“Gud, Adam, Eva og oss”

19. november skal jeg være med i en samtale der tre personer skal forsøke seg på et psykologisk blikk på bibelens skapelsesfortelling. Samtalen har fått undertittelen:

Bibelens skapelsesfortelling; - mer interessant enn Big Bang-teorien?

Noen vil nok tenke at det er en tåpelig eller provoserende undertittel, men det er likevel dette spørsmålet en prest, en psykolog og en forfatter prøver å finne ut av i denne samtalen. Og vi ønsker å lytte til hverandres nokså forskjellige innfallsvinkler for å lære mer. Nettopp fordi vi tror at det er slik vi kan bli litt klokere, og utvide horisonten vår.

Psykologen heter Sondre Risholm Liverød. Han er psykologspesialist ved DPS Solvang. Han er også kjent som WebPsykologen. Presten heter Aud Sunde Smemo, og jobber som sogneprest i Domkirken menighet i Kristiansand. Jeg er forfatteren, og heter Erlend Waade. Jeg er uførepensjonist, men har tidligere jobbet som Folkekirke-kateket i Kristiansand/Songdalen i mange år.

Arrangører er Kristiansand Domkirkemenighet og WebPsykologen. Samtalen blir streamet digitalt, og vil bli lagt utsom en lenke på min, domkirkens og webpsykologens FB/nett-sider i etterkant av samtalen. Slik kan interesserte se/høre på den når det passer for dem.

Noen tanker jeg har i forkant av samtalen:

Denne eldgamle skapelsesmyten blir gjerne regnet som den viktigste grunnlagsfortellingen i den kristne/vestlige del av verden. Likevel tenker nok mange at den er full av utdaterte forestillinger og gammel overtro. Og de gjør det ikke uten grunn. For hva skal vi egentlig tenke om en fortelling der ting oppstår bare ved å snakke, der mennesker blir laget av jord og ribbein, der det opptrer en snakkende slange, trær med frukter som gir visdom eller evig liv, og en gud som vandrer rundt i en hage, og som vi også får vite tankene til?

Jeg tror også mange forkaster fortellingen fordi de tror den handler om noe som faktisk skjedde på et bestemt tidspunkt, og på et bestemt sted.  Mens for meg er det tydelig at fortellingen er løftet ut av tid og sted, og har et klart mytologisk preg. Men at den er mytologisk, betyr ikke at den inneholder overtro og fri fantasi, og dermed kan glemmes eller forkastes som betydningsløs. For meg betyr det at den nettopp derfor kan ha dyp betydning for mennesker til alle tider og på alle steder. Fordi fortellingen handler om de menneskelige grunnvilkårene som oppstod en gang, og som vi alle lever under. Derfor tror jeg den handler om noe som alltid er gyldig og relevant, helt uavhengig av tid og sted. Dette kan også være grunnen til at fortellingen har overlevd og hatt så stor betydning gjennom flere tusen år. Og den har sannsynligvis også påvirket vårt tankesett og våre verdier mye mer enn vi er klar over. 

Spørsmålet er om vi fortsatt kan forstå fortellingens psykologiske og dypt allmenne sannheter. Og om den fortsatt kan leses på en måte som gjør den relevant for oss såkalt moderne mennesker. Eller om den bør forkastes fordi den inneholder forestillinger om ting folk trodde på før vi fikk de egentlige svarene gjennom de vitenskapelige fortellingene om Big Bang og evolusjon? Det er disse problemstillingene vi vil forsøke å se på i samtalen 19. november. Selv er jeg forventningsfull, men også litt spent på om vi kommer til å forstå hverandres synspunkter, og om vi ev. har vilje til å justere våre egne.

Her er uansett noen av mine spørsmål/tanker i møte med bibelens skapelsesfortelling(er), og som jeg har med meg 19. november: 

Hva/hvem er “Gud”; - er det en forestilling i menneskers hoder, eller et metafysisk og allmektig vesen?

Hva betyr det at det kaos som bibelens Gud skapte god virkelighet ut av, også beskrives i de mesopotamiske skapelsesmytene? Der brukes det samme kaos-ordet om et kvinnelig monster/uhyre.

Hva betyr det at det er det talte ordet som er i stand til skape en helt ny og god virkelighet? Er det det samme vi er i stand til, og som gjør at det sies at mennesket er skapt i Guds bilde. Dvs at vi har en “guddommelig” kapasitet til å skape god virkelighet gjennom å uttale sanne ord?

Hva betyr det for likeverd/likestilling at det sies at alle mennesker; både mann og kvinne har akkurat like mye av denne kapasiteten?

