Menn, - et hatobjekt. Kvinner et sexobjekt?

Det er en voldsom kraft i «metoo»-fenomenet fort tiden. Der fortelles det om menns seksuelle overgrep og idioti. Og selv om alt stemmer, ville jeg likevel protestere høyt mot den voldsomme generaliseringen og det underliggende mannshatet. Jeg begynte å skrive, men så dukket det opp bilder inni meg av situasjoner fra min egen ungdomstid der jeg hadde forgrepet meg på jenter. For i fylla fikk jeg en slags unnskyldning til å klå, til å legge meg oppå, pushe grenser, og se hvor langt jeg kunne gå. Ord som «kvinnfolksnakk», og forestillingen om jenter som et «bytte» dukket også opp. Og da ble jeg minnet om mitt eget kvinnesyn som grunnleggende var preget av at kvinner først og fremst var en kropp, et kjønn og et objekt. Da snudde tankegangen min seg til å se at mine krenkelser av jenter bunnet i kvinnesynet mitt. Og da ble fortellingen min en helt annen.

Jeg er en gammel mann, men opplever at det samme kvinnesynet fortsatt lever i beste velgående blant gutter og menn. Når de unge guttene i TV-serien «Skam» snakker om hvilke jenter som er «pulbare», eller når jentene på ungdomsskolen opplever at guttene begynner å bruke ord, blikk og hender som er ubehagelige og krenkende, så handler det om det samme. Selv om jentene nå heldigvis er tøffere og tar igjen. Når voksne menn snakker om at jenter/kvinner må forstå at guttenes seksualitet er noe annet og mer ukontrollerbart enn jenters; og slik forsvare de stakkars guttene som strever med å kontrollere det voldsomme begjæret sitt; så handler det også om det samme kvinnesynet, mannssynet, og i tillegg om feil fokus.

Jeg tenker fokuset må være at menn trenger å snakke med hverandre og med barna sine om dette. Vi menn må først og fremst begynne å dele hvordan vi føler og tenker omkring seksualitet. Og slutte å bare fleipe og konkurrere om sex, og å snakke om kvinner som objekter.

Jeg opplever stor motstand blant mange menn i min generasjon mot å dele personlige ting, mot å vise sårbarhet; eller snakke om følelsene sine. Dessverre er jeg usikker på om det har blitt så mye bedre etter kvinnefrigjøring og likestilling. Det som nå skjer er kanskje like mye at når kvinner begynner å snakke med oss menn om sine egne seksuelle lyster og behov, (som jeg tror er minst like sterke som mannens) og på en måte stiller «krav», så mangler vi språk for behovene våre; og i stedet kan vi gradvis miste potensen pga. prestasjonsangst. Kanskje henger mannen igjen i en eller annen evolusjonær skjev maktrelasjon mellom mann og kvinne. Men dette må jo være et for lengst tilbakelagt stadium. Nå bør alle gode seksuelle relasjoner basere seg på respekt, empati og likeverd. Kanskje vil vi menn oppleve at det seksuelle også fungerer bedre i et forhold der vi våger å komme helt nær kvinnen også på det psykologiske planet. Men det krever vilje til å vise sårbarhet, følelser og sette ord på det vi ser, hører, kjenner og føler. Kanskje vil da også potensen komme tilbake?

Jeg syns det er fint at flere og flere nå sier at de ikke forelsker seg i et kjønn, men i en personlighet. Og at god, varig og meningsfull sex er noe du praktiserer med din beste venn. Og at det er bra at det nå er helt normalt for gutter å ha jentevenner og omvendt. Og at det ikke nødvendigvis trenger å være noe seksuelt i den relasjonen. Selv har jeg strevd lenge med å komme forbi den erotiske spenningen i møte med kvinner. Og jeg har opplevd at det stenger for å se selve mennesket bak kjønnet. Jeg har slitt med å se den sprudlende, livsglade jenta, den filosofiske eller ville ungdommen, den kloke kvinnen, eller det dypt fortvilte mennesket.

