“Vi har noe som kan hjelpe deg”

Skyldes økningen av psykiske lidelser, medisinene som skal kurere dem? I tilfelle er vi virkelig ute å kjøre.

Mange har hørt og lest sterke fortellinger fra livene til folk som sliter psykisk. Og de fleste skjønner også hvor stort problemet er, og at det er økende. Men jeg savner et fokus på årsakene til problemet. Jeg vet jo at årsakene er mange. Men nå vil jeg rette søkelyset mot medisinene som skal hjelpe folk til å bli friske. For hvis det er slik at de virker mot sin hensikt, er det på høy tid å trekke i nødbremsen. Hva gjør vi f.eks med denne informasjonen: Depresjon går vanligvis over av seg selv i 80% av tilfellene etter et par år. Mens depresjon som behandles med medisiner, viser bedring for maks 6% av pasientene etter 2 år.

Men først et lite tilbakeblikk: For 25 år siden kom jeg til legen og klaget over at jeg slet på jobben, var uten energi og ganske motløs. Legen sa: “Vi kan hjelpe deg. Du har en sykdom som heter depresjon, men vi har medisin som hjelper.” Det var vanskelig å godta at jeg var deprimert. Men det var godt å få en forklaring; - en diagnose. Så jeg hentet pilleesken på apoteket, og etter et par uker forandret livet seg. Jeg fikk masse energi, og ble ikke motløs av motgang. Jeg tenkte: “Jeg er frisk, og blir ikke syk mer.” Men etter noen måneder forsvant effekten. Jeg fikk større doser, og så nye medisiner, og så større doser osv, uten at noe hjalp. Depresjonene ble derimot tyngre og hyppigere, og tillegg fikk jeg bla søvnvansker og “flate” følelser.

De fleste kjenner noen som har opplevd underlige effekter av piller mot psykiske lidelser. Det kan være ved bruk av såkalte lykkepiller(antidepressiva) eller av angstdempende medisiner (benzodiazepiner). Men også de som bruker stabiliserende og antipsykotiske medisiner, forteller mye av det samme. De forteller om bivirkninger, og om at pillene kan øke angsten, depresjonen, manien og psykosen. Og at de skaper psykisk og/eller fysisk avhengighet. Riktignok sier mange (som jeg) at medisinene hjalp på kort sikt, men ikke på lang sikt.

Egentlig burde varsellampene ha blinket for lenge siden. For den økte bruken av piller mot psykiske lidelser de siste 30-40 årene har vært enorm. Og da skulle en tro at problemet ville minke. Men det motsatte har skjedd. Det er mange årsaker til denne økningen, men hva om den økte bruken av piller mot psykiske lidelser, er en av de viktigste? Og hva om mange av disse lidelsene ikke handler om sykdom, men om “slag og motgang som livet gir”. For alle går på en smell før eller siden; vi mislykkes, vi utsettes for overgrep og for nedvurderinger. Og vi reagerer med dyp sorg, med traumer, med angst og depresjon. Måten vi reagerer på, kan også være fluktmekanismer for å slippe unna smerten vi opplever. Men det er ikke sikkert vi er syke for det. Men når legen sier vi er syke, og at hun har piller som hjelper, vil mange takke ja til dem. Fordi pillene lover umiddelbar symptombedring. 

Det går an å forstå at ting har utviklet seg som de har gjort. For det står en mektig medisinindustri bak som har alt å tjene på at folk blir avhengige av produktene deres. Legene får også en mye enklere hverdag når de kan tilby en pille som hjelper. I tillegg får psykiaterne økt status når de blir en del av etablert helsevesen, og kan foreskrive medisin. Og ikke minst: pasientene tilbys en enkel løsning på sitt problem.

Årsaken handler også om at medisinindustriens fortelling om at pillene fikser kjemiske ubalanser i hjernen, har fått så stor gjennomslagskraft. Men det sies ikke hvor lite de vet om hva som faktisk skjer inni hodene våre, og at de bare observerer ulike fenomener i ulike områder av hjernen. Bi-effektene og langtidseffektene nevnes bare med små skrift i pille-eskene. 

Årsaken til at så mange tror på fagfolkenes fortelling, tror jeg også handler om at et nytt menneskesyn har slått rot i de fleste av oss. Vi har begynt å tro på at vi kun består av biologi og kjemiske/nevrologiske prosesser. 

For meg inneholder den fortellingen bare halve sannheten, fordi jeg tror vi er mer enn hver enkelt kjemisk-biologisk del av kroppen vår. Dette “mer” er for meg bevisstheten eller sjelen min. Noe som betyr at jeg ikke er hjernen min, men at hjernen er noe jeg bruker for å forme livet mitt. Og jeg tror det er uheldig å tenke på seg selv som et slags offer for kjemiske prosesser i hjernen. Eller si at barn og unge må unnskyldes fordi de ikke har fullt utviklet hjerne enda. Men det verste er hvordan en slik tenkning har fått dominere i behandlingen av psykiske lidelser.

Jeg har som nevnt gjennomlevd mange år med slike lidelser. Og jeg har prøvd et utall av psykofarmaka. Nå er jeg medisinfri, og er glad for det. Men jeg har aldri hørt en lege, terapeut, psykiater eller psykolog beklage de skadevirkningene medisinene har hatt på min egen kropp og i mitt eget liv. For det er egentlig ingen som tar ansvar for det som skjer. 

Kanskje er det på tide at flere går til søksmål for feilbehandling i psykisk helsevern? Jeg tror det haster.

 

 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail

Snakke mer eller snakke mindre?

