Det trengs mer enn orden

Vennene mine vet at jeg er en stor beundrer av den canadiske psykologiprofessoren Jordan B. Peterson. De som har lest bloggen min, har også sett at jeg har skrevet om han tidligere. Hans tanker har inspirert meg mye; faktisk så mye at det er tilknytningspunkter til dem i de fleste av blogginnleggene mine. 

Det har vært nokså stille rundt Peterson i halvannet år nå, på grunn av at både han og flere i familien hans har vært alvorlig syke. Men nå er han tilbake med ny bok, og han har også lagt ut mange (lange) samtaler med ulike folk på podkasten, nettsiden og Youtube-kanalen sin.

Jeg har nettopp lest ferdig den nye boka hans: “Beond order. 12 more rules for life”. (I min oversettelse: “Det trengs mer enn orden. 12 flere leveregler’”). For tre år siden ga han ut boka: “12 rules for life. An antidote to chaos” (“En motgift  mot kaos”). Den  boka har hittil blitt solgt i over fem millioner eksemplarer, og har vært en bestselger i mange land. Etter utgivelsen reiste Peterson verden rundt på foredragsturne, og samlet tusenvis av mennesker på hvert av 160 ulike foredrag. Selv fortalte han at samme hvor han var i verden, kom takknemlige folk bort til han og fortalte at Peterson hadde hjulpet dem til å få livet sitt på rett kjøl. 

Som en følge av alt dette, har flere beskrevet Peterson som en av de mest innflytelsesrike intellektuelle i vår tid.

Den nye boka hans kom i nå i mars, og topper allerede bestselgerlistene i Australia, og er i ferd med å gjøre det samme i Canada. Begge nevnte bøker tar utgangspunkt i 12 leveregler, etterfulgt av en utlegging av hva de betyr, og på hvorfor de er viktige. Den første boka fokuserer på hvordan man kan ta ansvar, og få orden på livet sitt, mens den andre fokuserer mer på at det å få orden på ting og følge reglene, ikke trenger å være tilstrekkelig i seg selv.

Jeg har alltid syns at Petersons tanker fenger mest når han selv holder foredrag eller deltar i intervjuer eller samtaler. Det skyldes nok at han alltid er engasjert, og har en fri og levende formidlingsevne. Han sier at han tenker og prøver å finne ut av ting mens han snakker. Når jeg leser bøkene hans, mister jeg naturlig nok noe av dette, men samtidig får jeg mer tid til å reflektere over det han uttrykker. Og jeg kan også lese i den farten og mengden jeg selv ønsker.

Jeg har lest noen anmeldelser av den siste boken hans, og stusser over hvor fordomsfulle og forenklede de fleste ser ut til å være. Jeg vet jo at Peterson er kontroversiell, men på meg virker det som om disse anmelderne bare har skumlest utdrag av boka. De mener bla at Peterson er gammeldags, høyrevridd, overforenklende og pompøs i det han skriver. Jeg leser riktignok med en beundrers utgangspunkt, men jeg opplever likevel at det er dyp og slitesterk visdom i boken hans, og også mange relevante referanser til det som skjer i vår tid. Jeg syns også levereglene hans er gjennomtenkte og praktiske, og at han forklarer dem på en måte som gjør dem både forståelige og mulige å etterleve. Men det er selvsagt viktig å lese dem som velmente tips, og ikke som noen form for påbud. Peterson understreker også at dette er hans egne leveregler som han forsøker å leve i samsvar med. Slik sett skriver han like mye til seg selv som til alle andre.

Jeg vil nå gå gjennom alle de tolv nye levereglene han beskriver i “Beond order”, og forsøke så kort som mulig å forklare dem. Samtidig anbefaler jeg boka for alle; spesielt hvis man er interessert i å få noen motforestillinger til politiske korrekte meninger. 

Boka finnes også i norsk oversettelse, og kan bestilles gjennom alle bokhandlere.

Selv har jeg lest den engelske utgaven, og kommentarene mine kan derfor bære preg av at jeg har begrensede engelskkunnskaper.

Leveregel 1: Nedvurder ikke ubetenksomt betydningen av sosiale institusjoner eller kreative oppnåelser.

Det Peterson understreker i sin første regel, er at vi bør ha respekt for gamle velfungerende ordninger, men samtidig også være åpne for helt nye innspill.

Denne leveregelen handler derfor om en utfordring alle kan kjenne på; nemlig: når bør vi følge reglene, og når kan det være nødvendig å bryte dem? (sml korona-pandemien). Peterson understreker at det er helt nødvendig å bli konform, tilpasse seg samfunnets regler, disiplinere seg, og ydmykt gjøre det andre gjør. Han sier at det bør være det første man etterstreber. Samtidig er det  helt nødvendig noen ganger å stole på egen vurderingsevne, visjoner og magefølelse som. Og på den måten selv bestemme, gjennom sin egen samvittighet, hva som er riktig å gjøre selv om reglene sier noe helt annet.

Altså: Vi trenger å anerkjenne fortidens store oppnåelser med ydmykhet og respekt. De er vegger, gulv og tak som beskytter oss, og hjelper oss til å forstå verden. Samtidig trenger vi å ha øynene våre åpne og følge med, slik at vi kan se når fortidens regler og løsninger ikke lenger tjener oss på gode måter. Da bør vi forsøke å reparere dem, eller finne løsninger som er bedre.

Denne leveregelen forteller oss om noe vi alltid bør streve med å finne ut av: Hvordan følge og respektere de rammene som beskytter oss, samtidig som vi slipper til nok av det nye og foranderlige slik at relasjonene og institusjonene våre forblir levende og sunne.

 

Leveregel 2: Se for deg hvem du kan bli, og fokuser konsekvent på det.

Denne regelen bygger på tanken om at vi har et potensiale til å bli noe mer enn det vi er i øyeblikket. Det er slik fordi vi er skapninger som alltid er i tilblivelse. Peterson mener også at vi derfor aldri bør si til barn og unge, at de er bra nok som de er. Fordi nettopp de er i utvikling og modning, og alltid kan bli bedre versjoner av seg selv.