Jeg tror veien videre for oss menn handler om mot til å innrømme, angre og be om tilgivelse for overgrepene våre. Men den handler like mye om at vi må våge å begynne å snakke på en mer ekte måte med hverandre, med familien vår, elevene våre, vennene våre og kollegaene våre. Og aller mest med barna våre. Og lære dem å sette ord på følelser og kroppens signaler. Og møte dem på det de kjenner og føler. Og lære dem å skille mellom hva som er hva. Slik kan vi gi dem følelseskompetanse. Noe som kanskje er det viktigste vi kan gi dem. Men det forutsetter at vi selv har gått den veien. Og husk: det er uansett aldri for sent.

Følelser er noe som kommer og går, og som styrer livene våre uansett om vi har kontakt med dem eller ikke. De er ikke riktige eller feil. De har ingen moralsk mening. De er kun signaler om hva som foregår på et dypere plan i livene våre. Menn som nedvurderer, bagatellisere eller stenger av følelsene sine, vil heller aldri forstå seg selv eller andre på dypet, og de vil heller ikke kunne handle med nok kraft eller integritet. Fordi følelser finnes, og de er det de er: energi, liv og ekthet. På godt og ondt. Vi skal selvfølgelig ikke handle ukritisk på følelsene våre, men vi trenger å kjenne dem, sortere dem og forstå hvor de kommer fra. Ved å ikke tillate oss å slippe følelsene til, stenger vi oss selv av fra erfaringene og den dype intelligensen som kroppen vår bærer på.

Ved å holde kroppen og følelsene frakoblet fra hodet vårt, tillater vi automatisk at vi ikke bare «nummer» en følelse, men alle følelser. Og vi tillater også at disse uforløste følelsene setter seg fast i form av ulike «vondter» i kroppen vår, og/eller forkler seg i en skjult form som f.eks. aggresjon, respektløshet, kulde, taushet, depresjon, angst, maktbruk osv. Derfor trenger vi menn spesielt (men også mange kvinner) og finne steder der vi naturlig og ufarlig kan dele det vi opplever i kroppene og følelsene våre.

Kvinner strever med et voldsomt krysspress mellom ulike forventninger de prøver å oppfylle. De trenger å samtale om dette i trygghet og åpenhet, og våge å legge fra seg det voldsomme og helt umulige vellykkethetsidealet.

Menn har det enklere. Vi trenger bare å slippe taket i en ting: frykten for å vise svakhet. Noe som igjen ofte handler om frykten for å vise følelser. Men følelser handler ikke om svakhet. Ikke om styrke heller. De handler bare om noe som finnes, og som påvirker oss enten vi vet det eller ikke. Dette trenger menn å snakke sammen om.

Og så trenger menn og kvinner å finne tilbake til hverandre igjen på et likeverdig plan. Veien dit handler om å ha mot nok til å vise sårbarhet. Og på den veien trenger alle empati og innlevelse.  Da handler det om at kvinnen må bli sittende hos mannen og lytte og prøve å forstå selv om hun ikke liker måten han er eller føler på. Og så handler det om at mannen også må bli sittende hos kvinnen, lytte og prøve å forstå måten hun opplever tingene på. Uten å høre alt som anklager og krav. Uten å foreslå kjappe løsninger eller si: «jammen, jeg har jo ryddet ut av oppvaskmaskinen».

Jeg tror at den grunnleggende og gamle sannheten om at det viktigste er å kjenne seg selv, fortsatt står fast. Vi menn trenger å starte der. Ved å begynne å snakke sant om oss selv. Slik blir vi hele og troverdige. Slik kan vi også begynne å se kvinner som likeverdige partnere, og et stort og spennende univers å finne ut av. For forskjellige er vi. Men forskjellighet er ikke farlig. Det er derimot en mulighet til å oppdage nye sider ved seg selv og den andre; til å vokse, til å modnes.

Barnas beste

Om Folkekirkens to ekteskapssyn

Den som har et godt mål, bør lete etter de viktigste hindringene for å oppnå målet sitt. En lege kan f.eks. ikke gjøre folk friske, hvis hun kun fokuserer på uvesentlige symptomer.
Øivind Benestad, med meningsfeller, har et godt formål for sin aksjon "morfarbarn": nemlig «Barnas beste». Men de fokuserer på et uvesentlig «symptom», og dermed foreskriver de også feil «medisin». At to likekjønnede som elsker hverandre, forplikter seg og får kirkens velsignelse over samlivet sitt, kan ikke være et problem i forhold til hva som er til barns beste. Når de likevel gjør likekjønnet vigsel til et hovedproblem, skygger de for det som er den reelle utfordringen i Norge i dag: Og det er at barn og unge sliter.

