Pilegrimstanker

Jeg skriver som regel om noe jeg selv har erfaring med her på bloggen/nettsiden min.

Og jeg har erfaring med å være pilegrim og vandre gamle pilegrimsleder. Jeg har gått alene, jeg har gått sammen med min ektefelle, og jeg har gått i ulike grupper. Og alle vandringene har på forskjellige måter vært viktige hendelser i livet mitt.

Det er noe som er rart med ordene pilegrim og pilegrimsvandring. For da jeg arrangerte en lokal pilegrimsvandring for mange år siden, ble både radio og TV umiddelbart interesserte. De laget egne reportasjer om det, og jeg trengte ikke å gjøre noe for å få dem interessert. Det virket som det var noe med de ordene som trigget media uansett. Mens for andre lokale tiltak var det omtrent umulig å skape den samme interessen.

Hva er det med pilegrimen og pilegrimsvandringen som på tvers av tradisjonelle skillelinjer fascinerer så mange? Kanskje er det bare det at det er noe annerledes; noe på siden av alt det vanlige stresset eller aktivitets-presset? Kanskje er det blandingen av noe veldig gammelt og noe moderne? Eller kan det være at slike vandringer vekker en lengsel etter enkelhet, ro, og fokusering på noe dypere; noe mer egentlig.

Sikkert er det i alle fall at flere og flere går ulike pilegrimsleder. Også i vårt eget land, selv om det er langt mer utbredt i andre land og kulturer. I Norge går mange mot Olav den helliges grav; mot Nidaros. For Nidarosdomen var ett av Europas aller viktigste pilegrimsmål i middelalderen. Nå er antallet pilegrimer bare til Nidaros over 1000 hvert år. De fleste kommer fra Nederland, Belgia og Tyskland. Og antallet øker stadig.

Og kanskje ligger noe av forklaringen her: at stadig flere treffer noen som har prøvd å gå en pilegrimsvandring. Og så får de høre med begeistring av de som har gått, at dette var noe som gjorde et dypt inntrykk på dem. Og så ser de kanskje en reportasje eller leser en bok om pilegrimsvandringer (det er mange av dem), og så får de etterhvert lyst til å prøve selv.

De skjønner at det riktignok ikke bare er enkelt eller gøy, for det krever også noe å gå. Men mange opplever at det gir desto mer tilbake.

Ofte er det slik at en pilegrimsvandring hjelper folk til å finne noen svar; til å sortere i livet sitt; og til å få en klarere retning, og et tydeligere mål for livsvandringen. Jeg har selv truffet mange som bearbeidet sorg, livskriser, jobbskifte eller vanskelige relasjoner på pilegrimsvandringene sine. Og som også sa at det var derfor de gikk. De fleste pilegrimene jeg har snakket med, opplevde at det skjedde noe viktig med dem underveis: de forsto seg selv og andre bedre, og de fikk hjelp til å ta viktig valg i livet.

Kanskje er det slik at mange i vår tid opplever at materialismen, forbrukerkulturen, prestasjonsjaget, tempoet og stresset ikke holder det det lover. At de ikke gir ro og tilfredshet. Og at det heller aldri har gjort det. Men at det derimot har gitt mer og mer av det motsatte: uro og misnøye.

Jeg tror pilegrimsvandringer derfor også kan være en slags protest. En stille protest mot selve fundamentet for samfunnet og kulturen vår. Det var det jeg tenkte på olsok-kvelden i sommer da vi svette og slitne pilegrimer, vandret forbi badestrendene med lettkledde soltilbedere. Og også da vi vandret gjennom sentrumsgatene i Trondheim, og inn i Nidarosdomen. Da var det blitt mange av oss også. Og vi sang: “we shall overcome” mens vi nærmet oss Olavs gravkirke. For folk snudde seg etter oss, og lurte på hva som foregikk. Mange smilte og tok bilder. Noen spurte også hvem vi var. Og selv om mange sikkert syntes vi var litt rare, så tror jeg de likte det de så. Jeg tror til og med noen av dem fikk en liten påminnelse om at det går an å velge annerledes også i sitt eget liv.

Du som leser dette, har kanskje aldri gått en pilegrimsvandring. Hva tenker du så om det å gå en gammel pilegrimsled mot et hellig mål? Sært? Rart? Interessant? Hvis det i det hele tatt er interessant, hva måtte til for at du faktisk skulle prøve det?