Peterson bygger her mye på gammel mytologisk visdom som handler om at vi kan bli sterke helter som bekjemper kaos og de destruktive kreftene i oss selv og i verden rundt oss. Slik tale virker nok pompøs på de fleste nå, men for meg gir den god mening fordi dette er en grunnleggende beskrivelse av den virkeligheten mennesker alltid har opplevd å befinne seg i (“Being itself” - “opplevd virkelighet”). Samtidig understreker Peterson at de målene vi setter oss, i møte med en slik virkelighet, alltid er ufullstendige. Likevel er det mye viktigere å ha et mål, enn ingen mål. Fordi vi da ikke blir offer for tilfeldige impulser og umiddelbar tilfredsstillelse, men blir i stand til å ofre noe i nåtiden til fordel for noe mer varig og fremtidig. Og da får vi noe å strekke oss mot, samtidig som vi også oppdager når vi er på villspor.

Han anbefaler også å finne ut av hvor man selv befinner seg først; dvs hvilket sted man er i sin egen fortelling. Uten det er det nesten umulig å finne veien videre. Derfor er det viktig å kjenne seg selv og sette seg mål ut i fra det, og samtidig huske på at man alltid beveger seg mot bevegelige mål. For uten mening, mål og retning i livet, er vi fortapt. Mens med et mål i sikte, er det kanskje ingen grenser for hva vi kan oppnå.

 

Leveregler 3: La ikke ubehagelige ting forbli skjult under teppet.

Dette er en tendens vi alle har. Og det er forståelig at vi prøver å unngå det ubehagelige; enten det er folk, omstendigheter eller sannheter om oss selv eller andre. Men det er ingen smart eller holdbar strategi. Selv om mange har lært av erfaring at ting går over hvis man bare ser en annen vei, og forholder seg passiv. Men sannsynligvis har de ikke gått over. De har bare gått i dekning. Det å se en annen vei, lukke øynene og forsøke å glemme det hele blir dermed en svært risikabel strategi. 

Mange har også blitt desillusjonerte fordi de har hatt store forhåpninger, og så blitt dypt skuffet fordi andre sviktet. Da er det lett å la være å lete i stedet for å forstå og søke ny kunnskap. Derfor lar mange også være å forsøke å finne ut av hvorfor noe skjedde, fordi de ikke ønsker å se det som skjuler seg under teppet.

Alt dette kan sammenfattes i fortellingen om pasienten som aldri gikk til legen, fordi han fryktet at det han kjente på, stemte. Og dessuten at legen kunne komme til å oppdage flere problem.

Det som skjules eller stadig unngås, har også en lei tendens til å vokse seg større. Og til slutt bli til uoverstigelige hindre eller livsfarlige monstre. Derfor anbefaler Peterson å være våken og konfrontere det som er ubehagelig mens det er minst mulig. Det trenger ikke være første gangen noen skjer, men skjer det samme to eller tre ganger, og vi reagerer med ubehag, bør vi sette ord på det overfor den det gjelder.

Og han avslutter med å fritt gjengi et utsagn av Jesus: Hvis du banker på med et ekte ønske om å komme inn, vil døren åpne seg. Altså: Vi bør løfte på teppet med et ekte ønske om både å se og forstå det som befinner seg der.

 

Leveregel 4: Legg merke til at det finnes muligheter der andre har frasagt seg ansvaret.

For de fleste er dette en ny tanke, tror jeg. Det er fordi det vanligste er å påpeke og kritisere de som ikke tar ansvaret sitt alvorlig. Men det går altså an å tenke at det også åpner seg muligheter når andre svikter. Peterson sier at det da åpner seg situasjoner der du selv kan ta på deg ansvaret for at det som har stoppet opp, likevel blir gjennomført.

Det som også understrekes i denne regelen, er at det er en dyp sammenheng mellom det å ta på seg ansvaret for noe stort og verdifullt, og det å oppleve livet meningsfullt. Som Peterson sier: “Løft noe tungt, noe som krever mye av deg, og du vil få selvrespekt og oppleve livet meningsfullt”. Og han sier også at ingen bør søke lykke, fordi lykke er et kortvarig biprodukt av noe fint som skjer. Og det er ikke lykke vi trenger når livets katastrofer rammer oss. Da trenger vi mening; mening på tross av det som har rammet oss.

 

Leveregel 5: Ikke gjør det du hater å gjøre.

Her starter Peterson med å anbefale å slutte i en jobb hvis du presses til å si eller gjøre ting du ikke kan stå for. Et eksempel han bruker er fra USA der ansatte i mange institusjoner og organisasjoner nå pålegges å bruke ord og begreper som er i samsvar med en bestemt ideologi. (Ordet “flip-over” blir erstattet med f.eks “skrive-blokk” fordi ordet “flip” kan forbindes med “filippiner” og dermed såre noen eller oppleves rasistisk).

Årsaken til at dette er en viktig leveregel, er at det å gjøre ting du egentlig ikke ønsker, svekker deg, er demoraliserende, og dermed farlig. 

Da er det et mye bedre alternativ å sette seg inn i hva som foregår, øke sin egen kompetanse, og si tydelig ifra hvis man er uenig. En annen, og kanskje like realistisk mulighet, er som nevnt å se seg om etter andre jobbmuligheter eller karrierer.

For, som Peterson sier: Veien mot helvete, både personlig og sosialt, er ikke først og fremst brolagt med gode intensjoner. Den veien handler mye oftere om å akseptere holdninger og handlinger som uunngåelig korrumperer vår egen samvittighet.

 

Leveregel 6: Avstå fra all ideologi.

Peterson advarer mot all form for ideologi. Ideologi forstår han som konstruerte og ensidige tankesystemer. Tankesystemer som også gjerne er grunnlagt på misunnelse eller hevntanker. Han definerer ideologier som en form for parasitter på mytologiske/religiøse tanker; noe som bla tydelig viser seg i tilbedelsen av ideologiens ledere. Han mener at spesielt kristendommen både er mer genuin og nyttig fordi den er utviklet gjennom tusenvis av år, og er basert på like lang menneskelig erfaring. Men kanskje mest av alt fordi religionene postulerer en guddommelig, ikke-definerbar virkelighet alle må bøye seg for.. 