En bekymring:  Benestad, og mange med han, bekymrer seg for hva likekjønnet samliv kan føre til. Ikke minst fordi parene nå kan få barn. Dette er tross alt nokså nytt, og det er ikke usannsynlig at det senere kan medføre problemer for barna. Forskning og sunn fornuft sier at barn trenger både maskuline og feminine omsorgspersoner /forbilder. De fleste likekjønnede par forsøker å løse dette så godt de kan gjennom venner og slektninger av motsatt kjønn.

Så kanskje er det andre ting som burde bekymre oss mer?

Er vi så barnevennlige som vi tror?  Er det f.eks. bra for barn som er født i Norge, å bli tvangsreturnert til et fremmed land? Er barnevernet alltid sikre på, - når de tar barn ut av familien sin -, at det er til «barnas beste»? Eller: Er det sikkert at barna får 1.prioritet når en skilsmisse vurderes? Er det helt uproblematisk at slektstrær nå mer og mer blir «slekts-buskas». Og kan det hende at barnehagen finnes mest for de voksnes skyld? For er det egentlig ok å «betale» barna for ikke å gråte når foreldrene forlater dem i barnehagen. Er barnets vonde følelser så ubehagelige, at de ikke får lov å vise dem? Eller kan mobbing skyldes at barn har med seg sår hjemmefra, som de må kompensere for ute? Og hva med skolens fokusering på karakterer; er det nødvendigvis til «barnas beste»? Ikke alltid, men noen ganger, er det heller ikke bare «barnas beste» som teller, når en liten baby, - litt ubeleilig -, vokser i mammas mage. Og hvorfor er barnerommene så fulle av leker, mens man må lete i skuffer og skap etter foreldrenes tilstedeværelse og ubetingede kjærlighet?

Bibelen og «barnas beste»:  Bibelen forteller oss at Gud valgte å komme hit som en baby. En baby som ble født utenfor ekteskap og uten «kirkens» velsignelse. Hva sier det oss? At det finnes ingen mulig større oppgradering av barn enn gjennom det Gud gjør når han kommer på besøk til planeten vår. Heller ikke av mor-barn relasjonen: Maria; som venninnene ristet på hodet av når hun fortalte «røverhistorien» sin. Eller av far-barn relasjonen: Mannfolkene lo bak ryggen på Josef fordi han tok Marias fortelling for god fisk. 
Som voksen satte Jesus seg i barnets posisjon, og kalte Gud «pappa». Den tanken finnes ikke i andre religioner, og den var også helt ny (og blasfemisk) på Jesu tid. På Jesu tid skulle barna formes strengt slik at de senere kunne bli «egentlige» mennesker, - dvs. voksne. Mens Jesus lyttet til barna og velsignet dem. Bare en gang står det at Jesus ble sint. Det var da de voksne hindret barna i å nærme seg ham. Jesus sa også at ingen voksne kan komme inn i Guds rike, hvis de ikke blir som barn først.

Hovedproblemet:  Jeg kan gjerne være med på Benestads «lag». Det "laget" kjemper den viktigste kampen av alle: "Barnas beste". Men for at jeg skal bli med, må de først forstå at Folkekirkens velsignelse av likekjønnede par ikke er hovedproblemet i forhold til hva som er det beste for barna våre. Og at det finnes andre store, reelle utfordringer i forhold til «barnas beste». Og da handler det om at mange barn og unge blir nedprioritert og sliter i Norge i dag: Depresjon og angst holder på å bli epidemier. Mens legene ukritisk deler ut «lykkepiller»; en medisin som omtrent ikke har positiv effekt, men massevis av skadelige bivirkninger. Og alle vet at de første årene i et menneskes liv, er de aller viktigste i forhold til psykiske problemer senere. Så «barnas beste» er verdt å kjempe for, og den kampen vil kunne samle og utfordre mange; - kanskje alle. Og da kan Bibelens klare budskap om barns verdi også være viktig å ta med seg.

