Når brikkene faller på plass,

- så skjer det ikke av seg selv

I disse koronatider har jeg brukt mye tid på å legge puslespill. Faktisk veldig mange timer. Men jeg tror ikke det har vært bortkastet tid. For jeg opplevde det ikke som dødtid, eller timer jeg bare slo ihjel. Snarere tvert i mot.

For mens jeg holdt på å lete etter brikker som kunne passe, kunne jeg ikke unngå at tankene mine vandret sine egne veier. Og etterhvert ble det mange av dem. Og gradvis syns jeg tankegangene mine ble både litt filosofiske og litt puslete. Og at de hadde overføringsverdi. Så her kommer noen av dem:  

Den som legger puslespill, vil som regel oppleve at det er starten som er mest krevende. For da ligger alle brikkene i et eneste stort kaos. Og det er omtrent ingen fremdrift heller. Og målet virker i tillegg å være bak alle horisonter. Men det er bare én måte å komme seg videre på; og det er ved å begynne. Og ingen bør ringeakte en god begynnelse. Og med puslespill handler den gode begynnelsen alltid om å starte et sorteringsarbeid. For uten det har jeg ingen sjanse.  

Aller først må noe snus. Og da er det ikke steiner som må snus, men brikker. Det høres jo litt likt ut, men er helt forskjellig. For snur jeg steiner, prøver jeg å finne ut hva som skjuler seg under dem. Mens når jeg snur brikker, handler det om at jeg må se fremsiden av dem for å ha mulighet til å sortere dem. For å finne ut hvilke brikker som passer til hverandre. Så jeg kan se forskjell på lys og skygge, og se farger og mønster som hører sammen. Det kan jeg ikke hvis jeg bare ser baksiden. Det å snu brikker tar både tid og plass. Særlig når det er så mange som 1500 av dem. Og alle brikkene bør snus; like godt først som sist. Men når det kjedelige og manuelle arbeidet endelig er ferdig, fortsetter jeg med å finne kantbrikkene. Heldigvis kan det også gjøres samtidig som alle brikkene snus. 

Først nå er det selve leggingen av puslespillet starter. Og da er det ingenting som er bedre enn å begynne med innrammingen. Med kantbrikkene. De er også forholdsvis lette å kjenne igjen. Og innrammingen er viktig, for da ser jeg hvor stor plass spillet tar. Totalt. Og også hvor mye annet som må ryddes vekk. Likevel er jeg glad jeg nå har en slags matte som puslespillet kan legges på. Det gjør at det er mulig å rulle det sammen rundt et rør, og dermed fjernes når bordet trengs til andre ting. Heldigvis/dessverre fikk vi ikke bruk for matten og røret denne gangen. Vi fikk naturlig nok ikke middagsbesøk. Og puslespillet kunne derfor ligge fremme på spisebordet hele tiden. Men det har jo også sine fordeler, fordi det hele tiden er for hånden.

Likevel; jeg tror jeg må stoppe litt nå, og ta enda et skritt tilbake. For det er ikke slik at oppgaven med å legge puslespill, starter når spillet er kommet i hus. Det starter ikke når jeg står der og skal finne plass til puslespillet. Og etterhvert starte med snuingen, sorteringen og innrammingen. 

Alt starter før det. Det starter i butikken. Det starter når jeg skal velge hvilket puslespill jeg skal kjøpe. Og da handler det selvsagt om motivet. Med hvilket motiv jeg ønsker å bygge. Men det er ikke lett. Ofte har jeg brukt eliminasjonsmetoden. Noen spill vet jeg bare at jeg ikke ønsker å bygge. Enten fordi jeg ikke liker motivet, eller fordi det er alt for stort og vanskelig. Eller alt for lett; og dermed kjedelig. Da hjelper det med erfaring. Det hjelper å ha lagt noen puslespill før. Da vet jeg mye mer om hva jeg ser etter, og unngår f.eks å gå i overmot-fella. Som ofte har vært min fristelse. Puslespill med med to eller tre tusen brikker er som regel for mye. For de fleste i alle fall.