Peterson advarer spesielt mot marxistisk ideologi, og beskriver blant annet Nietzsches skrekkvisjon om hva som kom til å skje når “Gud var død”. Nietzsches så at når fundamentet dermed var tatt vekk under den vestlige, kristne kulturtradisjonen, ville noe annet og mye farligere uvegerlig erstatte den. Og det sa han selv om han var dypt kritisk til mye kristent tankegods, men han så at det ikke var noe nytt fundament som kunne erstatte den. Nietzsche fikk også rett. Det 19.århundres sekulære ideologier i form av kommunisme, nazisme og fascisme, førte til hundrevis av millioner menneskers meningsløse lidelser og død.

Det er nok også derfor Peterson frykter alt som kan minne om tvang i forhold til språkbruk og meninger. Fordi dette er et av de mest sentrale kjennetegnene ved ideologiene, og de diktaturene de har skapt.

Til slutt sier han: Etter å ha tatt avstand fra all ideologi, bør vi starte med oss selv; rydde rommet vårt, ordne opp i skadelige venne- og familierelasjoner, og følge samvittigheten vår. Det vil garantert smitte over på lokalmiljøet vårt og på samfunnet mer generelt. Og først hvis vi har fått en god retning i vårt eget liv, kan vi eventuelt ta fatt på å fikse større utfordringer i verden.

Da vet vi kanskje også mer om hva det som ikke fungerer, kan erstattes med.

 

Leveregel 7: Arbeid så hardt du kan på i det minste én ting, og se hva som skjer.

Denne regelen handler om hvor viktig det er å fokusere, og opparbeide seg en enhetlig integritet og karakter. Den handler om å bli disiplinert og målrettet, og om å bli bevisst de ulike kreftene som operer på innsiden av en selv og andre. Og når Peterson snakker om disiplin, mener han ikke at vi skal undertrykke følelsene våre, men at vi bør organisere dem og eie dem. Noe som igjen vil si at f.eks et godt sosialisert barn ikke undertrykker aggresjonen sin. Barnet har i stedet blitt svært god på aggresjonen sin, gjennom å bruke den konstruktivt i lek, spill og konkurranse. Og Peterson understreker at dette er en kompetanse barnet vil få bruk for gjennom hele livet, fordi svært mye sosial samhandling handler om ulike former for spill, gjensidighet og konkurranse.

Og igjen handler det både om å følge spill-reglene (tradisjonen), og samtidig fornye dem når det trengs. Peterson viser også til Jesus som kroppsliggjøringen av en som mestret denne balansen mellom tradisjonens dogmer og en nyskapende “spirit”. Jesus blir dermed både den som kjenner tradisjonen, og som fornyer den. Jesus sier f.eks: “Tro ikke at jeg er kommet for å avskaffe loven, jeg er kommet for å oppfylle den”. Peterson mener i tillegg at dette er et fundamentalt (ubevisst) ideal som hele den vestlige, judeo-kristne kultur bygger på.

Derfor: Hvis man arbeider mot å bli en enhetlig, disiplinert person, vil man også forandres. Man blir én ting, i stedet for en konglomerat av de ulike kreftene man kom til verden med.

Og en slik prosess frembringer mennesker som bekrefter, når det trengs, og som fornyer når det trengs. 

 

Leveregel 8: Forsøk å gjøre et rom i huset ditt så vakkert som mulig.

Dette høres kanskje ut som en ubetydelig regel, men for Peterson handler det om noe veldig vesentlig, nemlig om å etablere en relasjon til noe større enn seg selv. For noen kan det riktignok være vanskelig å vite hva som er vakkert, men det går an å øve seg, og det kan være verd å prøve i liten skala; f.eks bare i et hjørne av et rom. 

Peterson mener det vakres betydning er underkjent i vår tid, mens det tidligere var en eksplisitt og tilstrebet verdi. Det vakre kan bla finnes i ulike former for kunst og arkitektur. Og fordyper man seg der, er det en uendelighet å lete i, og man vil i tillegg bli kjent med den oppsamlede visdom i vår sivilisasjon. 

Kjøper man et kunstverk man har blitt fascinert av, har man også fått et vindu til noe transcendent; noe større. Dette er fordi de store kunstnerne ofte sanser det som “ligger i luften”, det som kommer, lenge før det blir åpenbart for oss andre. Kunstnerne kan også hjelpe oss til å se verden rundt oss med friske, tillitsfulle øyne; slik som barn gjør. Og forundres, igjen og igjen, over hvilken magisk virkelighet vi befinner oss i. 

Kunstnere utforsker den virkeligheten vi enda ikke har forstått. Og kan gjøre den litt mer tilgjengelig for oss andre. De kan til og med nærme seg den virkeligheten ingen av oss vet hva er (det ukjente ukjente), og slik åpne helt nye perspektiver for den enkelte og for samfunnet.

 

Leveregel 9: Hvis gamle minner plager deg, skriv dem ned ned nøyaktig og fullstendig.

Gamle minner kan plage de fleste. Både minner som handler om at vi oppførte oss dårlig selv, og de sårene som skyldes andres uforstand eller skadelyst. Slike plagsomme minner kan forstås som at vi en gang falt ned i et mørkt hull, enten uforvarende, eller ble dyttet ned i det av andre. Og hvis minnene stadig dukker opp og er plagsomme, betyr det at vi fortsatt befinner oss nede i det samme hullet. Det er ikke et bra sted å være, men det at vi fortsatt er der, betyr sannsynligvis at vi ikke vet hvorfor vi havnet der. Grunnen til at slike minner plager oss, er å hjelpe oss til å ikke gjøre den samme feilen om igjen. Derfor er det fornuftig å skrive ned så nøyaktig man kan, hva det var som egentlig skjedde, og hvorfor. Var jeg naiv? Stolte jeg for mye på andre? Så jeg bevisst en annen vei? Eller ble jeg utsatt for andres uforstand, eller var det noen som bevisst ønsket å skade meg?