Rakner Folkekirken?  Nå intensiveres i alle fall kampen for å virkelig markere sakens alvor: Folk melder seg ut fordi de mener Folkekirken har forlatt Bibelens klare ord. De samme sier Folkekirken er blitt en «løgnkirke». Nye menigheter og kirker dannes. Det siste er at et menighetsråd i Folkekirken nekter å følge opp flertallsvedtaket. Og mindretallet er helt sikre på at de har Gud, Jesus og Bibelen på sin side. Underforstått fradømmer de flertallet sin kristne tro. Mens Jesus utfordret de som trodde på ham, til ikke å dømme.

Bibelens klare tale:  Mindretallet har ikke et godt nok fundament for motstanden sin; - hverken allment eller bibelsk. De har bare ett skikkelig bibelsk «argument». Og det er når Jesus siterer fra skapelses-beretningen der det står at Gud skapte mann og kvinne i sitt bilde; og sa at mannen skal forlate far/mor og holde seg til kona si når han gifter seg. Å finne et argument mot likekjønnet samliv her, er godt gjort: Også LHBT-folk vet som regel at de er enten mann eller kvinne. At mannen «tar med seg» sin mor inn i sitt nye ekteskap, er derimot av og til et problem, men har ingenting med likekjønnet samliv å gjøre. Noen i mindretallet hevder også at fordi likekjønnet samliv ikke er spesifikt godkjent i Bibelen, så må det avvises! Da må de også avvise sykling, moderne vitenskap, flyreiser m.m.! Ja, jeg vet at Paulus har sterke fordømmende ord om homofili. Men da snakker han om noe annet enn et forpliktende samliv basert på likhet og kjærlighet.

Det viktigste bibelske argumentet for å slutte å diskriminere LHBT-folk, er at Jesus kjempet hele livet for å gi undertrykte grupper oppreisning. Han opponerte mot de skriftlærde som argumenterte med Bibelen for å legitimere undertrykking av svake grupper. Og Jesus tok motstanderne sine på alvor: Han kalte dem bla hvitkalkede graver; fine utenpå, men fulle av dødningeben og urenhet inni. Gikk han for langt? De skriftlærde prøvde jo bare å følge Guds ord.

Respektløst eller respektfult:  Mindretallet hevder at de ikke får den respekt de fortjener. De begrunner det med at deres syn er det samme som nesten alle kristne kirker i verden har hatt i 2000 år. De overser at dette synet har medført mobbing, fengsling og drap av homofile like lenge. Og de forstår ikke at det å ta «motstanderne» på alvor, nettopp handler om å vise dem respekt.
Mye tyder nå på at motstanden mot likekjønnet vigsel utvikler seg til å bli en tragikomedie. Det er uvirkelig å se på at den begrunnes uten fakta, empati eller tilstrekkelig bibelsk grunnlag. Enda mer uvirkelig er det at mindretallet får sterk motstand fra «vanlige folk», mens biskopene i Folkekirken er travelt opptatt med å lage reservasjonsordninger for mindretallets kirkelig tilsatte.

Hva med en unnskyldning?  Kanskje skulle biskopene hatt et annet fokus? For få år siden sa kollegene deres dette:
- «Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er. En må     være oppmerksom på at vi her står overfor en fare av verdensdimensjoner». (biskopene, 1954)
- «Personlig ser jeg på homofili som et handicap på linje med svekket syn, svekket hørsel, psykiske lidelser fra nevroser til psykoser, kleptomani osv...». (biskop, 1973).

Et annet fokus for biskopene kunne vært å si tydelig «unnskyld» til LHBT-folk for kirkens unnfallenhet og fordømmelse. Kanskje er det viktigere enn å støtte kirkelig tilsatte som syns det er ubehagelig å se på at to av samme kjønn velsignes i kirken.