Men da jeg stod der i butikken og så på alle puslespillene, så følte jeg at utvalget allerede var noe begrenset. Det var jo korona-tider, og mange hadde vært ute i samme ærend som meg, før meg. Men jeg landet i alle fall forholdsvis fort på én ting; nemlig at 1500 brikker var nok. For jeg hadde erfaring. Jeg hadde lagt puslespill før.

Motiv var vanskeligere. Men jeg fikk nokså raskt sansen for et malt kunstverk. Det var fra en idyllisk bydel i Paris. Med mange ulike elementer, farger og lyssettinger. Jeg så med en gang at det var vanskelig. Et malt motiv som er avfotografert får alltid noe uskarpt over seg. Noe som gjør det vanskeligere å legge, fordi bildet ikke har noen knivskarpe linjer eller grenser. Det var også brukt samme farger på ulike steder i motivet. Sikkert fordi det gjorde det enklere for kunstneren når han først hadde blandet en farge ferdig. Men det gjør det mye vanskeligere når man skal bygge det som et puslespill. Hovedgrunnen til at jeg likevel gikk for akkurat det puslespillet, var nok at det hadde mange forskjellige og også avgrensede elementer. Men det aller viktigste var at det var forholdsvis lite himmel på det. Jeg har kjøpt puslespill med mye himmel noen ganger. Kanskje fordi motivet ellers var fint. Men med mye himmel der fargen er helt likt blå over det hele, blir det lett å miste motet når den store himmelen skal bygges. Fordi det blir nesten umulig å se om en brikke passer eller ikke før jeg fysisk legger den. Jeg må helt konkret prøve en hel masse brikker før jeg til slutt finner den som passer. Og det er (ironisk nok) nesten uten unntak den siste brikken jeg prøver av svært mange. Men da blir leggingen bare noe mekanisk og meningsløst, og i tillegg, drepende kjedelig. Og jeg kan begynne å lure på hva som er vitsen med det jeg holder på med: Legge puslespill? En totalt unyttig aktivitet. Og ikke får jeg det til heller. Slike tanker kan komme da. Og noen ganger har jeg gitt opp hele leggingen. Og spillet blitt liggende der med mange hull. Som et stort sår. Da kan jeg også begynne å bebreide meg selv fordi jeg valgte et alt for vanskelig motiv. Eller bli sur på produsenten som laget det dårlige puslespillet. Og etter at puslespillet har ligget der og plaget meg en stund, river jeg hele greia.

Det kan ligne på de gangene jeg har mislyktes i livet. De gangene alt falt fra hverandre, og jeg stod der på bar bakke. Med en følelse av at livet mitt lå i ruiner. Det kunne være vondt å innrømme, men noen ganger var det nok et helt feil prosjekt jeg hadde holdt på med. Jeg hadde vært på jordet; til og med på feil jorde kanskje. Men å innse det, kunne være tungt og ta lang tid. Likevel; noen ganger var det dit jeg måtte komme. 

Kanskje kan andre også kjenne seg igjen i noe av dette? Jeg vet ikke, men slik har det uansett vært for meg. Når f.eks noen jeg stolte fullt og fast på, sviktet meg helt grunnleggende, hva skjedde da? Måtte jeg tenke nytt om alt? Om fortiden, nåtiden, fremtiden. Hadde ikke virkeligheten vært slik jeg trodde? Og hva med meg selv? Hadde det som skjedde vært min egen skyld? Hadde jeg vært frivillig blind? Naiv? Og spørsmålet ble også: Hvor befinner jeg meg nå? Og ikke minst: hvor går veien videre herfra? Må jeg gå i en helt ny retning? Må jeg begynne på et helt nytt prosjekt? Og i tilfelle hvilket? Det kunne kjennes som grunnen sviktet under føttene mine, og var både skremmende og krevende. For noe av meg var blitt borte, ødelagt, dødt. Men samtidig var det slik at da kunne også noe nytt oppstå. Heldigvis. Og der ligger håpet. Men det er fryktelig tungt i starten. For ikke bare må jeg finne et nytt prosjekt, et nytt motiv. Noe nytt å strekke meg mot. Jeg må også innrømme at jeg har vært på feil vei. Og samtidig må det nitidige sorteringsarbeidet begynne. Jeg må snu alle brikkene, studere dem nøye, og finne ut hvilke av dem som passer sammen. Bit for bit. Og på nytt begynne på et spill jeg aldri har lagt før. Det er mye lettere å legge samme puslespill to ganger. Men det har jeg nesten aldri gjort. Og i livet skjer det aldri. Alt forandrer seg hele tiden. Inkludert meg selv.

