Trenger vi teologiske broilere?

Halvard Johannessen (1. amanuensis, teol. fak. UiO) skriver 8. juni i avisa Vårt Land om poenget med presten. Han mener det er livsviktig at presteutdannelsen er vitenskapelig basert fordi bare da kan kirken/prestene være i stand til å forkynne evangeliet troverdig.

Jeg er uenig. Jeg tror det er et av Folkekirkens store problem at presteutdannelsen er en såkalt vitenskapelig, forskningsbasert utdannelse.

Utgangspunktet for dette var etableringen av universitetene i Europa, og kirkens behov for å være en del av en akademisk “åndselite”. Det gjorde prestens rolle i den protestantiske gudstjenesten til foredragsholder, og mange steder i Norge fikk gudstjenesten navnet “preken”. Og mang en gudstjenestedeltager sovnet under prestens lange, monotone og teologiske betraktninger på prekestolen. Mens prestene selv konkurrerte om hvem som kunne holde det mest rettroende og kloke lutherske foredraget.

Mye av dette finnes fortsatt. Utallige er de prekener jeg har hørt der prestens språk kun beveger seg i et teoretisk/teologisk univers. Og der presten ikke virker berørt av dagens bibeltekst. Og han (kvinnelige prester er ofte bedre) berører dermed heller ikke tilhørerne eller hverdagen deres.

Jeg tror ikke en vitenskapelig tilnærming til presteutdanningen er den beste. For hva bruker prestene sin utdannelse i gresk og hebraisk til? Og bruker de i det hele tatt det de lærer om tekstkritikk, historisk/kritisk metode og kanondannelsen i sin yrkesutøvelse? Jeg har i alle fall hørt lite av det (heldigvis), selv om bibelordenes opprinnelige greske/hebraiske betydning nevnes av og til.

Det er jo heller ikke slik at det er litteraturprofessorene som alltid er de beste til å formidle en romans budskap. Vi trenger dem absolutt, men kanskje passer de best på universitetene. Kanskje mest fordi de lett tar livet av en tekst i samme øyeblikk som de forklarer den i hjel.

Tro er liv, og ikke vitenskap. Tro handler om mye dypere sannheter enn det den faktabaserte vitenskapen kan gi oss. Bibelen er litteratur om levd liv og menneskelige gudserfaringer på samme måte som mange andre bøker/tekster er det. Den kan derfor skape gode og sterke møter i møte med mitt og ditt liv. Slik alle ekte og gode tekster kan.

Så slipp Bibelen fri. Den inneholder fantastisk litteratur: poesi, historiske myter og fortellinger, etiske refleksjoner, profetier, lignelser, store gudsopplevelser og dypt gripende biografier. Og den kan tolkes og erfares minst like godt av vanlige folk som av teologer.

Tekst er et enestående kommunikasjonsmiddel, og den kan skape ekte møter mellom forfatter og leser på tvers av enorme avstander i tid og rom. I møte med god tekst, kan vi endres på dypet. Vi kan f.eks. bli mer empatiske og rause. Det kan være fint å vite noe om forfatteren og tekstens bakgrunn, men dette trenger ikke være avgjørende. Noen ganger kan det være bra å ikke vite så mye, og la teksten i seg selv skape det gode møtet.

Kanskje kan vi lære noe av den gamle presteutdannelsen til katolikkene og de ortodokse . Den starter med praksis og ender i overgripende refleksjoner. Den foregår ved hjelp av klosterliv der preste-lærlingene møter seg selv og sine egne indre “demoner”. Der de lever dagen gjennom stillhet og tidebønner. Der de selv må gå i sjelesorg, og lære seg å tilgi og og be om tilgivelse. Der de forhåpentligvis oppdager hovmodets farer. Og der de får øve seg i å skjelne mellom Guds og sin egen stemme.

Og kanskje trenger vi først og fremst mange prester med andre bakgrunner og utdannelser enn den akademisk teologiske. For vi trenger ikke først og fremst teologiske broilere. Men vi trenger hyrder som kjenner veien fordi de har gått den selv.

 

De små ordene

Jeg har skrevet mye i mitt liv. Jeg har prøvd å formulere meg presist og forståelig. I tillegg har jeg også ønsket å være relevant, saklig, og få med ulike synsvinkler. Men mer og mer har jeg funnet ut hvor avgjørende småordene mellom de ulike tankene er: Skal jeg bruke «og» eller «men», «fordi» eller «for at», «imidlertid» eller «dessuten»? Det kan jeg bruke mye tid på å pusle med. Jeg «leker» på en måte med disse småordene, og «smaker på» hvordan betydningene endrer seg. For meg handler det om å finne de beste og gjerne litt uvanlige småordene. Av og til kan det også være lurt å kutte dem helt ut, og la setningene stå der alene og hver for seg. Da kan leseren bli utfordret til selv å lete etter sammenhengen. Og den kan både være selvfølgelig, underforstått eller flertydig.

Litt grammatikk: Vi kaller disse småordene som binder sammen tekst for konjunksjoner og subjunksjoner. Konjunksjonene sidestiller ord og setninger. Dem er det ikke så mange av. De viktigste er: og, eller, men, og for. Det bør være en viss likeverdighet mellom det konjunksjonene binder sammen. I motsatt fall kan det gi en komisk effekt. F.eks. Nemi som sier: «Jeg er streng, men urettferdig». Eller som det av og til står: «Ta med kopp og godt humør».

