Forandring fryder?

Omorganisering:

Mange sier at alt forandrer seg i våre dager. Og at endringene skjer raskere og raskere. Mange opplever at det er umulig å følge med på alt det nye som kommer, og som skjer. I arbeidslivet er det også stadig nye omorganiseringer, og folk må tilpasse seg nye oppgaver og relasjoner hele tiden. Mens jeg lurer på hvor mye vi egentlig er villige til å endre oss selv, - på innsiden. For ytre endringer krever nesten alltid at vi er villige til å justere innsiden vår. Men det er nesten umulig tror jeg, hvis vi ikke er positive og topp motiverte på forhånd. Endring på innsiden er utrolig skummelt fordi vi oppdager at det er mye vi ikke kan, og vi utfordres også til å tenke nytt om oss selv og omgivelsene våre. Og tankene våre om oss selv og andre er noe av det vi holder aller mest fast på. Det er nok også derfor omorganiseringer møter så mye aktiv OG passiv motstand. Fordi de er så krevende, og har så store negative menneskelige omkostninger. Mange har også skjønt etterhvert at “omorganisering” bare er et fint ord for “nedskjæring og pengesparing”.

Forflytning eller flukt:

Vi reiser mer og mer. Før handlet det å reise om å se nye steder, møte nye inntrykk og kulturer med tanke på å modnes, og utvide sin egen horisont. Reise handlet om å bli klokere. Jeg lurer på om all denne “forflytningen” vi driver med nå, egentlig handler om flukt. Om flukt fra det stressende, det kjedelige og det ubehagelige. At det bare handler om en slags “time out” (som kan være både nødvendig og bra) fra det vanlige livet. Mange tar faktisk med seg hele levemåten sin til feriestedet, og vet egentlig ikke hvor de har vært. “Syden” er jo ikke akkurat et veldig konkret sted. Ferien blir da å leve i en slags hjemlig boble uten egentlig kontakt med menneskene, kulturen og historien til det stedet de er. Og ofte kommer de heller ikke klokere og mer inspirert hjem igjen. Og etter ferien blir jobben og livet ellers ofte bare enda mer krevende å komme i gang med.

Å vokse:

Virkelig endring på innsiden er så krevende at den som regel bare skjer nå vi har “møtt veggen”, blitt “utbrent”, utslitt, “gått i kjelleren”, “gått på en smell” e.l. Men det KAN også skje når vi er blitt dønn lei av våre egne fastlåste reaksjonsmønster, og ser at vi gang på gang går i den samme “fella”. Og har en gjentatt følelse av å mislykkes. Da kan uttrykket “stadig møte seg selv i døra” passe bedre. 

Å endre seg/vokse/modnes krever stor evne og vilje til å se seg selv utenfra, og til å ta på alvor andres tilbakemeldinger. Det krever også selvinnsikt. Jeg må være villig til kritisk å vurdere egne fastlåste tankebaner. Jeg trenger også innsikt i, og aksept av, eget og andres følelsesliv. Og jeg må ta på alvor de signaler og erfaringer kroppen min bærer på. Og det handler alltid om vilje til å bruke lang tid, og om å ta kortest mulige skritt i riktig retning.

De andre:

Jeg kjenner mennesker som ikke er fornøyd med seg selv, og som både vil og prøver å endre seg i positiv retning. Da handler det ofte om å prøve å “gjemme seg” litt mindre, bli mer synlige og komme oftere ut i “åpent lende”. De er slitne av sitt eget raksjonsmønster, og  ønsker å bli litt mer tydelige, kreve litt mer plass og være mer tro mot sine egne tanker og følelser. Men det som er veldig trist, er at de da ofte møter sterk motstand fra omgivelsene. De som prøver ut sin egen endring, opplever at de i sosiale sammenhenger ikke blir hørt, blir avbrutt, blir oversett, og ikke får lov til å ta mer “plass” enn før.

Jeg tror det handler om at det ikke bare er krevende for meg selv å endre meg, men det er også krevende for de som er rundt meg. De andre ønsker ikke å endre sitt bilde av meg. De ønsker at jeg skal være slik jeg alltid har vært, fordi de selvfølgelig mener at den oppfatningen de har av meg, er riktig. Og det er noe de aller fleste derfor vil holde veldig fast på. Det er også ofte slik at mine aller nærmeste oppdager mine eventuelle endringer sist av alle. Fordi de har et ekstra klart og langvarig bilde av hvem jeg er, og klarer bare å se det som bekrefter det bildet.

En mulighet:

Hva er det jeg vil si? Jo, at endring på dypet er utrolig skummelt og krevende. Både for meg selv, men også for de som er rundt meg. er det så krevende at det ikke er noen vits i å prøve? Kanskje? Jeg tror mange tenker slik, faktisk.

Men jeg tror det er verdt å prøve. Jeg tror det er mye å hente ved å se kritisk (og vennlig) på seg selv, og jobbe med endringer i positiv retning. Det kan ligge en stor “gevinst” i bakkant der, nettopp fordi det er et krevende og langvarig prosjekt. Og et godt og viktig prosjekt. Kanskje kan vi til og med se på det å møte tøff motstand i livet som en positiv mulighet til en dypere forståelse av oss selv og andre, - til læring og som en god endringsmulighet?