Det som likevel er så fantastisk med et godt tilpasset puslespill, er at det fanger meg. Gjør at jeg blir helt oppslukt. Men jeg er nødt til å bruke tid. Sitte der en god stund og studere form og farger. Da kan jeg plutselig skjelne variasjoner jeg først ikke hadde lagt merke til. Og også kjenne igjen likhetstrekk ved ulike elementer i bildet. Men jeg er nødt til å fokusere. Konsentrere meg lenge. Men da har også hjernen min en fantastisk evne til å kjenne igjen ulike mønstre og særpreg ved de ulike brikkene. Men den trenger litt tid når likhetene er så store og nyansene så minimale.

Riktignok er det slitsomt å sitte der for lenge. Jeg trenger derfor pauser fra puslespillet mitt. Men det underlige er at hver gang jeg nærmer meg etterpå, roper det nesten på meg slik at jeg ikke klarer å gå forbi det uten å prøve å finne i alle fall én brikke til. Og én til, og så én til. Det kan også være slik at når jeg har gitt opp å finne en brikke, og gjort noe annet en stund; da kan det skje når jeg igjen kaster et blikk på puslespillet, så ser jeg plutselig akkurat den brikken jeg lette etter. Den brikken jeg trodde helt sikker måtte mangle; forsvunnet i produksjonen på et eller annet mystisk vis..Det er også fascinerende hvordan det å legge puslespill kan bli altoppslukende. Tiden forsvinner, og jeg tenker ikke på noe annet enn det å finne brikker som passer.

Jeg tror det kan handle om at jeg opplever at jeg er på vei mot noe. At jeg beveger meg i riktig retning. Mot et mål. Mot et ferdig bilde. Mange tror at det viktigste i livet er å oppnå målene sine. Komme i mål. Passere målstreken. Og at det er det som også gir dem mest glede. Slik er det ikke. Det er når vi opplever å bevege oss i retning av målene våre, at vi opplever den største gleden. Det er slik vi er laget. Fordi vi er målrettede vesener. Vi er jegere. Vi fokuserer og beveger oss mot det vi ønsker oss. Det er da vi fylles med gode følelser. Slutter vi å sette oss ulike mål, og med å bevege oss mot dem, ligger det i stedet håpløshet, meningsløshet og depresjon der og venter på oss. For det er ikke bærekraftig å unnvike retning og mål i livet sitt.

Det å ha et mål å bevege seg mot, gir også utholdenhet og krefter når livet butter imot og blir vanskelig. Slik livet noen ganger gjør for oss alle. Nokså regelmessig, faktisk. Derfor trenger vi å ha et bilde å se for oss. Noe vi ønsker å oppnå. Det gir mening når vi strever og ting stopper litt opp. Og det er mening vi trenger. Det har vi alltid bruk for. Lykke derimot er ikke noe å søke etter. Vi har ikke bruk for den når alt faller fra hverandre. Lykke er et tilleggsgode som gjerne dukker opp når vi minst venter det. Og da som regel bare i korte øyeblikk. Da bør vi takke for det vi opplever. Men lykke er ikke noe vi bør søke etter og ha som et mål for livet vårt. 

Det å ha et mål i livet, gjør det også mye lettere å oppdage hvilke brikker som passer hvor. Og hvilke som overhodet ikke gjør det. Det puslespillet jeg kjøpte nå sist, hadde den fantastiske egenskapen at det var umulig å legge en brikke feil. Slik er det dessverre ikke i livet. Men vet jeg hvor jeg er på vei, er det mye lettere å unngå feil-legging. Og i puslespill har vi jo et bilde å se etter. Uten det, ville vi vært sjanseløse. Og i livet gjelder det samme enda mer. Vi trenger å se for oss hvor vi ønsker å være litt fram i tid. Et mulig mål kan f.eks være å bestemme seg for å behandle seg selv litt bedre. F.eks slik du ønsker å behandle din bestevenn. Og så kunne du gjøre det samme mot dine nærmeste også. Jeg tror i tilfelle både du og de vil merke forskjell.