Gjennom en slik skriveprosess, kan vi bedre forstå hvorfor ting ble som de ble, og vi kan lære av fortiden. Hvis ikke, vil fortidens skrekkbilder hjemsøke oss i fantasien på ny og på ny.

Noe av den samme prosessen kan også skje gjennom at vi setter ord på de plagsomme minnene til en person som virkelig lytter, og som kan stille de riktige spørsmålene.

Slike prosesser kan dermed hjelpe oss til å forstå hvor og hvem vi er nå, hvor vi kommer fra, og hva som har formet oss. Da blir også utgangspunktet for å finne veien videre i livet, mye bedre. Det er nemlig en dyp sannhet i at det som ikke er forstått, heller ikke blir glemt.

Det å oppdager at man har blitt utsatt for andres skadelyst, kan gjøre det svært vanskelig å komme videre i livet. Da må man som regel også finne et språk for skyggesidene og skadepotensialet både i seg selv og i andre. Man må med andre ord våge seg inn i mørket og i det ubehagelige. Det kan gjøre vondt, men det er sannsynligvis bare der “frelsen” ligger. Fordi den helbredende kraften ligger ikke først og fremst i det å kjenne på følelsene sine, og sette ord på dem. Men den ligger i det å utvikle en gjennomtenkt og sannsynlig teori om hvorfor ting ble som de ble.

 

Leveregel 10: Jobb planmessig og flittig for å holde på romantikken i parforholdet ditt

Rådet Peterson begynner med her, er å sette av tid til å gjøre ting sammen: f.eks gå tur, spise ute, gå på en konsert, kino eller en utstilling. Selv om forholdet skranter, kan det være en svært fornuftig investering å sette av f.eks fire timer i uken til dette. Da vil man kunne vokse sammen, i stedet for å vokse fra hverandre. Da kan man også på nytt oppdage det potensialet man så i hverandre i den første forelskelsen, og begge kan forhåpentligvis vokse mot den bedre versjonen av seg selv den andre så tydelig så en gang.

Det er også viktig å si til hverandre hva man ønsker seg, og regelmessig fortelle hverandre åpent og ærlig hvordan man har det i livet sitt for tiden. Det viktigste er å bli enige om å dele det man tenker og føler med hverandre. Og si det som er sant, selv om det kan gjøre vondt. Fordi det er da man kan vokse som menneske. Når man setter ærlige ord på tanker og følelser i møte med partneren sin, vil man få tilbakemeldinger på dem; men uten at den andre går. Det er derfor Peterson så sterkt understreker betydningen av å forplikte seg til troskap i et livslangt parforhold (også kalt “ekteskap”). Fordi da kan vi si sannheten til den andre uten å risikere at den andre går. Og i det ligger det store muligheter til å modnes og vokse som menneske.

Gjennom alt dette kan det vokse fram en dyp tillit til hverandre. Ikke en naiv tillit (alle mennesker er snille på bunnen), men en tillit som vet at muligheten for svik finnes både i oss selv og i den andre. Og da handler det om modig tillit som inviterer det beste i partneren til å bli synlig. Og ut av det kan den gjensidige tilliten vokse fram som en stor gave.

Peterson understreker også hvor viktig det er med forhandlinger i et parforhold; det å gi og ta, og til slutt finne fram til gode kompromisser. Dette var enklere før fordi da var rollene mye mer adskilte og klart definerte. Nå må man finne ut av alt på egen hånd, noe som bare gjør det enda viktigere å lære seg forhandling. Da trenger man ikke bare å vite hva den andre vil og trenger, men man må også bli klar over det for sin egen del. Og faren ved ikke å forhandle, er at forholdet uunngåelig utvikler seg mot enten tyranni eller slaveri. 

I tillegg: Klarer man å holde på romantikken og tilliten i parforholdet, har man sannsynligvis den aller beste beskyttelsen som finnes når livets tragedier og ulykker rammer.

 

Leveregel 11: Tillat ikke deg selv å bli bitter, svikefull eller arrogant.

Dette er en helt reell fare. Alle vil før eller siden ha gode grunner for å bli bitre, svikefulle eller arrogante. Petersons hovedpoeng er at alle har krefter i seg til å motstå denne fristelsen. 

I begynnelsen av denne leveregelen gjengis en mytologisk virkelighetsbeskrivelse. Denne beskrivelsen er ikke den vitenskapen gir oss. Den gir bare en beskrivelse av den materielle virkeligheten. Og det er ikke slik vi først og fremst forholder oss til virkeligheten. Vi forholder oss til den som en fortelling; en fortelling der vi kommer fra et sted, befinner oss på et bestemt punkt, og derfra beveger oss framover inn i en potensiell fremtid. Og det er en fremtid med store ukjente farer og skatter. Dermed blir virkeligheten som “et hus fullt av skatter voktet av et monster”, et perfekt bilde på hvorfor vi er skrudd sammen som vi er. 

Utfordringen blir dermed å dyktiggjøre seg, og så modig konfrontere monstrene, og kjempe for å få tak i fremtidens skatter. Mens faren er å bli bitter, svikefull eller arrogant når man mislykkes i forsøket, eller ikke en gang er villig til å prøve.

Peterson beskriver videre dobbeltheten i den mytologiske virkeligheten. En dobbelthet som består av både naturens og i kulturens skatter og monstre. I naturen selv der vi finner både den livgivende og den destruktive kraften, men også i den menneskelige (feminine) naturen gjennom den onde dronningen og den gode mor. I den kulturelle (maskuline) virkeligheten finnes dobbeltheten både den vise kongen og den onde tyrannen, men også i hver enkelt av oss som den modige helten, og den svikefulle opponenten. 