Jeg gikk min første pilegrimsvandring for 12 år siden. Hva var det som gjorde at jeg bestemte meg for å gå? Jeg tror det var flere ting som virket sammen: Jeg møtte en voksen dame som sa at det var det viktigste som hadde hendt i livet hennes. Og at det hadde skjedd uforklarlig ting underveis på vandringen hennes. Jeg leste Paulo Coelhos bok “Pilegrimsreisen” som handler om hans egen pilegrimsvandring. Og han skrev at den vandringen endret livet hans helt. Jeg hadde også lest Sigrid Undsets “Kristin Lavransdatter”, som bla handler om Kristins egen pilegrimsvandring mot Nidaros, og videre mot et klosterliv på sine gamle dager. Jeg var også oppkalt etter Kristins mann i boka: Erlend, og jeg hadde vokst opp like ved pilegrimsleden inn mot Trondheim. I tillegg hadde jeg lest om det voksende pilegrims-fenomenet, og var opptatt av hva det egentlig handlet om. Men ikke minst opplevde jeg at jeg hadde gått meg fast i mitt eget liv. Mye var blitt sløv, fastlåst rutine. Mye opplevdes litt meningsløst, og jeg undret meg også over hvorfor jeg gjorde de samme feilene om og om igjen.

Jeg forberedte og planla ganske nøye. Men visste jeg hva jeg gikk til? Nei!

For som med så mange ting i livet, må også en pilegrimsvandring gås for å skjønne hva den handler om.

Jeg så også at de andre jeg møtte som hadde planlagt pilegrimsvandringen nøye, var de som fikk mest problemer. De hadde for mye å bære på, de hadde planlagt alt for lange og mange dagsetapper på alt for kort tid. Og de ble styrt av de fine planene sine, og ikke av hva som faktisk skjedde på veien. De som tilsynelatende hadde planlagt minst, var de som ofte fikk mest glede og gode opplevelser på turen. De tok en dag om gangen og forholdt seg hele tiden til det som faktisk skjedde.

Jeg kom til en ny verden der jeg ikke skjønte helt hva som foregikk. Det lignet litt på den følelsen jeg hadde da jeg flyttet hjemmefra, eller da jeg for første gang sto med et nyfødt barn i hendene. Heldigvis fikk jeg hjelp og trøst av andre som var i samme situasjon. Men også av noen som hadde mer erfaring, som mestret språket, og som hadde gått pilegrimsvandringer før.

Og så fant jeg startstedet, tok sekken på ryggen og begynte å gå. Det var godt å kjenne at hver dag bare hadde ett eneste prosjekt: å komme meg til neste overnattingssted i løpet av dagen.

Den sterkeste og viktigste oppdagelsen ble synlig for meg tidlig på vandringen min. Og den handlet om at vandringen i fremmed land på en helt grunnleggende måte lignet på livet mitt hjemme. Når jeg ikke visste hva som ventet rundt neste sving, eller hvor lang stigningen var. Når jeg så bakover, eller tenkte på hvordan vandringen ville bli framover. Når jeg satte meg ned og så meg rundt. Når jeg ble sliten, og smertene ble bare verre og verre. Når jeg følte meg ensom og forlatt, eller fikk trøst og oppmuntring av andre. Så lignet det på noe annet; på noen mønstre i livet mitt hjemme. Og det var som om alt jeg opplevde hadde en dypere mening: Som vandringen min langt hjemmefra var, slik var også livet mitt hjemme. Og jeg begynte langsomt å skjønne hva jeg egentlig trengte, hva jeg hadde lyst til, hva som var viktig og hva som var uvesentlig. Og at det som var viktig på vandringen, var det samme som var viktig hjemme. Pilegrimsvandringen ble på en måte et relieff av livet mitt; en slags profil eller en tydeliggjøring i mitt indre.

Når barnet på begynnelsen av livsvandringen sin; - en gang i to-årsalderen, våkner til bevissthet, møter det seg selv, og kan begynne å betrakte seg selv og andre. På samme måte, var den første jeg møtte på pilegrimsvandringen min, meg selv. Slik var det også for de aller fleste andre som gikk. Og den jeg møtte, var en som jeg ikke alltid likte, og som også ga meg motstand. For jeg så og kjente konkret mine styrker og mine svakheter. Mine drivkrefter og min avhengighet. Jeg våknet på en måte til bevissthet jeg også, fikk “åpnet øynene” mine, og så hva livet mitt på godt og vondt handlet om. Og for meg handlet det om relasjonene mine: at dess nærmere de var, desto viktigere var de. Og jeg forsto nesten med en gang at det var dette som skulle bli min fortsatte pilegrimsvandring når jeg kom hjem igjen: å styrke og vedlikeholde relasjonene til mine nærmeste.