Det er riktignok mange som ikke ønsker seg retning og mål i livet sitt. Det er veldig forståelig. For uten retning og mål, unngår vi å gjøre feil. For da har en ingen standard å måle oss mot. Og da har vi ikke noe ansvar for å nå målene vi setter oss heller. Fordi vi mangler mål. Har jeg derimot et sted jeg ønsker å komme til, vil jeg også automatisk dømme meg selv i forhold til om jeg er på på vei dit, og også i forhold til om jeg når fram. Det kan kjennes krevende, og ønskelig å unngå. Men jeg tror dessverre også det er sant at alternativet er enda verre. For forfall går av seg selv. Uten mål og retning, beveger vi oss som regel mot stadig dårligere alternativ.

Jeg legger ikke puslespill alene. I barndommen bygget jeg sammen med mor og søsken. Senere sammen med egne barn. Nå er jeg pensjonist og har en kone som også liker å legge puslespill. Hun heter Signe. Denne gangen begynte Signe med kantene, mens jeg sorterte brikkene etter hvilke elementer i bildet de kunne passe inn i. Og så fortsatte vi med ulike elementer i ulike deler av puslespillet. Litt hver for oss. Men vi fant også brikker som den andre hadde bruk for. Og ble glade både når vi kunne gi og få hjelp. Men som regel hadde vi respekt for hverandres elementer, og konsentrerte oss mest om våre egne. Men etterhvert nærmet de ulike delene seg hverandre, og spesielt fint var det når vi etterhvert kunne koble dem sammen. Slik at de hang sammen. Og sakte men sikkert bygget vi oss nærmere og nærmere et felles, ferdig bilde. Og gledet oss også mer og mer over å kunne hjelpe hverandre mot det felles målet vi hadde. For det var jo det samme bildet vi så på. Samtidig var det viktig for oss at vi hele tiden kjente på et hovedansvar for hver våre ulike deler av helheten.

Og gradvis ble det færre og færre brikker å velge blant. Og da ble selvsagt leggingen enklere, og gikk også raskere. Og den siste brikken var den aller enkleste å finne. Naturlig nok. For da var det ingen andre å velge. Heldigvis var det ingen brikker som manglet. Det ble ingen hull eller mangler der. Bildet ble komplett.

Så det er fint med mål og retning i livet sitt. Men enda bedre er det å ha det som et felles prosjekt sammen med noen andre. Da kan vi få til enda mer enn det vi hadde kunnet hver for oss. 

Synergieffekt kalles det på fint.

Nå ligger puslespillet der. Og det er fint å se på. For vi klarte det. Sammen.

Og ekstra fint blir det hvis jeg går noen skritt tilbake. Betrakter det litt på avstand, og tenker på prosessen, strevet og det gode samarbeidet. 

Snart må det likevel rives. Fjernes. For å gi plass til noe nytt.

Kanskje et nytt puslespill. Kanskje et som er enda større. Eller mindre og lettere. 

Men når jeg tenker meg om, tror jeg bordet snart skal gi plass til noe helt annet.

For eksempel et måltidsfellesskap sammen med familie og gode venner. Det hadde vært fint. 

For akkurat det begynner det å bli lenge siden sist vi opplevde her i huset.

 

Et dukkehjem

Bilde fra da "Et dukkehjem" ble satt opp i Dubai.

Henrik Ibsen skrev skuespillet “Et dukkehjem” i 1879. Stykket gjorde han internasjonalt kjent, og har blitt spilt på de fleste store scener i verden helt til nå. Men da det kom ut, skapte stykket et voldsomt oppstyr fordi hovedpersonen, Nora, til slutt velger å gå fra både mann og barn. Noe som var totalt uhørt og sjokkerende i datidens borgerlige og victorianske samfunn. Men poenget er kanskje ikke at Nora gikk, men hvorfor hun gikk. Men mer om Nora litt senere.