Elske, - og miste:

Heldigvis, eller dessverre, - nesten ingen av oss slipper unna. Mange har vært, og de fleste skal gjennom tøffe utfordringer før eller siden. Utrolig nok, er det noen få som klarer å stenge helt av for “livets slag”. Både tanker, følelser og kroppslige signaler. Jeg vet om folk som etter egen eller andres “dødsdom” pga sykdom eller andre ting, har nektet å snakke om det, eller forberede det som helt sikkert kommer. Det er kanskje det mest tragiske av alt. De holder det vonde på en armlengdes avstand, og tviholder på “ingen endring”, - og “dør” i levende live. 

Kanskje er det derfor lurt å begynne i det små, og lytte til “varselklokkene”. De kan være små, og se ubetydelige ut. Men jeg tror dessverre det ofte er sant at “djevelen befinner seg i detaljene”.

Mange sier at livet er et læringssted der meningen er at vi skal lære hva det vil si å ELSKE; - og MISTE. Begge deler er utrolig utfordrende. Men også utrolig lærerikt og livgivende. Og den eneste måten vi kan unngå smerten ved å miste, er ved å la være å elske. Det er et dårlig alternativ, spør du meg.

Gabriella:

Jeg tror kjærligheten er det eneste som skal bli igjen når alt annet forsvinner. Alt annet skal vi miste. Ingenting annet har en slik holdbarhet, og ingenting annet kan vi få med oss over til den ev. “andre siden”.

Så: jeg vil leve livet mens jeg har det. Livet er en utrolig gave, men også en utrolig sårbar skatt. Og jeg vet at hvis jeg stenger av for livets store og små opplevelser og utfordringer, blir jeg gradvis mer og mer til en kald statue.

Men som sagt: det er ikke nødvendigvis kostnadsfritt å stå fram og bli mer tro mot seg selv og sitt eget indre. Vi kan oppleve både å bli oversett og møte motstand. Men det er et viktig valg å ta likevel, selv om det krever mye mot, selvinnsikt, overbærenhet og vilje til ikke å gi opp.

Som alt liv på jorda, er også vi her for å vokse og modnes; - bære frukt, som Jesus sier.

Gabriella i den svenske filmen “Så Som I Himmelen” valgte etter mange års systematisk mishandling av ektemannen sin, å tre fram og bli synlig. Hun valgte å stå på en scene sammen med koret sitt, og synge solo i “Gabriellas song”; - en sang som dirigenten hadde skrevet spesielt til henne. Og motet fikk hun fordi en i koret som hadde blitt mobbet gjennom barndom og voksenliv, til slutt reiste seg, kastet seg over mobberen, og skrek ut smerten sin.

Gabriella avslutter sangen sin slik: “ jeg vil kjenne at jeg levde livet mitt!”

Det vil jeg også.

 

Kjærlighet gjør deg ikke blind, den gjør deg oppfinnsom.

Jeg er så heldig å være morfar til 3 fantastiske barnebarn. Og i dag vil jeg fortelle den fineste «barnebarnfortellingen» jeg vet om. Jeg begynner nesten å gråte hver gang jeg forteller den. Det er den svenske biskopen Martin Lønnebo; - forfatter og skaperen av "Kristuskransen" som har skrevet fortellingen i en av sine bøker:

En liten gutt satt en morgen ved sengekanten til bestefaren sin. Han hadde sittet der mye i det siste. De hadde vært kjempekompiser i flere år. Men i dag var alt bare trist. Surt og kaldt var det ute også. Bestefaren lå i senga og var stille. Gutten satt og var stille. Men begge tenkte sitt. De visste begge to at livet til bestefaren nå gikk mot slutten. De hadde snakket mye om det også. Og nå tenkte de på hver sine ting om døden. Bestefaren på om det var noe godt som ventet han. Gutten på hvordan det ville bli når bestekompisen hans var borte, og bare en gravstein stod igjen.

Bestefaren hadde vært sjømann nesten hele livet sitt, og han hadde fortalt om igjen og om igjen til barnebarnet sitt om alt det spennende som skjedde ute på det enorme havet. Men nå hadde bestefaren vært syk lenge, og han sa heller ikke så mye lenger. Men når han sa noe, var det ofte om havet, og om at han så gjerne skulle sett havet igjen en eneste gang til før han døde. Men det var så langt til havet, og bestefaren var syk og sengeliggende.

Nå sa han det igjen: «Den som bare hadde fått sett havet igjen, - bare en eneste gang». Og han sukket tungt. Ikke lenge etterpå hørte gutten at pusten hans gikk tungt og rolig. Gutten ble sittende og tenke, mens bestefar sov. Så reiste han seg sakte og tuslet forsiktig ut av soverommet. I gangen tok han på seg godt med klær, var innom kjøkkenet og puttet noe i lomma, og gikk til slutt ut av huset. Han gikk med faste skritt. Han gikk ikke og vinglet hit og dit. Det var tydelig at han visste hvor han skulle. Han holdt stø kurs mot havet. Det var et godt stykke, men han stoppet ikke en eneste gang. Da han endelig kom til stranda og havkanten, bøyde han seg forsiktig ned, tok en kopp ut av lomma si og fylte den forsiktig med vann fra havet. Så reiste han seg opp, og gikk med faste skritt tilbake mot bestefarens hus. Han gikk med målbevisst nå også, men han gikk saktere og mer forsiktig enn han gjorde den andre veien. For han ville ikke miste en dråpe av det vannet han hadde fylt koppen sin med.

