram i flatt terreng over høylandet i Spania. Alt var helt likt kilometer etter kilometer, og jeg så ikke landsbyen jeg skulle til, før jeg var nesten helt framme. For landsbyen lå nede i en liten dal.

Det er den verste turopplevelsen jeg har hatt. Da vil jeg mye heller ha svinger, bratte oppoverbakker og nedoverbakker; både på tur og ellers i livet. Selv om det kan bli mye syresmak av og til. Men da blir det også mange flotte utsikter. Både når jeg ser framover, bakover og til sidene.

Del denne siden