Muligheten er alltid til stede for at vi kan rammes hard og brutalt av ting som finnes like foran oss eller langt framme. Det kan skje både selvforskyldt, via andre eller tilfeldig. Og selvsagt kan samfunnet vårt bevege seg mot diktatur og tyranni, og vårt indre landskap mot hevnlyst i form av bitterhet, svikefullhet eller arroganse. Men det betyr ikke at det ikke finnes en motsatt vei; at vi kan bli gode, at samfunnet kan bli rettferdig eller at naturen kan gi oss det vi trenger. Den veien er det verdt forsøket å finne, selv om det kan koste mye. Den andre veien er en mye dårligere løsning, selv om den er forståelig. Og den bidrar bare til å gjøre alt verre.

 

Leveregel 12: Vær takknemlig på tross av den lidelsen du opplever.

Peterson har sagt at dette var den mest krevende regelen å skrive, fordi han selv nylig har vært svært syk og hatt konstant sterke smerter over lang tid.

Takknemlighet forutsetter at vi vet hvor mye godt vi har del i, men like mye hvor mye vondt og farlig som enda ikke har rammet oss. Det betyr igjen at det er viktig å kjenne til mørket, både i og rundt oss. Det er sikkert derfor vi også tiltrekkes av det skumle; av skrekk og katastrofefilmer. Og barn tiltrekkes av troll og av det groteske. Sannsynligvis er det slik fordi det er viktig for oss å kjenne til hva det onde og farlige er, og gjenkjenne det når vi møter det i oss selv og i andre. På den måten beskytter vi oss i tilfelle mørket møter oss, men også i forhold til hvordan vi kan finne lys i mørket. For lyset gjør den unødvendige eller meningsløse lidelsen mindre. I tillegg handler det å “finne lyset” om å behandle seg selv som om man er en venn man ønsker det beste for, og som man er ansvarlig for å hjelpe.

Vi har alle våre svakheter og vi er sårbare. Men det går an å elske seg selv og andre på tross av disse begrensningene. I tillegg går det an å elske på grunn av den sårbarheten vi har. Det er sannsynligvis også derfor barn er så lett å like og elske. Fordi det er så lett å se deres sårbarhet og de manglene de har.

Så det at vi har evnen til å elske både på grunn av, og på tross av den sårbarheten vi alle har, gir et godt grunnlag for takknemlighet. Et grunnlag som handler om å se mirakelet i det hver enkelt av oss har, og i det vi har mulighet til å bli.

En nyttårstale; fritt gjengitt

Et fritt sammendrag av Jordan B. Petersons tale til verden, nyttårsaften 2016:

Kjære verden!

Verdens sentrale problem er ikke religion som noen av de såkalte ny-ateistene (Sam Harris, Richard Dawkins m.fl.) hevder.

Problemet er tribalisering. Det vil si den stadig økende tendensen til å definere seg helt grunnleggende som tilhørende en gruppe; enten det handler om etnisitet, kjønn, seksualitet, alder, politisk ståsted, rase, sosial klasse eller et utall av andre inndelinger.

Det vi ser ligner på det som skjer i den eldgamle fortellingen om Babels tårn. Der blir resultatet at samfunnet splittes opp til et utall stammer når alle kun snakker sitt eget språk og ikke forstår hverandre. De hadde begynt på et samfunns- og tårnprosjekt som skulle konkurrere med Gud og gjøre han overflødig. Men alt faller i grus. Det blir kaos, og de splittes, når de ikke lenger skjønner hva som foregår hos de andre.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at en løsning på menneskelig sameksistens, har handlet om å samle seg under sin gruppes flagg/banner fordi det samtidig ga en sterk følelse av trygghet og identitet.

Men problemet er at det å verdsette noe, automatisk forutsetter å devaluere noe annet. Noe som igjen gjør at ulike grupper lett ekskluderer hverandre, og gir grunnlag for misforståelser, mistenkeliggjøring og konflikt.

En annen tenkbar løsning er det å ikke verdsette noe over noe annet. Noe som i praksis betyr at ingenting har verdi, og blir en slags nihilisme. Det fører til at alle blir ekskludert, fordi mening og hensikt forsvinner, og i samme omgang kan det slippes løs kaoskrefter.

I begge tenkbare løsninger vil det som regel oppstod et rop om en sterk leder. En leder som kan skape orden ut av splittelse og kaos. Men historien har vist at slike ledere på ny og på ny blir korrupte tyranner som bare kan styrtes ved voldelige opprør.

Mennesker har naturlig nok fundert over dette siden menneskehetens morgengry; hundretusener av år tilbake. Og det finnes gamle, avanserte forestillinger om hvordan mennesker kan sameksistere på best mulige måter. I Midtøsten, i Mesopotamia(Assyria og Babylonia) og Egypt, oppsto det fortellinger for 3-5 tusen år siden, som ble nedskrevet og senere videreutviklet i den jødisk/ kristne tradisjonen. Det er riter og fortellinger som handler om det guddommelige/hellige individet. Om at individet og dets bevissthet har høyere verdi enn alt annet. Og at individet henter sin kraft og legitimitet fra et høyere ideal enn alt menneskelig. Og de tenkte seg da det idealet som det klokeste og best tenkelige; et hellig, guddommelig ideal og prinsipp. Og de ga idealene og kreftene personlighet i form av ulike guder; og etterhvert utviklet det seg en forestilling om en eneste Gud over alle guder, levende vesener og naturen.

Den beste måten å organisere menneskelig samfunn var i følge denne eldgamle tenkningen at gruppen/samfunnet/ staten måtte underordne seg under individets flagg/banner. Fordi det var der det høyeste ideal/det guddommelige/det hellige manifesterte seg først og fremst. Det vil igjen si at den sosiale gruppen måtte tjene individet og ikke motsatt.

Det fantes utallige fortellinger i disse religiøse tradisjonene om et slikt “guddommelig” individ; om en helt som levde ut disse spillereglene. Det var en helt som stadig utforsket og underla seg nytt land, både fysisk og psykisk, vant over dragene/farene der, og tok med seg dyrebare skatter derfra tilbake til samfunnet. Han skapte dermed orden ut av kaos, og gjennom det  trygghet og stabilitet for samfunnet. Men denne helten hadde i tillegg også muligheten i seg til å overvinne den grusomme herskeren når denne var blitt maktsyk, eller når staten var blitt autoritær/korrupt, og mente den forvaltet den ultimate sannhet i seg selv. For herskeren/staten måtte tjene en høyere autoritet enn seg selv; et guddommelig ideal som først og fremst manifesterte seg i individet og dets bevissthet. I det gamle testamente blir denne manifestasjonen kalt “guds bilde” i mennesket.