Selv har jeg tenkt en god del på det som mange sier: at hvis du vil ha noe av noen, så må du sette ord på det slik at den andre forstår. Egentlig et godt råd, tenker jeg, for andre kan ikke gjette dine behov alltid. Og det kan faktisk være ganske dumt å gå rundt i livet og ønske seg noe en aldri vil få. Klassisk er jo fortellingen om mannen og kona som i et langt ekteskap spiste rundstykker hver frokost. Kona tenkte at mannen likte best toppen av rundstykket, og derfor lot hun mannen få den. Og tok bunnen selv, selv om hun egentlig ville ha toppen. Og mannen tok imot toppen fordi han trodde kona likte bunnen best. Mens han egentlig likte bunnen best selv. Og slik ble det gjennom et langt liv: de ga hverandre det ingen av dem egentlig ville ha. Litt tragisk, fordi alt kunne ha løst seg helt uproblematisk om de bare hadde satt ord på det de ønsket seg.

Det er en dyp sannhet i dette at det bare er gjennom ordene våre vi kan oppklare misforståelser, og bli bedre kjent med hverandre.

Men jeg har også tenkt på at det slettes ikke alltid er uproblematisk å sette ord på det jeg ønsker meg. For mange ganger er det slik, at med en gang jeg setter ord på det jeg vil ha, kan jeg aldri få det. Et typisk eksempel er jo det å si at jeg vil ha en unnskyldning fra noen. Med en gang jeg “krever” det, kan jeg aldri få det. For da vil unnskyldningen lett bare bli noe den andre sier for å få fred. Mens det jeg ønsker, er jo at den andre selv oppdager hvilken skade hun eller han har gjort, og uoppfordret ber om unnskyldning. Dessverre skjer akkurat det veldig sjelden.

Gaver er også et godt eksempel. Det kan være fint å få gaveønsker opppfylt som vi har skrevet ned på en ønskeliste. Men det er noe helt annet å få en gave vi ikke har sagt at vi har ønsket oss, men som den andre på eget initiativ har funnet ut at han/hun vil gi oss.

En annen risiko ved å si fra om hva vi ønsker oss, er jo at den andre sier at det har han eller hun ingen mulighet for å gi oss. Ikke tid, ikke evner, ikke krefter, ikke råd til.

Du kan også bli sårbar ved å være åpen og ærlig på det du ønsker deg, men så risikere at det ikke blir forstått eller akseptert.

En god del mennesker går dessverre rundt og ønsker seg noe de sannsynligvis aldri vil få. Ofte er de ikke klar over det selv engang. Men fokuset blir uansett på manglene; på det som ikke er. Og det kan gjøre livet vanskelig og destruktivt. Både for dem selv og omgivelsene.

I Ibsens “Et dukkehjem” går Nora rundt og innbiller seg at hun kommer til å få noe som hun aldri vil få. Nemlig et rettskaffen og rakrygget mann. Hun leker på en måte “mor, far og barn” i dukkehjemmet sitt. Da hun endelig oppdager at hun lever i en “dukkelek”, kunne hun valgt å bli i ekteskapet, og prøve å bli forsont med at det hun mangler, vil hun aldri få. Eller hun kunne satt ord på ønsket overfor mannen sin, og sannsynligvis oppdaget at det hun ønsket seg, hadde han ingen mulighet til å gi henne. I beste fall kunne Torvald kanskje prøvd å skjerpe seg og late som han var en annen. Men Nora velger å ikke bli. Hun velger å gå. Forlate mann og barn. Hvorfor? Jo, sannsynligvis fordi hun innser at det bare er hun som kan gi seg selv det hun trenger. Hun kan ikke basere livet sitt på at andre skal gi henne det. Og hvis hun senere skal leve i et forhold med en mann, vil hun leve sammen med en mann hun både kan ha respekt for og kjærlighet til. Men det er også et fryktelig vanskelig valg, fordi det er barn involvert. Det var også dette Ibsen fikk voldsom kritikk for i samtiden. Det er forøvrig interessant at Ibsen sannsynligvis hadde skrevet en annen slutt først. Der velger Nora å bli når Torvald viser henne de sovende barna hennes. Men da kona til Ibsen, Suzannah, leste dette, mente hun at Nora absolutt burde forlate et så sørgelig ekteskap. Da hadde Henrik ropt: “Nora blir!”, mens Suzannah svarte med å rope: “Nora går!” Og slik hadde de holdt på i to uker, helt til Suzannah til slutt sa “hvis ikke Nora går, så går jeg!”. Og da lot Ibsen Nora gå.