Kan vi finne sporene av vår kulturs vektlegging av ytringsfrihet i bibelens skapelsesmyte?

Er fortellingen et forsøk på å beskrive hva som skjedde en gang for flere hundre tusen år siden; - da menneskene gjennom evolusjon plutselig eller gradvis fikk bevissthet/sjel. Dvs ikke bare kapasitet til å tenke, men også evnen til å tenke at de tenkte.

Hva slags Gud er det som setter opp forbudte fristelser midt i paradisets hage?

Hva betyr det at det er deilig frukt/mat som er fristelsen?

Hva slags kunnskap var det de første menneskene fikk del i gjennom å falle for fristelsen til å spise av den flotte frukten?

Betyr det noe at det etter “fallet” var kvinnen som var ansvarlig for at også mannens øynene ble åpnet. Er det det som er kvinnens rolle i et forhold?

Det første menneskene legger merke til etter at de oppdager seg selv, er deres egen nakenhet/sårbarhet. Betyr det at de oppdager sin egen dødelighet; og dermed tiden/fremtiden?

Hva betyr det at de samtidig forstår forskjellen på godt og ondt? Er det slik at den som ser hvor sårbar man selv er, også forstår hvordan man kan såre og skade andre? Og at det er dette som er “ondskapen”; - evnen og viljen til å skade andre for sin egen skyld? Noe som sannsynligvis kun finnes i menneskerasen.

Er det typisk at menn legger skylden for det som går galt, på kvinnen? Slik Adam gjorde?

Hva betyr det at Gud ble redd for at Adam og Eva også skulle spise av livets tre og leve evig? Var det derfor de ble kastet ut av paradiset, og veien tilbake ble totalt stengt?

Kan fortellingen leses om det som skjer med barn når deres bevissthet/sjel våkner en gang i 2-3 årsalderen. Og om deres forhold til guden deres (mor/ far)?

Er dette en fortelling om menneskers situasjon alltid, dvs at vi eksistere i en innemurt hage,  altså i en blanding mellom kultur og natur, og at det alltid kan dukke opp en slange der som kan få alt til å falle fra hverandre?

I tradisjonell teologi blir fortellingen om Adam og Evas “fall” beskrevet som “syndefallsberetningen”. Er det en helt misforstått overskrift?

Hvorfor kan denne fortellingen ev beskrives som en av vår kulturs mest grunnleggende fortellinger?

"Når døden blir løsningen"

En samtale om årsakene til, og konsekvensene av selvmord

Nett-arrangement:

Samtalen streames live på FB (Forfatter og skribent Erlend Waade, Mental Helse Agder og WebPsykologen); og kan også ses/høres i opptak

Tidspkt:

Torsdag 15.10.2020. Kl 19.00 - 21.00

Deltakere:
* Psykologspesialist DPS Solvang, og “WebPsykolog” Sondre R. Liverød
* Pårørende etter selvmord, og forfatter Anne Giljebrekke
* Enhetsleder DPS Østre Agder, og tilknyttet NSSF Nasjonal senter for selvmordsforskning og -forebygging, Hilde Thomassen
* Samtaleleder: Skribent og forfatter Erlend Waade

Hovedarrangør:

Mental Helse Agder og Kristiansand

Omtale:
Er det kanskje nå på tide å bryte tausheten omkring selvmord?
For at noe er vanskelig å snakke om, betyr kanskje nettopp at det bør snakkes om.
Regjeringen har sin nullvisjon mot selvmord. Men er en nullvisjon bare en naiv drøm, eller trengs en så ambisiøs målsetting for å redusere antall selvmord i landet vårt? Når alt for mange tar livet sitt hvert år i velferdslandet Norge, er det kanskje på tide å stoppe opp og ta nye grep? Trafikkdøden har blitt kraftig redusert de siste 50 årene. Hovedsakelig pga massive sikringstiltak og kampanjer. Mens antall selvmord har økt i samme periode. Antall selvmord i Norge ligger nå på mellom 6 og 700 hvert eneste år. Og selvmordsforsøk er det sannsynligvis 10 ganger så mange av.
Hvorfor får dette så lite fokus? Er ikke selvmordsofre like verdifulle som trafikkofre?
Og hvorfor tar så mange unge livet sitt; ikke minst gutter og unge menn? Må vi kanskje fokusere mer på de sårbare guttene/mennene?
Hvor skal vi lete etter årsaker? I helsevesenet, i konkurransesamfunnet, i familien, i sosiale media, i medisinbruken eller i rusmidlene?
Og: har den som velger å avslutt livet sitt, også et ansvar?

Del denne siden