 

Likekjønnet vigsel

Fra 1. februar 2017 kan likekjønnede få Den Norske Folkekirkens velsignelse over ekteskapet sitt. Og en egen ekteskapsliturgi ble da også vedtatt til bruk for likekjønnede som vil gifte seg i kirken. Hvor viktig og historisk dette vedtaket var, ble veldig synlig da det første likekjønnede paret ble viet i en norsk kirke allerede 1. februar 2017, kl. 00.00!
På årets kirkemøte i Trondheim var det et mindretall som stemte mot dette vedtaket. Alle biskopene stemte for vedtaket, selv om flere av dem (bla Agder/Telemark biskop) egentlig var i mot! De som støttet mindretallet brukte sterke ord både før og etter vedtaket. De sa bla at flertallet hadde forlatt kirkens absolutte fundament: Bibelen/Guds Ord

Begrepsforvirring:  I debattene både før og etter vedtaket, var det stort engasjement fra begge sider. Men det var også mye begrepsforvirring og uklarhet. Dette bidro til at partene stadig snakket forbi hverandre, og det forsterket forvirringen og konflikten unødvendig. Noen sentrale begreper i debatten var: «seksuell legning», «kjønnsidentitet», «lesbisk», «homofil», «bifil», «transperson», «mann», «kvinne», «kirkens tradisjonelle syn», «bibelens klare tale» m.m. Spørsmålet er om de som brukte disse begrepene egentlig forstod hva de betydde? Og var de sikre på at alle andre forsto begrepene slik de selv gjorde? Alle er vi nemlig helt avhengige av presise og felles begrep i en meningsutveksling.

Identitet/tiltrekning:  De aller fleste mennesker har en kjønnsidentitet som enten mann eller kvinne. Det gjelder både heterofile og lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT-folk). Til og med en person med jentekropp og guttehjerne kan vite at han er en gutt allerede fra førskolealder! Det er slik fordi kjønnsidentiteten primært sitter i hodet. Det som varierer mer (og er mye mer privat og komplisert), er den seksuelle tiltrekningen folk kjenner på. Og det gjelder like mye for heterofile som for LHBT-folk. Og tiltrekningen kan også skifte i løpet av livet. Den kan ha forskjellig styrke fra person til person, og det kan også se ut som tiltrekningen kan oppleves forskjellig for menn og kvinner. I tillegg sier mange at det er den andres personlighet de tiltrekkes av. Og for å gjøre «kaoset» komplett, så blir noen transpersoner operert/medisinert for å få til et bedre samsvar mellom hjerne og kropp, mens dette er en helt uaktuell problemstilling for lesbiske, homofile og bifile!

Religiøse regler:  Historisk har de fleste samfunn og kirken (med utgangspunkt i Bibelen) bare anerkjent heterofiles seksuelle tiltrekning. Alt annet har vært definert som sykt, straffbart og «unevnelig». Det har bla medført mange selvmord, men også seksuelle overgrep. De fleste er også enige om at det historisk sett aldri fungerte når kirken lagde regler for rett og galt i folks sexliv. Kjønnsdriften levde uansett sitt eget liv (gjerne i skjul), fordi den er for sterk og mangfoldig til at den kan/bør styres og temmes av absolutte, religiøse regler! Kirken har likevel alltid insistert på dette, noe som bla har ført til at folk «måtte gifte seg», at barn er blitt definert som uekte, og at babyer har blitt drept i mors mage. Kirken har i tillegg vært medskyldig for at ordet «sex», omtrent ble et synonym for ordet «synd».

Normer/regler:  Alle trenger selvfølgelig gode, etiske normer for sexlivet sitt; kanskje mer enn på noe annet område i livet. For begjær er ofte sterkt (sexindustrien er stor), og det kan derfor føre til tvang og overgrep. «Tidens tale» som sier: «har du lyst, har du lov» kan også derfor være en dårlig leveregel. En god norm er i alle fall at det mest intime vi deler, trenger en trygg, likeverdig og varig vennskapsrelasjon for å fungere bra over tid.

Feiring:  Folkekirken har altså for 1. gang i historien vedtatt at to med samme kjønn, har rett til å gifte seg med hverandre i kirken. Det er historisk, og det ble da også feiret. Det fortelles en «søt» anekdote fra denne "feiringen": «De som hadde stemt for vedtaket, klemte hverandre og gråt av glede, og spiste store bløtkakestykker. De biskopene som stemte for, selv om de egentlig var mot, spiste forsiktig små bløtkakestykker, mens de som var helt mot, spiste litt frukt fra et fruktfat like ved».

Merkelapper:  På tross av flertallsvedtaket er fortsatt mange LHBT-personer frustrert over hvor opptatt kirken/samfunnet er av hvem akkurat de tiltrekkes av. Fordi det er jo slik at ingen ønsker å bli plassert i en skuff med kun et «sexord» utenpå. Men dette skjer for LHBT-folk, og da tror mange at de vet omtrent alt om dem. Mens alle vet at ordet «heterofil» sier svært lite om disses personlighet.