Jeg tror at “Et dukkehjem” har et viktig budskap: At hvis vi virkelig ønsker oss noe, er det klokest å ta ansvaret selv for at vi får det vi ønsker oss. Det betyr ikke at andre ikke kan gi oss mye av det vi trenger. Men en god del er det ingen andre som kan gi oss. Og de tingene kan vi bare få gjennom å ta ansvaret selv. Gjennom å jobbe med oss selv, og gjennom å bli konger/sjefer i vårt eget liv. Og ikke bli et passivt offer for omstendighetene. Noe vi lett kan bli hvis vi går rundt og tror andre kan lese tankene og behovene våre til enhver tid.

Men hvis du merker at andre gir deg ting du egentlig ikke ønsker deg, er det kanskje lurt å si fra. Litt forsiktig. Men det er en god mulighet for å få det bedre sammen.

Og noen ting er det også lurt å forsiktig fortelle at du ønsker deg. Noen vil sikkert bli glade for å vite det.

 Og når det gjelder unnskyldninger og beklagelser du aldri får, så er det kanskje lurt å legge dem i en egen "skuff" med merkelappen "manglende unnskyldninger/beklagelser". Og ikke la det du ikke får, styre tankene og følelsene dine. Men det er også ok å åpne skuffen av og til, og bla gjennom det som ligger der, og tenke: ja, ja sånn er det. Og sånn ble det. Og ikke la det som skjedde, ødelegge for deg eller for de relasjonene du har. Det kalles forsoning på fint. 

Og til slutt: kanskje kan det være lurt å selv bruke ordene "beklager" og "unnskyld" litt oftere🙂.

Skuddsår

Er vi i krig?

Noen ganger lurer jeg på om livet en kamparena; - en slags borgerkrig. Alles krig mot alle. Jeg blir i alle fall stadig “truffet”, og må trekke meg tilbake til hulen min, - “feltsykehuset”, der jeg trenger langtidsbehandling for å bli helt bra igjen. Og jeg oppdager stadig at jeg påfører andre sår. I tillegg er det slik at hvis noen sier til meg at jeg har såret dem, blir jeg ofte såret selv. For jeg hadde jo ikke ment å “treffe” den andre på den måten. Jeg kan også tenke at den andre bare later som han eller hun er såret, eller overdriver smerten. Eller ikke har noen grunn til å være såret. Som om de andre trenger en god grunn for å forsvare det såret de faktisk har. Lenge trodde jeg også at jeg aldri ønsket å såre andre. Nå tror jeg at jeg kan utnytte andres svake punkter, og “angripe” eller “ta igjen” i et ubevoktet øyeblikk når de har “garden nede”.

Livet er ingen spøk

Jeg vet uansett at livet er alvor. Livet er på død og liv. Slik også krig er det.  Livet er ingen spøk; ikke et spill eller en lek. Det er svært stor sjanse for at ting kan gå galt. Det gjør det også, uansett. Livet skal, og må dø en gang. Ellers er det ikke noe liv. Og det er dessverre heller ikke slik at vi kan trykke på en “restart”-knapp når vi har rotet oss inn i livsfarlig farvann. Vi kan aldri starte helt på nytt igjen. Alt vi velger å gjøre eller ikke gjøre, får konsekvenser. 

Vi får heller ikke med oss noen bruksanvisning eller angrerett inn i dette livet. Vi må lære og finne ut av det meste selv. Og som regel er det først når vi opplever noe selv, at vi virkelig forstår hva det handler om.