Subjunksjonene er det mange flere av, og de brukes for å uttrykke et utall av relasjoner mellom ulike ord og setninger. De kan få fram sammenheng i tid, årsak, betingelse, konsekvens, hensikt, innrømmelse eller sammenligning. I tillegg har vi også adverb. De kan bla uttrykke tid, sted, grad, nektelse eller måte.

Hvorfor opplever jeg at disse tilsynelatende små og uviktige ordene, har blitt så viktige? Jeg tror det er fordi sammenhengen mellom ulike meninger i teksten, er helt avgjørende for både flyten, meningsinnholdet, og for hvor forståelig/interessant teksten blir. Meningen endrer seg om jeg f.eks. bruker «men» istedenfor «og» mellom to utsagn. Det samme skjer om jeg bruker «fordi» i stedet for «for at». Teksten blir i tillegg mer lesverdig om jeg også kan variere bruken av småord selv om de tilsynelatende betyr det samme. Av og til oppdager jeg også nye overraskende vinklinger og betydninger ved å bytte ut et småord med et annet.

Jeg husker som sagt at dette var noe norsklærerne mine på skolen var opptatt av. Og stadig minte oss på. En stil der hver setning begynte med «og», og alle setningene ble bundet sammen med «så», var jo ikke spesielt interessant å lese.

Jeg tror det som binder sammen, - overgangene, er viktige på mange områder. I musikken f.eks. kan pausene mellom tonene være like viktige og uttrykksfulle som selve tonene.

Å lete etter sammenhengen mellom tanker/ord og konkrete handlinger i eget liv, kan også være interessant. Kanskje kan pustepausen, rasten, venterommet, stillheten være viktigere overganger enn vi tror. Og hvilket innhold vi legger inn i dem, kan kanskje få større konsekvenser enn vi aner? Jeg tror i alle fall ikke at vi trenger å kalle dem «dødtid», eller «å slå tiden i hjel».

Så spørs det da om denne teksten du nå har lest, inneholder gode småord. Jeg setter i alle fall pris på konstruktive tilbakemeldinger både på innhold og form.

Opptur og nedtur. Hva er hva?

Nå skal det handle om to ord: Opptur og nedtur.

Å få en opptur er noe alle ønsker seg. Vi sier også at det er i motbakkene det går oppover. Nedturene vil vi gjerne være foruten. De tar oss jo ned.
Men alle som har gått litt på tur, vet at det er i oppoverbakkene vi blir slitne. Og blir de bratte og lange nok, gir vi opp og snur. Mens nedoverbakkene ser vi fram til, for da kan vi hente oss inn igjen. Føttene våre går liksom av seg selv da.

Så hvorfor virker det som ordene opptur og nedtur skifter mening når vi går fra fysiske turer til psykiske «turer»?
Kanskje handler det om at vi alle må slite for seirene våre. Har vi unngått slit og svette, betyr det jo bare at det er en liten «topp» vi har kommet til. Det vi får lettvint, har nesten ingen betydning. Alt som derimot har stor verdi, har også kostet oss mye.
Jeg tror at for å nå gode og reelle «topper» i livet, må vi ha vært langt nede og slitt oss opp igjen. Når vi føler oss «på bunnen», kan vi også heldigvis tenke at nå kan det bare gå en vei: oppover. Men da er det også viktig å ta så små skritt som mulig på veien oppover.
Jeg har vært på utallige toppturer i naturen. Og jeg har slitt meg opp fordi det var så viktig å nå toppen. Der kunne jeg jo nyte utsikten og ta en god rast. Men nesten alltid var det vind og kaldt på toppene. Så kanskje er det likevel andre mål enn «toppene» vi bør gå etter.

Alle som har vært i ledende toppstillinger, vet at det kan blåse kaldt på toppen. Og selv om disse stedene har høy status, så er det ofte ikke så flott å være der som vi tror. Det er i tillegg slik at dess høyere vi stiler, dess større er også fallhøyden.

Jeg har mer tro på Askeladdfilosofien: Å bruke god tid på veien, være tilstede, og stoppe opp for å hjelpe andre og finne småting du kan få bruk for senere. Og da er det i alle fall viktig å ha gått veien inn til deg selv først, og funnet roen der, og slik funnet veien hjem til deg selv.
Syns dette diktet av Hans Børli sier noe av det samme:

Ett er nødvendig – her i vår vanskelige verden av husville og heimløse:
Å TA BOLIG I SEG SELV.
Gå inn i mørket og pusse støvet av lampen.
Slik at menneskene på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne.

Til sist: Jeg har gått 2 mil rett fram i flatt terreng over høylandet i Spania. Alt var helt likt kilometer etter kilometer, og jeg så ikke landsbyen jeg skulle til, før jeg var nesten helt framme. For landsbyen lå nede i en liten dal.

Det er den verste turopplevelsen jeg har hatt. Da vil jeg mye heller ha svinger, bratte oppoverbakker og nedoverbakker; både på tur og ellers i livet. Selv om det kan bli mye syresmak av og til. Men da blir det også mange flotte utsikter. Både når jeg ser framover, bakover og til sidene.