Ikke bærekraftig?  Hva med de som kom i mindretall på årets kirkemøte? De sier jo de står for Jesu ord og «Bibelens klare tale». Og de mener at de har det ekteskapssynet kirken alltid har stått på. De av disse som uttaler seg offentlig, sier at de anerkjenner LHBT-folk fullt ut. Og de understreker også at disse selvfølgelig har de samme rettigheter/plikter/menneskeverd som alle andre. De sier også at disse pga Bibelen ikke kan få kirkens velsignelse over sitt eventuelle ekteskap. Noen andre i denne gruppen mener i tillegg at seksuell tiltrekning mot en av samme kjønn, er noe unormalt/ abnormt. Og derfor heller ikke «bærekraftig» eller skapt av Gud. De mener derimot det er en feil /sykdom noen har fått gjennom skadelig miljøpåvirkning. De mener også at det er viktig å respektere de som sier de er blitt helbredet for sin tiltrekning mot en person av samme kjønn. Og det er faktisk dette siste synet som representerer kirkens og samfunnets tradisjonelle syn. Men de som mener dette nå, snakker nødig offentlig om det. Og de snakker lite om den store lidelsen dette synet historisk har ført til. F.eks. at homofili har vært grunnlag for mobbing, vært et tabu, ført til undertrykking, og i tillegg definert som noe kriminelt og/eller sykt!

«De maktesløse»:  Jesus lot være å uttale seg om mange ting; bla om homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Det var også andre ting han sannsynligvis ikke hadde forutsetninger for å si noe om. Men han var derimot veldig tydelig på de viktigste tingene: Først og fremst på hvor viktig forsoning er! Og han kom også med sterke advarsler mot materialisme. Men han var opptatt av andre ting også: Han kjempet f.eks. i hele sitt offentlig virke mot at de som hadde definisjonsmakten, plasserte de «maktesløse» i nedvurderende og ekskluderende «båser». Han oppsøkte systematisk folk i disse «båsene» (syndere, tollere, kvinner, barn, fysisk/psykisk syke, samaritanere, hedninger m.m.). Og Jesus rev i stykker de destruktive båsene og tilsa du undertrykte fullt menneskeverd på tross av religiøse regler som sa det motsatte. Han kritiserte også kraftig autoritetene for at de laget regler for «de maktesløse»; men som de selv trygt befant seg på utsiden av.

Den viktigste regelen:  Jesus sa gang på gang at hvis de religiøse reglene skader livet eller muligheten til å vise godhet, så var det rett å bryte reglene/budene. Og Jesus brøt også de samme reglene selv, gang på gang!

Minoriteten:  Det har nettopp vært en stor vitenskapelig undersøkelse i Norge. Der ble folk spurt om hva som var viktigst: å følge religiøse regler eller vise godhet? Over 90% sa at godheten trumfet de religiøse reglene. Men det kan likevel virke som det er en kristen minoritet som mener det motsatte. Her finner vi som nevnt bla kirkens øverste leder i Agder/Telemark, men også flere prester og ungdomsledere. Det kan faktisk virke som det er flere som tenker slik blant kristne, enn blant befolkningen forøvrig. Det er i grunnen litt rart, fordi de samme kristne sier at de bygger hele troen sin på Jesu liv og lære.

 

Retorikk eller virkelighet

Forfatter og filosof Nina Karin Monsen (ideologisk støttespiller for Folkekirkens mindretall i «homofilisaken») skriver i en kronikk våren 2017 at det bare er hennes beskrivelse av kjønn som samsvarer med virkeligheten. Andre bedriver virkelighetsfjern retorikk når de snakker om ulike kjønnskategorier, og ønsker å innføre et nytt pronomen: "hen". Og hun sier at konsekvensen av å bedrive virkelighetsfjern retorikk, er meget alvorlig. Konsekvensen er at vi kan miste troen på Gud, sier hun; fordi Gud er virkelighet.