Vi kan jo alltids spørre

Sannsynligvis burde vi likevel vært mye flinkere til å hente inn råd fra de som har levd lengre enn oss selv. Jeg tror f.eks ungdommer som strever med å forstå seg selv og andre, kan ha mye å hente ved å snakke med folk som har levd lengre enn dem. Vi som er eldre, trenger ikke forstå ungdommens sjargong, eller ha deres kompetanse på spill og chatting for å ha betydning. Jeg tror gamle mennesker altfor ofte blir usynliggjorte og nedvurderte i vår vestlige kultur. Men vi gamle har kanskje mye av skylden selv. Det er nå omtrent forbudt å bruke ordet “gammel” med mindre du minst er over 90 år, og i tillegg veldig skrøpelig. Noen gamle sier faktisk at det er krenkende å bli kalt gammel. Ingen vil være “gammel” fordi ordet “gammel” har fått betydningen utdatert, sykelig og ubrukelig. Mens i andre kulturer kan “gammel” bety erfaren og klok. Hos oss ønsker de fleste å forbli “ferske”, “glatte” og unge så lenge som overhodet mulig. Det er egentlig tragisk. Ungdom handler jo mer om umoden kart enn om sunn og moden frukt. Selv om vi selvsagt trenger barnas og de unges friske blikk på alt det vi voksne og gamle har stelt i stand. Ordene for “gammel” som det er “lov” å bruke nå: “eldre” og “senior”, blir det nok også snart “forbudt” å bruke. Da står vi bare igjen med en kort tid da vi er voksne. Fordi det er noe de fleste unge vil vente så lenge som mulig med å bli.

Dessverre er de fleste av oss i den første delen av livet veldig opptatt av å “klare selv”. Og kanskje er det likevel nødvendig. For det er når vi går helt på trynet, at vi virkelig har muligheten til å lære og forstå mer. Evolusjonen har formet oss nettopp gjennom dette, og gitt oss enorme muligheter for å klare oss selv, og utvikle oss; bare vi kommer oss helskinnet(!) gjennom de første avgjørende og sårbare barneårene. Dessverre får noen sår i barndommen som gjør at de blir sinte og aggressive; ofte mot seg selv, men også mot omgivelsene. Og noen ganger begge deler. Og da kan konsekvensene blir store for resten av livet. Det er forøvrig ett av hovedtemaene i den danske dramaserien "Herrens tjenere" som går på NRK for tida. Anbefales, selv om noen av scenene er litt overdramatiske og urealistiske.

Er løsningen “mest mulig lykke for flest mulig?”

Som sagt: vi trenger å bli skadet, såret, og møte motstand. For det er bare på den måten vi kan lære og vokse. Jeg tror ingenting på vår tids unge lykke-filosofer som sier at målet må være å skape minst mulig smerte og mest mulig lykke for flest mulig. Det er ikke slik det er. Vi trenger smerte for i det hele tatt forstå nytelse. Vi trenger sorg og tap for å kjenne hva glede og kjærlighet er. Og vi trenger døden for i det hele tatt ha mulighet for et meningsfylt og ekte liv.

Poenget

Og da kommer jeg til poenget: at mange av oss bærer med oss sår fra barndommen som gjør at resten av livet lett blir en kamparena der vi stadig sårer eller blir såret. Og at mange “løser” dette problemet med å gjemme seg og bli utydelige for å unngå å bli såret. Det fører også lett med seg at relasjonene våre blir en kamp der det handler om å vinne. Eller et slags balanseregnskap, der hvis den ene får noe, så vil den andre ha tilsvarende like mye. Og hvis den ene ikke får det han/hun ønsker seg, sørger han/hun for at den andre heller ikke får det.

Vi mennesker er sårbare, tynnhudede; omgitt av tynn hud. Vi får veldig lett store og små rifter, skrammer og sår. Noen ganger går det også skikkelige hull på oss. Noen prøver som sagt å løse problemet med å bli tykkhudet eller gjemme seg bak et skjold; et skall. Eller ved å ta på seg en “maske”. Eller bygger seg sin egen “borg” eller “bunkers” der de tror de kan være i trygghet.

Problemet er at dette ikke er reelle vern. De er bare tanke-beskyttelser og mentale forsvarsmekanismer. De beskytter ikke, og stopper egentlig ingen “angrep”. Vi prøver derfor ofte å løse problemet ved å kalle “angrepene” noe annet, eller gi dem et ufarlig navn. Vi kan også grave sårene dypt ned, og tro de forsvinner på den måten. Men sårene er der likevel, og der nede i “dypet” kan de i tillegg gro både dårlig, sakte, og det kan gå betennelse i dem. For selv om hodet vårt kan glemme, husker kroppen vår. Og da står vi i fare for å lekke som en sil etterpå, uten at vi er klar over det. Vi sender ut giftige piler og “skudd”i form av tonefall, ironi, blikk, smil, ord og taushet. Og dermed er “krigen” i gang.