Filosofen Friedrich Nietzsche forutså nettopp en slik katastrofe som uunngåelig ville komme når samfunnet ble gudløst. Han sa ikke “Gud er død” i triumf; for han så hva som ville komme som en konsekvens Han varslet millioners utslettelse gjennom nye gudløse ideologier som kom til å oppstå i det 20. århundre. Noe som vi alle vet han fikk grusomt rett i, særlig gjennom nazismens og marxismens ideologier som la grunnlaget for tyranniske diktaturer.

De eldgamle kulturene/religionene i Midt-Østen tenkte seg det guddommelige individet som maskulint. Og at dette individet i sin beste form var helten som alle beundret, og også den mannen som alle kvinner ville ha.

Tanken om den maskuline helten utviklet seg også videre i jødedom/kristendom mot tanken om den ultimate helten som kunne redde/frelse verden; en Messias. Det vil si en helt som maksimalt manifesterte det guddommelige i seg selv. Og som dermed kunne skape et helt nytt rike/samfunn basert på individets ukrenkelighet og hellighet. Men også på hver enkelts ansvar for å virkeliggjøre de høyeste, guddommelige idealene.     

Det guddommelige feminine handlet for disse religiøse tradisjonene ikke om individet, men om selve mor-barn relasjonen. Kvinnens primære oppgave og ideal var å videreføre menneskeslekten gjennom omsorg og opplæring av barna. Og dette var selvfølgelig like viktig som mannens ansvar for å skape trygghet og orden ut av kaotiske/farlige omgivelser og sørge for beskyttelse mot herskernes overgrep.

Bildet av det guddommelig feminine tenkte de også fantes i mannens bevissthet, men da mer i “skyggen” i forhold til bildet av individet. På samme måte for kvinnen slik at bildet av individet for henne var i “skyggen” i forhold til mor-barn relasjonen.

For både mann og kvinne var disse forestillingene et stort, men også helt grunnleggende ansvar. Det var noe de måtte bære, det var stort og tyngende, men det ga samtidig livet dyp mening og tydelig retning.

Denne guddommelige bevisstheten, manifestert i både den feminine mor-barn relasjonen og i det maskuline individet, var tenkt som den mest grunnleggende virkeligheten i alle menneskers liv. En virkelighet som var en oppfattet og levd virkelighet. Og ikke slik vi tenker: at det er den materielle verden; atomer og molekyler, som danner den fundamentale virkeligheten som absolutt alt er bygget opp av og må forholde seg til.

Det er dette førstnevnte virkelighetsbildet som mest av alt har formet vår vestlige kultur og sivilisasjon fram til nå. Et virkelighetsbilde som handler om at det er den iaktagende og våkne bevisstheten i hvert enkelt menneske som er den ytterste virkelighet, og det helliges og guddommeliges tydeligste avtrykk i verden.

Og det var gjennom disse forestillingene mennesker i eldgamle tider utviklet tanken om hvordan de best kunne forholde seg til at de var sosiale vesener i en verden full av farer og lidelse. Og de gjorde det gjennom å dramatisere, fortelle om, og leve ut det de trodde på. Som mann skulle du ta ansvar, ofre deg, ta på deg en stor byrde/offer, og gjennom det bli den helten som alle beundret. Som kvinne var oppgaven å sørge for en best mulig oppvekst for den neste generasjonen, og slik legge det best mulige grunnlaget for felleskapets fortsatte eksistens. Det var et offer. Det var en byrde. Men det var samtidig det som ga livet dyp mening. Det er det som i den kristne tradisjonen uttrykkes som det å fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge frelseren.

Nå ser det ut som vi holder på å kaste vrak på denne livstolkningen og levemåten. Vesten, med sine dype jødisk/kristne røtter, har i århundrer har vært et skinnende håpslys om en bedre verden, på tross av alle sine enorme feil og grusomheter. Vi holder på å miste kursen gjennom den stadig økende tribaliseringen, oppsplittingen og mistenkeliggjøringen. Tribalkisering og gruppedannelser under hvert sitt flagg er et forslag som har vært utforsket og prøvd ut tusener av år tilbake. Og for lenge siden forkastet som ikke bærekraftig. På samme måte som samfunn med en ideologi som mener seg å inneholde hele sannheten, og dreper sine kritikere.

Kanskje har vi noe å lære av de som har levd før oss? Sivilisasjoner som eksisterte i tusenvis av år. Mens vår “gudløse”, industrialiserte og vitenskapelig kultur knapt har eksistert i mer enn 150 år. En kultur som i den samme perioden har skapt grusomheter og kriger verden aldri har sett maken til. Noen av de verste gudløse ideologiene har vært nazizme/fascisme og marxisme. Der f.eks marxismen alene har stått for utslettelsen av over 100 millioner menneskeliv i ulike land, og selvsagt skadet og ødelagt mange flere liv enn det.

Kanskje trenger vi å gjenoppdage og ta på alvor det hellige individet. For det er bare individet som kan lide og kjenne smerte; ikke grupper. Og tribalisme eller gruppetenkning, er farlig fordi gruppens ideologi så alt for lett brukes til å rettferdiggjøre, overse, bagatellisere eller rasjonalisere vekk lidelse. Mens lidelse er noe som skal betraktes alvorlig og som noe som i størst mulig grad skal bekjempes. Spesielt den som blir påført mennesker unødvendig. Fordi lidelse som mennesker påfører andre unødvendig, er ondskap.

Menns ansvar i vår tid blir derfor å anerkjenne det ansvaret de har for mor-barn relasjonen. Og dermed også for det parforholdet de har gått inn i. Og slutte med tilfeldig seksuell tilfredsstillelse. Både mann og kvinne må sammen ta ansvar for den nye generasjonen. Noe som for første gang i historien åpner muligheter for kvinnen til å la bildet av det guddommelige individet komme i forgrunnen i hennes bevissthet.