Jeg lærte også mye om pauser. At det kanskje er noe av det viktigste i livet. Jeg hadde trodd pauser var død og bortkastet tid, men opplevde nå at de var det motsatte; de var livgivende. Kroppen fikk hente seg inn, opplevelsene fikk synke i meg, og ikke minst: jeg var i ro hos meg selv og kunne se og være helt tilstede for det som skjedde rundt meg. I tillegg var det i pausene - på rasteplassene, det skjedde flest spennende, morsomme og viktige ting.

Jeg tenker at vi trenger mennesker som er i ro, og dermed tilgjengelige for andre. For vi kan  ikke bety noe for andre, hvis vi hele tiden er på vei til noe nytt. Og vi får ikke besøk, hvis vi ikke har tatt bolig i oss selv;  hvis vi ikke er hjemme hos oss selv. Og det tar tid å komme hjem til seg selv. Da er både pauser og stille vandringer like viktige, og de er også avhengige av hverandre.

Når jeg vandret alene i stillhet, dukket tankene opp. De steg opp fra dypere lag av meg selv. Og tankene vandret etterhvert av seg selv. Jeg gikk og tankene gikk. Og jeg kom inn i en god tankegang. Og jeg oppdaget eller forsto nye ting på nye måter. Men ofte forsvant også tankene etter hvert, og jeg begynte å oppdage det som var rundt meg. Jeg så fargene og lyset. Jeg hørte lydene og kjente luktene. Jeg kom på en måte hjem til meg selv. Og satte jeg meg ned og tok en pust i bakken, kunne det jeg hadde sett, hørt, kjent og tenkt, også bli en viktig og integrert del av meg selv.

I grålysningens lange skygger, mens jeg vandret gjennom morgentåken på min første pilegrimsvandring, kunne jeg fullt og helt tilgi min far som var død for lenge siden. Jeg så og skjønte mer av hans livsvandring, for han gikk på en måte sammen med meg. Jeg kunne slippe taket i de lange skyggene han hadde kastet inn over livet mitt. Og ikke minst: jeg kunne fullt og helt glede meg over det solskinnet han hadde skapt i livet mitt.

Og jeg oppdaget mer: nemlig at veldig mye av hva jeg faktisk ser og tenker, ofte handler om hvilket ståsted eller utsiktspunkt jeg har. Hva jeg tenker om fint og stygt, rett og galt, sant og usant, er alltid avhengig av hvilket punkt jeg befinner meg på livsvandringen, og av hva slags utsikt jeg har. For ting ser annerledes ut når vi ser bakover i forhold til framover. Og det er også forskjell på hvor mye vi ser på en bakketopp i forhold til å være midt inne i en mørk skog. Og det er også stor forskjell på hvordan vandringen oppleves om vi har store smerter eller er friske og opplagte.

Men det er også et utfordring her: nemlig at vi alt for ofte stiller oss på det stedet som gir oss selv en fordel. På engelsk kaller de det “vantage point”; “fordels-punkt”. For vi har alltid et ståsted, og vi kan ikke unngå å ha det, selv om vi kan prøve å se ting fra andre synsvinkler. Men problemet er ofte at vi bare ser det vi vil se, og hører det vi vil høre. Dvs at vi bare ser og hører det som bekrefter det vi allerede mener og tenker fra før. Så en av lærdommene for meg på vandringen, ble derfor å våge å lytte til andres opplevelser og perspektiver selv om de er helt forskjellige fra mine. Og at ingen av oss eier “sannheten”. Og også at “sannheter” for meg om mitt eget liv kan endre seg alt etter hvor jeg er i livet. Både i forhold til hvordan jeg tenker om fortid og framtid. For fortellingene om livet mitt kan endre seg ut i fra hvilket ståsted jeg har. Dessverre eller heldigvis!

Jeg fikk også kjenne på kroppen hvor avhengig jeg var av andre. For jeg var en del av et stort fellesskap som hadde lagt ut på den samme vandringen. Vi hadde omsorg for hverandre, ikke minst fordi vi gikk den samme veien, og hadde samme mål. Jeg fikk hjelp, trøst og veiledning som jeg ikke kunne klart meg uten. Og noen ganger kunne jeg også gi litt av det samme til mine medvandrere.

Og det skjedde underlige ting: Plutselig kunne ukjente mennesker gi meg svar på ting jeg hadde lurt på i årevis. Eller midt i en folkemengde dukket det ene mennesket opp som kunne hjelpe meg med akkurat det jeg trengte.

