Terror og radikalisering

Så rammet terroren igjen. På onsdag var det London. I fjor på denne tiden, Brüssel. Så København, Så Berlin, München, Bristol, New York, Paris, Lyon, Nairobi, Jakarta, Mumbai, Beslan. Og hver måned: Kabul, Bagdad, Mosul, Lahore, Aleppo, Damaskus, Mogadishu.

De fleste storbyer i Europa har nå enorme problemer med innvandrerungdom uten jobb som overlever vha små/storkriminalitet. Hver dag radikaliseres i tillegg mange av dem og blir potensielle Jihad-krigere. Dette gjelder først og fremst unge menn. Men også velintegrerte tenåringsjenter påvirkes; ofte gjennom en sterk religiøs vekkelse pga imamens undervisning. Og ender opp som ektefeller og fødemaskiner for Jihad-krigerne. Dette skjer også i Norge. F.eks. med to somaliske tenåringsjenter fra Bærum, som Åsne Seierstad forteller om i boka si «To søstre»
Likevel. Norge er kanskje det landet som har lykkes best med integrering. Selv om vi har bydeler med innvandrerpreg, har vi ingen typiske innvandrerghettoer. Innvandrere plasseres rundt om i hele det langstrakte landet vårt. Innvandrere som får opphold, må bosette seg i den kommunen de blir tildelt. Og Norge er et rikt land. Vi har olje. Vi har råd til å tilby alle som får opphold to års gratis norskkurs med lønn. Og praksisplasser, bolig, utdanning, barnetrygd, bostøtte, utstyr til hjemmet, støtte til livsopphold, tilskudd til de som har spesielle behov osv.
Vi som kaller oss etnisk norske, tror derfor at det å komme hit må være som å komme til himmelen. Og vi forventer takknemlight av de som kommer. Og vi har god plass, derfor mener mange at vi kan ta imot mange fler enn vi gjør. Norge har tross alt verdens mest lykkelige innbyggere og verdens beste velferdssystem. Det tror mange innvandrere også, for det har godt betalte menneskesmuglere fortalt dem.

Du finner våre nye landsmenn i alle bygder, bydeler og boligfelt over hele Norge. Men desverre er ikke alt bare bera med dem. Selv om de bor i Norge. Men mange får ikke norske venner. Vi norske er så kalde og vanskelige å få kontakt med, sier de. Og vi er så stressa. Vi har ikke tid til å slå av en prat. Mens vi norske har jo lært å være skeptiske til fremmede. Men uten norske venner; hvordan skal de da lære seg norsk? Og uten å kunne norsk, hvordan skal de de da få seg jobb? Mange har resignert. De sitter på kafeene og i menighetene sine og snakker med sine landsmenn. Mange lengter hjem. Til morsmålet sitt, kulturen sin, familien sin, vennene sine. Men det er jo en umulig tanke. Hjemme er det krig, og i tillegg har mange satt seg i dyp gjeld for å komme hit. Men heldigvis: de fryser ikke, de sulter ikke, og de slipper å leve i angst for å bli skutt. Og de følger med på situasjonen i hjemlandet sitt. Likevel lengter mange hjem!
Barna klarer seg best, men mange av ungdommene sliter veldig med å henge med på skolen. De prater veldig bra norsk. Men norsk er ikke bare et pratespråk, med alle mulige dialekter som vi innfødte bruker. Det skaper i seg selv store utfordringer. Men norsk er også et skriftspråk. Og i tillegg har vi grammatikk-norsk, matte-norsk, naturfag-norsk, samfunnsfag-norsk, krle-norsk, musikk-norsk osv. Og noen som kommer hit som barn og ungdommer, blir plassert rett inn i en norsk klasse. Og kommer derfor fort «bakpå». Mange av innvandrer-ungdommene sliter i tillegg med å finne sin plass i et normløst og ironisk norsk ungdomsmiljø. Og mange er i konflikt med sin egen familie fordi ungdommene opplever at foreldrene deres ikke forstår eller aksepterer den norske sekulariserte kulturen. Mødrene sier at de er redde for å miste tenåringsjentene sine hvis de blir for norske. Noen av dem henter inn konservative imamer for å få skikk på dem. Og da kan de faktisk stå i fare for å bli radikaliserte og ende opp som koner for Jihad-krigere.
Noen av mine norske venner spør hva de kan gjøre for å skape en litt bedre verden? Da sier jeg: «det er noen som trenger deg, du har dem nær deg; i nabolaget ditt, i bydelen din, i bygda di. Du ser dem på gata der de går bærende på posene sine, eller de sitter og venter på busstoppene. Og du har dem i barnehagen din og på skolen din. Noen av de heldige ser du også som vaskehjelp på jobben din, eller opptatt med å plassere varer i matbutikken din. De er ikke farlige. Men du har noe de virkelig trenger. Nemlig språket ditt og vennskapet ditt. Det er ikke vanskelig. De inviterer deg gjerne hjem til seg hvis du stopper og prater med dem. Jeg har mange innvandrervenner og de gir meg masse glede og energi hver dag. Og de lærer meg mye om hvordan vi bør integrere fremmede. Jeg tenker at det faktisk er vårt ansvar som nordmenn å ta godt imot de som kommer hit og har bosatt seg her. Men så bør vi heller ikke ta imot flere enn vi kan finne jobb til etter hvert.
Åsne Seierstad svarte en gang på spørsmål om hva som dypest sett gjorde at de to tenårings-jentene fra Bærum endte opp som koner til Jihad-krigere i Raqqa i Syria. Hun sa at det hadde mange ulike årsaker. Men den viktigste, slik hun så det, var at de ikke fikk oppleve nok av det vi alle trenger: å bli verdsatt, bli sett, tatt på alvor, vist tillit og oppleve mestring og ubetinget kjærlighet.

 

  • Å være tenåring og muslim i Norge

    Artikkel under arbeid