Svaret på den nye friheten kvinner har fått i vår tid gjennom fødselskontroll og yrkes- deltagelse, er i alle fall ikke statens lovregulering av samhandling mellom mann og kvinne, og heller ikke oppsplittingen i et stort antall av ulike kjønn.

I en stor forskningsrapport om verdens største utfordringer i vår tid, kom hverken klima, innvandring eller fattigdom på topp. Det aller viktigste, mente forskerne, var å legge til rette for at barn fikk en best mulige oppvekst. Og at barn i størst mulig grad unngikk å oppleve overgrep, traumatisering og omsorgssvikt. For det som uansett er mest ødeleggende for et menneskes livslengde, psykiske og fysiske helse, er å få en dårlig start.

Vi er sønner og døtre av en høyere, guddommelig bevissthet. Du må derfor ta ansvar i stedet for å pukke på rettighetene dine. Du trenger å bli voksen i stedet for et gammelt barn. Bli en bedre person! Fiks det du kan og ta ansvar for deg selv gjennom å behandle deg selv som en person du er glad i, bryr deg om, og vil det beste for.

Men da trenger du å snakke sant; i det minste slutte å lyve, og gjennom det skape ny, god virkelighet ved hjelp at det du sier og navngir.

Begynn nå! Det er noe rett foran deg som kaller på deg i din egen guddommelige bevissthet.

Det å gjøre dette, handler først og fremst om å tro på det. Men tro i denne sammenhengen betyr å leve ut det du tror på, gjennom å sette deg de best tenkelige målene for deg selv og dine nærmeste. Og begynne med de små skrittene i retning av målet.

Gjennom dette du gjør kan det bli mindre meningsløs lidelse i verden. Og verden kan bli et litt bedre sted på grunn av deg. Det er mening nok.

Godt nytt år, og de beste ønsker til dere alle!

Jordan og Jesus

Eder er i dag en (ny) frelser født?

Det nærmer seg jul, og overalt høres vakker sang og musikk om det lille barnet i Betlehem. Om den lille gutten som ble verdens frelser. Men samtidig kan det virke som det er noe annet vi feirer. Er julens sanger og fortellinger bare blitt en søt (les: beroligende og kjøpsfremmende) glasur over en gigantisk kjøpefest? Og kan vi da ha mistet noe vesentlig?

De to-tre siste årene har det stått fram en mann i Vesten som også forkynner frelse. Men da som frelse på denne siden av døden. Han sier at frelse kan oppnås gjennom at den enkelte tar ansvar for livet sitt, setter seg høyest tenkelige mål, og frivillig ofrer andre ting for å nå det målet. Han sier det er dette som gir livet mening. Og slik kan den enkelte være med på å skape litt mer himmel på jord. Mens uten ansvar fins det ingen virkelig mening. Og uten mening går det lett mot mer helvete på jord.

Som Jesus kaller denne mannen mennesker til omvendelse. Til å snu fokuset motsatt vei, og fokusere mer på ansvar enn på rettighetene sine. Til å ta livet på alvor, og bære det ansvaret livet krever, frivillig.

Millioner over hele verden lytter i timesvis til undervisningen hans. Og tusener lever etter det han lærer. Og de opplever at det skjer store under i livene deres. De setter seg gode mål, tar ansvar for seg selv og jobber med å løse konflikter i relasjonene sine. Og de opplever at de får et mye bedre liv.

Denne mannen snakker som en engasjert forkynner. Han snakker alltid til enkeltmennesker, selv om han har tusener av lyttere i salen eller på internett. Han snakker også med stor tyngde om Jesus og hans betydning. Han mener at Jesu budskap er fundamentet for hele den vestlige sivilisasjonen. Men at vi i Vesten nå holder på å ødelegge grunnmuren vår, og at det i tilfelle vil få katastrofale konsekvenser.

Alle som enda ikke har merket seg denne mannens navn, bør vurdere å gjøre det. For han er et helt særpreget fenomen i vår tid. Det ser ut som han påvirker folk mer enn noen andre uansett tid, sted eller bransje.

Jordan B. Peterson heter denne mannen. Boka hans (“12 regler for livet”) er for tiden verdens mest solgte bok. I tillegg reiser han nå rundt i hele verden, og samler fullsatte saler overalt hvor han kommer. Han er bare halvveis på verdensturneen sin, men har allerede samlet 250000 på foredragene sine. Han har også hatt to fullsatte saler i Oslo Konserthus. Han holder ikke konserter eller helbredelsesmøter. Men lange, psykologiske foredrag. Han er en middelaldrende canadisk psykologiprofessor. Han snakker naturlig nok om psykologi, men også om filosofi, politikk, moral, ondskap, og om viktigheten av å snakke sant. Og i alle fall ikke lyve. Han sier som sagt at folk må ta ansvar i stedet for å pukke på rettighetene sine. Og at den enkelte må begynne i det små med å rette ryggen, og fortsette med å rydde rommet sitt. Og slik skape mer og mer orden i sitt eget liv. Og  da kan den enkelte skape store, gode ringvirkninger i familien, venneflokken, nabolaget, på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig.

Hva er det som gjør at folk sitter musestille i timesvis og lytter til dette budskapet? For min egen del, tror jeg at engasjementet hans, og det at ingen kan være i tvil om at han selv tror på og lever etter det han sier, gjør at mange blir sugd inn av ordene hans. Jordan Peterson ER budskapet sitt. Det kan faktisk ligne på det som ble sagt om Jesus: “folket var slått av undring over hans lære. For han lærte med myndighet og ikke som de skriftlærde”. Peterson er som regel helt ubundet av manus, og øser av erfaring fra sin lange, terapeutiske praksis. Han har alltid en vitenskapelig tilnærming. Og han bruker sin enorme kunnskap om bla litteratur, psykologi, filosofi, historie, evolusjon, biologi, hjerneforskning; og spesielt religion i sin formidling. Og han holder timelange foredrag om Bibelens fortellinger.

