Dannelse

Jeg tror væremåter og høflighetsregler er noe vi er mindre enige om i Norge enn i mange andre land. F.eks hva gjør vi eller sier vi når vi møter hverandre? Eller skal hilse på og inkludere fremmede. Folk i mange andre kulturer følger regler alle er enige om å følge i slike situasjoner. Innvandrere syns f.eks det er rart når de møter en norsk venn på gata, og han har med seg sin egen norske venn som de andre ikke har sett før. For det som ofte skjer da, er at da kommer han de kjenner bort til dem, mens hans egen venn blir stående igjen alene. Dette syns mange innvandrere er "feil". De ville selv gjort noe annet. De ville selvsagt presentert vennen sin for sine egne venner.  Og inkludert han i samtalen og prøvd å bli kjent med han.

Det er også vanlig i mange kulturer å kalle en venn/venninne for bror eller søster. Da kan du få mange søsken! Jeg som bor i Norge, har bare 3.  Og i Afrika, - hvis du kommer inn på bussen, og det bare er en passasjer der, og som du ikke kjenner. Da ville en afrikaner selvsagt gått og satt seg ved siden av den fremmede og begynt å prate for å bli kjent med et nytt mennneske. Hvis noen hadde gjort det samme i Norge, ville den fremmede som satt på bussen tenkt at den som kom på måtte være "gal", og kanskje reist seg og flyttet seg så langt vekk som mulig. Eller hvis noen sitter og prater rundt et bord, og det kommer en ny person på besøk. Da ville den nye bli ordentlig presentert, og alle ville lyttet til den nye og prøvd å inkludere den nye i samtalen. Noe som ikke ofte ikke er en selvfølge i Norge.

I England f.eks., bruker de "sorry", excuse me" "pardon" og "please" mye mer enn vi gjør i Norge. F.eks når de tilfeldigvis dytter borti noen eller henvender seg til en ekspeditør.

Hvorfor blir disse ordene mye mindre brukt i Norge. Kanskje fordi vi er mindre siviliserte? Eller mindre dannede?  

Før tenkte jeg at høflighetsregler gjorde alt mer stivt og kunstig. Og at det var en unaturlig måte å kommunisere på. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Kanskje er det veldig viktig å ha noen bestemte regler for hvordan vi oppfører oss når vi møter nye mennesker og nye situasjoner?

Tilgivelsens kunst

Jeg har vært gift i 40 år. Fortsatt feiltolker og misforstår vi stadig hverandre. Selv om vi ser hverandre i øynene, bruker tonefall og kroppsspråk, så oppfatter jeg stadig ting annerledes enn det kona mi mente å si.

Det er kanksje fordi jeg er litt treg, men også fordi språket aldri er helt presist. Men også fordi jeg ofte bare hører og ser det jeg vil se og høre.

Språket er likevel det beste redskapet vi har for å nærme oss hverandre og for å prøve å forstå hva som foregår inni hodene og kroppene våre. Derfor er det også så viktig å snakke sammen, lytte åpent til det den andre prøver å formidle, og gjerne "speile" det slik at den andre forstår at du forstår. Det enkleste er da å gjenta noe av det den andre sier, eller si at dette forstår jeg ikke, og be den andre om å si litt mer. Eller si at det du sier nå er viktig og gir god mening for meg.

Det er faktisk i de nære relasjonene vi kan misforstå og såre hverandre mest. Det er fordi mulighetene er så uendelig mange der. Det aller viktigste i nære relasjoner er derfor å si unnskyld eller si: "nå såret du meg". Når det blir sagt, er det viktig å ikke UNNSKYLDE SEG som vi ofte har så lett for å gjøre. Men i stedet si: "UNNSKYLD", jeg forstår at måten jeg sa det på, kan misforstås, og oppfattes vondt for deg. Det betyr ikke at du nødvendigvis innrømmer at det du sa eller gjorde, var galt, men det betyr at du ser at måten du sa det på på, kunne misoppfattes.
Vi kommer borti hverandre og sårer hverandre hele tiden, og som sagt mest i de nære relasjonene våre. Det kan sammenlignes med fysiske sår vi kan få på kroppen vår.

Det KAN skje, men det er sjelden, at vi sårer hverandre med overlegg og vond vilje. Hvis du oppdager at det er det du har gjort, bør du innrømme det, og sette ord på det du har gjort, og be om tilgivelse.

Det som derimot er veldig vanlig, er at vi sårer hverandre uten å mene å gjøre det. Selv om jeg prøver å si noe veldig fint om andre, eller gjøre noe veldig fint for dem, kan det misforstås fullstendig, og være dypt sårende. Som regel har den som blir såret, noe sårt i seg selv som minner om den nye situasjonen. Og slik sett, sårer den andre seg selv. Likevel mener jeg at du som får høre at du sårer den andre, helt uten vond vilje, bør si unnskyld. For sannsynligvis var det også noe i måten du sa det på eller gjorde det på, som lett kunne misforstås. Eller så kjente du den andre så godt, at du burde skjønt at det du sa/gjorde, kunne misforstås.

Jeg mener til og med at når vi uforvarende "kommer borti hverandre" (både fysisk og psykisk) uten at det gjør vondt, så bør vi også si "unnskyld". 

Det som er veldig rart, er at det virker som vi mangler et godt språk for disse tingene. Selv om det er det viktigste av alt. Hvis du f.eks sier unnskyld til noen fordi du mener at du har gjort noe galt mot dem, vil de ofte enten si at du ikke har noe å be om unnskyldning for, eller så vil de bli helt tause fordi de ikke tror på deg eller ikke vet hva de skal si.

Jeg har også alltid trodd at det var vanskeligere å be om tilgivelse enn å tilgi. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Det virker som det også kan være veldig vanskelig å ta i mot en bønn om tilgivelse. Det kan også oppstå en vanskelig situasjon hvis du stiller deg frem i all din sårbarhet, og sier at noen har såret deg. Da kan du ogspå bli møtt med taushet eller kraftig motangrep. Fordi de andre blir usikre eller de blir også såret når du sier at de har såret deg. Og så risikerer du at snøballen ruller og alt blir bare verre.

Så tenk nøye gjennom om du skal si unnskyld til noen eller si at de har såret deg. Du kan få mange rare reaksjoner. Fordi vi her er inne på et veldig vanskelig område der mye blir feid under teppet og gjort språkløst.

Men området er likevel det viktigste av alt og det kalles: "Tilgivelsens kunst". Og er du vis, og velger du rette ord, rett sak, tid og sted, kan det også skje store under. De største!