Og som nevnt, lærte jeg at det jeg opplevde, inneholdt visdom jeg kunne ta med meg hjem. Jeg lærte at jeg ikke klarer meg alene. Jeg lærte at jeg ikke nødvendigvis må klare alt selv. For jeg trenger og kan alltid ta imot andres trøst, hjelp og veiledning. Og jeg så også at det kunne være godt for andre å hjelpe meg. Og ikke minst: jeg forsto at jeg kunne ha stor innvirkning og betydning for andre, og at andre kunne ha det samme for meg. Både positivt og negativt.

Veien og det som skjedde der, ble med andre ord et konkret bilde på livsvandringen min. Både det som hadde vært; det som var, og det som skulle komme: Det hadde vært, og det kom til å bli flotte utsiktspunkter. Det hadde vært, og det kom til å bli mørke skoger og tøffe motbakker. Jeg hadde møtt, og ville møte mennesker som kunne hjelpe, og jeg kom til å kunne hjelpe andre. Og jeg hadde opplevd, og kom også til å oppleve gode rasteplasser med livgivende kildevann.

Underveis utvidet bildet seg og ble til et bilde på hele menneskeheten. Jeg forsto at alle er vandrere gjennom livet. Vi er medvandrere, og vi deler de samme kårene. Ingen av oss slipper unna smerter, motgang eller katastrofer. Og om de ikke allerede er kommet, så vil de komme. Så dypest sett går vi på den samme veien gjennom livet. Vi har alle lagt ut på en vandring fra hjemmet vårt. Fra en tilstand der vi ikke hadde “åpne øyne” og fikk det vi trengte av andre. Samtidig tror jeg også at vi alle på en underlig måte er på hjemvei mot et felles hjem. Til det stedet vi kom fra. Vi famler oss riktignok ofte fram, for det er så mye vi ikke forstår eller klarer. Men vi kan likevel alltid hjelpe og støtte hverandre på veien. Og vi kan våge å be om hjelp. For ofte er vandringen strevsom, og vi kan også gå oss helt vill. Vi kan bli så slitne at vi har lyst til å gi opp. Av og til må vi også gå fra noen vi ikke har visdom eller krefter til å hjelpe. Og håpe at de vi forlater, bare trenger hvile, eller får den hjelpen de trenger av noen som kan mer, forstår mer, eller har mer krefter enn oss.

Likevel: det underlige er at det viktigste i livet ikke er å nå målet sitt eller komme fram. Det store i livet er å ha et mål. Et godt mål. Og ha evnen til stadig å sette seg nye mål. Også når det viser seg at målene vi satte var utilstrekkelige eller uoppnåelige. Det er målene som gir livet retning og mening, for da vet vi for hver minste ting som skjer i livet om vi er på rett vei. Målene kan og skal endre seg. Men har vi et godt mål, og begynner å bevege oss mot det, har vi i alle fall prøvd. Og det er mye bedre enn stillstand, for det er det samme som tilbakegang. Og har vi prøvd noe, har vi også noe å fikse eller forbedre. Kanskje må vi ofre noe for å oppnå noe bedre. Men det er også det som gir livet mening og håp.

Til slutt: Kanskje er det ukjente noe annet enn pilegrimsvandringer for meg framover i livet. Men det var en god og viktig start. For de lærte meg å våge meg ut i det ukjente både psykisk og fysisk. Og de lærte meg at det er når jeg er der, at jeg både kan lære, vokse og modnes. Og kanskje bli litt klokere, litt modigere og litt sterkere. Og det trenger vi vel alle?

Jeg tror at livet nettopp handler om å våge å utvide territoriet sitt, horisonten sin, ståstedene sine. Jeg tror at livet handler om å våge seg til steder vi ikke har vært før. Vi kan riktignok komme til å føle oss hjelpeløse. Og vi kan tabbe oss ut. Og det er slettes ikke sikkert vi forstår språket heller. Og kommer vi inn i ukjent land, kan vi også møte fiender: ildsprutende drager, forførere og troll. Men det kan også være gode venner og hjelpere der. Og vi kan vinne hele og halve kongeriker, prinsesser, prinser, og store skatter.

Derfor liker jeg å kalle meg en eventyrer, en oppdagelsesreisende, eller en askeladd i livet. For lever jeg slik, kan også horisonten min utvides, og jeg kan modnes. Og jeg vet at den oppdagelsesreisende, askeladden og eventyreren også er pilegrimer.

Det å leve slik, tror jeg er en god måte å dyktiggjøre seg på til å møte farer; til å møte uvær og katastrofer i livet. For vi vet at slike ting før eller siden vil ramme oss alle. Og det er da vi trenger klokskap, mot og styrke. Og ikke minst: vi trenger å ha et mål; gjerne et hellig mål. For da vet vi hvilken vei vi går på og hvor vi er på vei.