Litt retorikk fra min side også:
Gud skapte ikke mann og kvinne. Den norske oversettelsen av 1. mos 1, 27, er upresis. Den hebraiske grunnteksten sier at Gud skapte kjønnspolariteten gjennom en maskulin og en feminin utgave av mennesket. Det betyr vel igjen at det er mange ulike måter å være "mann" og "kvinne" på. Det virker også som denne polariteten er en gjenspeiling av Guds vesen.

Nyere hjerneforskning finner noe av det samme: det maskuline (det «harde») og det feminine (det «myke») inneholder et bredt spekter av ulike uttrykk.

Den gudskapte og livsviktige seksuelle tiltrekningen har enda større variasjon; både i retning og styrke. Og den kan gi seg mange "rare" utslag.

Mens kjønnsidentiteten faktisk er forbausende stabil: De aller fleste vet veldig tidlig om de er jente eller gutt. Dette gjelder både heterofile, homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. F.eks. kan en transperson som ser ned på jentekroppen sin, vite at han er en gutt. Det er fordi feminine og maskuline hjerner er forskjellige. Selv om det også er store innbyrdes variasjoner her. Derfor vet også de som er "født i feil kropp", at de er enten gutt eller jente, fordi kjønnsidentiteten sitter i hodet. Hvilken kropp de har, spiller faktisk mindre rolle.

I vår tid kan de som er født i "feil" kropp, behandles med hormoner og kirurgiske inngrep. Slik kan det bli bedre samsvar mellom hjernen og resten av kroppen. Dette er tøffe prosesser, men de er enklere dess tidligere de starter. Før var det ingen slike muligheter, og historiene er talløse om selvmord, trakassering og utestengning av disse som ikke "passet inn". Men det finnes også fortellinger om en forunderlig akseptering av disse "originalene" rundt om i bygd og by. De var jo ofte fargerike, kloke, snille og spennende personligheter.

Litt virkelighet:
Svanhild ble født 12. april 1998. Hun var yngst i en søskenflokk på tre. To år gammel forteller mor at hun sto og tisset. 6 år gammel visste hun, og sa høyt til foreldrene sine, at hun ville være gutt. Det var jo gutter og gutteleker hun lekte med. Hun ble mobbet i 8 år på skolen og husker svært lite fra denne tiden. Etterhvert tok hun opp med foreldrene at hun ville bli gutt og få et guttenavn. Det ble en tøff prosess for hele familien, selv om de lenge hadde skjønt at Svanhild var en jente litt utenom det vanlige. Svanhild klippet håret og gikk i gutteklær. Men det var heller ikke bare enkelt. De andre lo når Svanhilds navn ble ropt opp på skolen. Alle visste jo at Svanhild ikke var en vanlig jente. Når brystene etter hvert begynte å vokse, ble kroppen hennes umulig å forholde seg til. Derfor fikk hun operert bort brystene sine. Og 16 år gammel fikk gutten Svanhild navnet Gabriel. Det var en fin dag. Det var som om han ble seg selv, og endelig falt mange ting på plass. Han var ikke synlig "rar" på skolen lenger. Men problemene var ikke slutt for det. Når han mannet(!) seg opp og fortalte i klassen og i familieselskap om at han hadde vært en gutt med jentekropp , ble det ofte taust etterpå. Noen fortsatte også å kalle Gabriel, Svanhild, fordi det ble for ubehagelig for dem å si guttenavnet. Nesten ingen spurte om hvordan det var å være Gabriel. De fleste tenkte nok at dette sikkert var flaut for Gabriel å snakke om. Mens sannheten var, at det var for flaut og ubehagelig for dem selv.

Etter mange tøffe samtaler med leger i Oslo, nærmer det seg nå det utvendige kjønnsskiftet for Gabriel. Han får hormonbehandling, og får gradvis mer muskler, mørkere stemme og skjeggvekst. Han følger med på prosessen med glede, og ser fram til at snart skal han bli gutt både i hodet og i resten av kroppen.
Han er sikker på at han har tatt et godt og riktig valg. Han gleder seg til framtiden, og ønsker bare å få lov til å være seg selv. Han har så mange flere spennende personlighetstrekk, interesser og evner han har lyst til at folk skal bli kjent med.
De som er interesserte, kan lese mer om Gabriel i Jærbladet: http://jbl.no/nyheter/gabriel-ble-fodt-i-feil-kropp/19.41323