Selv sier han at en viktig grunn til at han når så mange, er den nye mediesituasjonen med internett. Et Google-søk på Jordan Peterson, gir mange millioner treff. På YouTube lytter millioner over hele verden til de timelange foredragene, diskusjonene og intervjuene hans.  Og det finnes hundrevis av slike videoer der med foredrag, samtaler og intervju. Og nye legges til hele tiden.

Selv tenker jeg at hans “suksess” også kan handle om at mange etterhvert har gått trøtt av medias kjappe, overfladiske og tilfeldige vinklinger. Og av å høre ulike voksenpersoner si at alt er relativt, at det ikke finnes sikre svar på noen ting, og at hver enkelt må finne sine egne svar.

Det faktum at så mange unge menn hører på han, kan skyldes at mange av dem ikke har hatt en tydelig og tilstedeværende farsfigur i livet sitt. Slik kan kanskje Peterson bli en slags farserstatning eller autoritet de har savnet.

Men ikke minst: det at så mange tusen forteller med glede og stolthet at de faktisk har fått orden på livet sitt gjennom å følge Petersons “regler”.

Det finnes mange meninger om Peterson der ute. Han er kontroversiell og mange mener han provoserer for å provosere. Og noen mener han lefler med skumle høyrekrefter fordi han er svært skeptisk til mye av den politiske venstresidens ideologi. Selv sier han at han uttrykker det han mener og tror på dypt i seg selv, og at han ikke har noen skjult agenda. Han har heller ikke et politisk budskap,men et etisk, psykologisk og kanskje religiøst budskap; sier han.

Peterson ble kjent da han nektet å etterleve kravet fra universitetsledelsen i Canada om å bruke tilpassede pronomen til de studentene som ikke følte de passet inn i han/hun-ordene. Han er ikke homofob, men han nektet fordi han opplevde påbudet som et alvorlig angrep på ytringsfriheten. Og ytringsfriheten er svært viktig for Peterson. Han ser på den som et grunnleggende fundament for Vestens sivilisasjon. Fordi han mener at den springer ut av den jødisk-kristne tanken om at alle er selvstendige og ukrenkelige individer; skapt i Guds bilde. Og at hvert enkelt individ kan danne seg egne standpunkt, og forme nye, kreative ideer i sin egen bevissthet. Og at når disse ideene får mulighet til å deles i en fri meningsutveksling, bygger de gode samtaler, fellesskap og samfunn.

Jordan B. Peterson sier at smerte, fare og lidelse er en del av livet som ikke kan bortforklares. Alle vil møte det før eller siden.  Alle bør derfor forberede seg på at det kommer i en eller annen form, og at det beste er å våge å møte farene og lidelsen direkte uten å vike unna. Og han sier at vi aldri kan gjøre verden trygg. Den enkelte bør derfor heller forsøke å øke sitt eget mot og sine egne krefter. I stedet for hele tiden å beskytte seg selv og sine mest mulig. Det siste kan faktisk være en farlig strategi.

Peterson mener også at muligheten for ondskap finnes latent i hver enkelt av oss. Han definerer ondskap som unødvendig påført lidelse. Han mener at alle; inkludert seg selv, har kimen i seg til den dypeste sadisme og andre former for ondskap. Derfor bør folk være kritiske til sine egne gode hensikter. Og i stedet for å skjule eller fornekte ondskapen, bør de ta den på alvor gjennom å akseptere at den finnes som en destruktiv kraft i og mellom mennesker.

Peterson sier at det bare er religionens forklaringer og språk som er dype nok til å skape forståelse og håp i møte med verdens virkelige farer, lidelse og ondskap. Han tar religionen (primært den jødisk-kristne tradisjonen) på det største alvor, og sier den er bærer av tusener av år med menneskelig erfaring. Og at kristendommen gjennom sine fortellinger og verdier har dyp visdom å gi i møte med de utfordringer mennesker alltid har møtt, og alltid vil komme til å møte.

Det er som sagt mange som lytter til det Peterson sier. Og som Peterson selv, tar de også budskapet hans på det dypeste alvor. Kanskje ikke først og fremst de som allerede kaller seg kristne, fordi de er bundet av mange kristne dogmer: f.eks at det ikke er gjerningene som frelser, men tro. At Gud et menneskelignende vesen; en far; en mann. At Bibelen er Guds ord og historisk korrekt. Og ikke minst: at hovedutfordringen i livet er muligheten for et godt/ondt etterliv.

Mange av dem som virkelig lytter til Peterson strever med livet sitt. (Det gjør forøvrig mange kristne også, selvsagt). For mange av dem har livet stoppet helt opp. De opplever meningsløshet, forvirring, psykiske lidelser og/eller rusmisbruk. Andre har kalt seg ateister, men oppdager at kristendommen gir dyp og ekte veiledning i forhold til livets store spørsmål. For de opplever at  budskapet er troverdig, og at de gjennom å praktisere det, skaper mer himmel rundt seg der de er.

Så kanskje er Peterson inne på noe? At vi holder på å miste noe verdifullt. Og at det ikke er himmel eller helvete i etterlivet livet først og fremst handler om. Men at det er viktigere å finne mening i det livet vi lever her og nå? Skape mer himmel rundt oss. Og mindre helvete.

Forhåpentligvis gjennom å strekke seg mot det best tenkelige for seg selv og sine nærmeste. Og videre utover. Og begynne med noen bittesmå skritt i riktig retning. Det kan kreve kamp og vilje til store offer. Fordi det alltid vil finnes noen som ønsker å skape mer helvete på jord.

Jordan B. Peterson er ingen religionsstifter. Han peker bare på visdommen i det vi har; på de gamle merkesteinene, og stiene som generasjonene før oss har gått på.

Han blir stadig spurt om han tror på Gud. Da svarer han at trenger å skrive en hel bok for å forklare hva/hvem han tenker Gud er. Og enda en bok for å uttrykke hva han mener tro handler om.

Men så sier han: “Jeg lever som om Gud finnes”.

Og egentlig er det vel ingen av oss som kan komme lenger enn det.