Nå kommer han inn i gangen igjen. Han setter fra seg koppen på en stol, og henger fra seg ytterklærne. Så tar han forsiktig tak i dørhåndtaket og trykker det ned med den ene hånda. Den andre hånda holder forsiktig på koppen. Så åpner han døra. Den knirker litt, så bestefar våkner med det samme gutten kommer inn i soverommet. Bestefaren er ikke helt våken enda, så han ser bare litt forvirret på bestekompisen sin som står der med en kopp i hånda; og tenker: «Kommer han med kaffe?». Men så går gutten helt bort til sengekanten, holder koppen fram mot bestefars ansikt og sier: «Det var langt å gå, men nå har jeg vært ved havet». Så bøyer han seg litt lenger fram så bestefaren ser helt opp i koppen og sier: «Her kan du se havet, bestefar». Bestefaren er helt stille en god stund. Så smiler han for første gang på lenge.

Noen tanker:

-          fortellingen står godt alene og trenger egentlig ikke noe tillegg eller forklaring

-          en fortelling som treffer meg, er alltid en utfordring til å endre på noe i livet

-          det skal ikke alltid så mye til, for det er de små skrittene i riktig retning som betyr noe

-          det er tanken som teller

-          kjærlighet gjør blind, sier vi. Nei! Kjærligheten gjør deg seende og oppfinnsom

 

En tissetrengt brobygger

I vinter gikk jeg en lang tur sammen med kona mi. Vi gikk langt utenfor allfarvei, og gikk oss til slutt fast. Vi hadde kommet til ei stor myr med en bekk midt gjennom. Vi sukket tungt og tenkte vi måtte gå en lang omvei rundt et stort vann. Men da så vi at det var ei gammel og forfallen bru som lå over bekken. Den kunne vi bruke selv om den var råtten og skrøpelig. Vi hjalp hverandre og kom oss til slutt over og kunne fortsette turen ved godt mot.

Etterpå tenkte jeg på kjærlighetsvisa til Halfdan Sivertsen, og strofen: "Når vi må over mang en liten avgrunn, og ofte på ei falleferdig bru: Ingen e' så god som du da, Ingen e så god som du". Nå måtte ikke vi riktig nok ikke over en avgrunn, men det var veldig fint med ei bro over bekken og myra likevel. Ellers måtte vi ha tatt en lang og kronglete omvei.

Jeg fortsatte å tenke på hvor mange det er som har som hobby å bygge murer istedenfor broer. Litt dum og ødeleggende hobby, egentlig. Det hadde ikke hjulpet mye med en mur over myra for oss i alle fall. Men mange partnere (og andre) har faktisk funnet en slags tilfredstillelse i å bygge murer mellom seg og den andre. Ofte fordi den ene begynte å bygge en mur for å beskytte seg mot sårende ord og handlinger. Derfor måtte den andre gjøre det samme når det kom «piler» tilbake. «Piler» i form av et «takk for sist», et sukk, et tonefall, et hint, eller i verste fall: taushet. Taushet er den mest effektive muren det går an å bygge. Den er så godt som ugjennomtrengelig, og dess lengre den står, dess vanskeligere blir det også å rive den. Mange menn liker å bygge «taushetsmurer», men også noen kvinner. Slike murer er effektive, men også mer destruktive og adskillende enn hvilke som helst andre murer.

Så derfor: Riv murene ned og bygg broer i stedet! Det er en mye bedre hobby. Men dessverre så er ikke «mur-riving» helt ufarlig heller. For det er bare du som kan rive din mur. Du kan ikke rive andres. Og hvis du river ned muren din og stiller deg fram naken og sårbar, risikerer du at den andre ikke river sin mur. Og så står du der da som den som er lettest å «ta» av alle. Men slik å stille seg i «rampelyset» er faktisk det modigste av alt du kan gjøre. For du stiller deg midt på scenen helt «naken» og sårbar. Ingenting er mer modig enn det. Men det er den eneste måten murer kan rives på: Noen må begynne. Så i dag ønsker jeg å velsigne alle brobyggere i verden. Det er heldigvis en god del av dem, også.

Til slutt: Da vi var nesten hjemme viste min partner meg et tre som hun sa hun ble tissetrengt av å se på hver gang hun gikk forbi. (se bilde). Jeg hadde ikke lagt merke til treet før, selv om jeg hadde gått forbi der mange ganger før. Så husk: Det er alltid mye nytt og spennende å oppdage; - også hos partneren din. Jeg er heldig, fordi jeg er gift med en brobygger. Og det er flott, for uten murer blir også utsikten inn til andres hjerte, mye bedre!