Smerte er vondt

Ingen liker å bli såret. Fordi sår gjør vondt. Og alle har vi plasser på kroppen/i personligheten der sår gjør vondt. Vi har alle våre ømme punkter og minefelt. Og dess mer presist noen sikter, og treffer, dess vondere gjør det.

Men det er sjelden vi sikter på andres ømme/svake punkter for å skade dem. Men vi lekker som sagt ofte ut “gift” og piler likevel i alle retninger, og kan veldig lett komme i skade for å såre andre uten at vi merker det. Mange “løser” problemet med å gå i dekning. De gjemmer seg, holder seg utenfor skuddhold eller unngår å være i skuddlinjen. De prøver å bli usynlige, ikke lagt merke til, eller de holder seg langt unna “minefeltene”. Mange beskytter seg også gjennom å bli eksperter på å skjule sårene sine så godt de kan, - både for seg selv og andre.

Og da er vi inne på tausheten. Taushet er et "våpen" jeg har brukt mye selv. Og det har vært effektivt. Men det er ikke noe jeg er stolt av. Jeg mener taushet kan være det verste og feigeste av alle våpen. Det burde egentlig vært lagt ned forbud mot det. Det er inhumant. Omtrent som klasevåpen og atombomber. (NB: Det finnes også god taushet). For meg har tausheten min ofte vært en måte å gjemme meg på, for å slippe å stå fram med det jeg egentlig følte. For hvis jeg fortalte om hvor såret/sint/trist/flau jeg var, ble jeg ettergivende, svak og sårbar. Og det ville jeg ikke; for jeg ville være sterk og ikke la slike "småtterier" gå inn på meg. Jeg var i tillegg ekspert på å bagatellisere og nedvurdere følelsene mine. Jeg tenkte at hvis jeg viste meg sårbar, hadde den andre vunnet, og jeg tapt. Og jeg trodde at hvis jeg fortalte at jeg var såret, ville jeg bli dobbelt sårbar.

Nå opplever jeg taushet som det verste av alle svar. Det roper mye høyere og sterkere enn et nei. Et nei er tydelig og mulig å forholde seg til. Mens taushet er umulig å forholde seg til, og etterlater meg/andre i total forvirring. Den tause gjemmer seg i buskene, og kommer slik sett ut av faresonen. Men risikoen for å forsvinne, bli utydelig, uvesentlig og “forsvinne” for andre er betydelig.

Tykkhudet eller sårbar. Hva velger vi?

Kanskje er det viktigste av alt å erkjenne at vi er sårbare, akseptere det, og våge og vise fram den siden av oss selv for andre på “riktig” tid og sted. Brene Brown (kjent amerikansk “skam-forsker”) har gjennom tusenvis av intervjuer “oppdaget” at det å vise sårbarhet, er den beste måten å svekke skam på. Hun sier at skam er en epidemi i vår vestlige kultur; og at den tar utrolig mange liv. Depresjon, angst, spiseforstyrrelser, selvskading er bare noen eksempler. Og skammen starter ofte i barndommen.

Hun sier også at det å våge å vise gjensidig sårbarhet er det beste hjelpemiddelet for god kommunikasjon; ikke minst for kommunikasjon mellom mann og kvinne. Som er så viktig for alle; - for en familie; og ikke minst for barna. Brene Brown sier at det er livsviktig at mann og kvinne finner tilbake til hverandre. Og at det først og fremst er mulig gjennom å våge å vise oss slik vi er: sårbare. Og innse først som sist at vi ikke kommer oss helskinnet gjennom livet. I tilfelle vi gjør det, blir konsekvensen at vi blir seende ut som klossete rustninger eller døde statuer.

Å vise sårbarhet er en stor utfordring for oss menn som har lært at vi skal tåle; være harde og sterke. Og vinne og gjøre suksess.

Men det er en like stor utfordring for kvinner som har lært at de skal være snille, flinke, pene og vellykkede; og klare alle kryss-forventninger uten å klage.