De fleste sier vi trenger å snakke mer om psykiske lidelser. Mens andre sier at nå snakkes det alt for mye om det. Kanskje handler det heller om hvordan vi snakker om det?

I Fvn 17.01 sier barnevernspedagog Janne Lund: Jeg vil ikke ha mer blest om psykisk helse. Jo, åpenhet er bra. Men er vi virkelig åpne om de dype problemene? Jeg opplever at det er lettere å si at man har litt angst eller er deprimert over noe, men uten at man berører selve problemet. Det kan bli en slags falsk åpenhet.

Og på tross av at politikere og helsevesen stadig intensiverer innsatsen, øker likevel lidelsene psykisk helsevern er satt til å løse. Kan det skyldes at det er noe riv ruskende galt med hvordan vi snakker og tenker om psykiske lidelser? Er det mulig at f.eks diagnosen “depresjon” ikke er en psykisk sykdom, men heller en naturlig måte å vike unna stor smerte på? Tenker vi slik, forandrer den nemlig karakter, og blir i stedet et mørke som sprer seg i folks indre for å dekke over dyp smerte. Og da er det ikke depresjonsmørket som blir hovedproblemet. Det er det selve unnvikelsen som blir.

Alle opplever vi dyp smerte og frustrasjon gjennom livet. Ikke minst som barn. Også så dyp smerte at den nettopp oppleves som ulidelig. Og det som da skjer for de fleste av oss, er at vi slår av føle-knappen. Fordelen med det er selvsagt at da slipper vi å kjenne på den vonde smerten. Men prisen vi samtidig risikerer å betale, er at vi da heller ikke føler mange andre ting. F.eks gleden over livet. For “nummer” vi en følelse, nummer vi alle.

For meg gir et slikt språk om psykiske lidelser god mening. Ikke minst fordi jeg selv har vandret lenge i depresjonens landskap. Og også tenkt og sagt at jeg var syk. Kronisk psykisk syk. 

Nå tenker jeg at depresjon ikke trenger å være en sykdom. Men mer en naturlig reaksjon på helt vanlige livssmerter. Selv om det riktignok er en lite hensiktsmessig reaksjon.

Folk har alltid hatt det krevende psykisk sett. Men de har ikke alltid sykeliggjort det. Kanskje forsterkes likevel folks psykiske utfordringer nå, fordi vi lever i et smerte-unnvikende samfunn. Der mye handler om å jevne ut og glatte over. Vi vil ikke ha friksjon, ubehag og konflikt fordi det går ut over tempo og prestasjon. Mens vi samtidig lever høyt på en masse-hypnotisk fortrengning av den enkle, men ubehagelige sannheten, at lidelse ikke bare er et uunngåelig fenomen, men en regelmessig og tilbakevendende ting i alles liv. 

Det å ikke klare å kjenne på sin egen grunnleggende smerte over at livet gjør vondt, er noe annet enn sykdom. Det skal absolutt ikke bagatelliseres, men det ligner mer på elendighet enn sykdom. Og det er i bunn og grunn en slags flukt fra den smerte og lidelse som er en fundamental og reell del av alle menneskers liv. Vi får sår både på kropp og sjel. Vi blir sviktet, forlatt og misforstått. Vi vet at katastrofer kan ramme oss når som helst. Og vi vet vi skal dø. Som en berømt psykolog har sagt: Det er ikke angsten og depresjonen som trenger en forklaring. Det som trenger en forklaring, er derimot hvor bra vi tross alt klarer oss.

Og heldigvis finnes det i oss alle også en drivkraft mot det å bli hele og autentiske mennesker. Men det kan bare skje gjennom det å romme og tåle den smerten som møter oss i livet. Og ikke minst: snakke om den.

For meg ligger det et stort håp i det at vi kan snakke med hverandre i stedet for å “snikk snakke”. Men det forutsetter nok at vi selv har kjent på egen smerte og våger å snakke om den. For da kan vi møtes og oppleve at vi ikke er alene med smerten. Og forhåpentligvis slutte å tenke at vi er syke, og heller gi hverandre forståelse og aksept for at livet er krevende og smertefullt til tider. 

Den som vil forsøke å “å lide med” noen, trenger både vilje og mot. Det trengs mot til å spørre, og tid og krefter til å lytte. Mange lar være å spørre om hvordan det går til den som strever , fordi de tror de ikke vil snakke om det. Sannsynligvis er det en unnskyldning fordi man selv føler seg usikker og utrygg på det smertefulle. Også i seg selv. 

Men vi trenger som sagt noen å snakke sammen med. Noen som kan ta del i smerten vår, samtidig som vi tar del i deres. I den sammenheng er det løfterikt at det i psykiatrien mer og mer ansettes folk som selv har hatt psykiske lidelser og ulike typer livssmerte. Sannsynligvis har de gode forutsetninger for å møte, forstå og ta del i andres smerte og lidelse.

For det er ikke livssmerten som er hovedproblemet. Selv om den er mer enn vond nok. Det som skaper den største lidelsen, er å oppleve å være alene med smerten. 

I en av de eldste fortellingen vår kultur har, står det: “det er ikke godt for mennesket å være alene”. Som den aller første og grunnleggende definisjon på hva et menneske er. 

For meg høres det sant ut, fordi vår identitet er grunnleggende relasjonell. Og om det bare finnes ett menneske som forstår den smerten jeg bærer på; ikke bare med hodet, men med hjertet, er det nesten ingen grenser for hva jeg kan klare. Og i det ligger også håpet. 

For vi kan ikke unngå lidelsen og smerten. Å prøve på det, er en dårlig løsning. Men vi kan forhåpentligvis unngå å lide alene. Og det kan endre alt.

 

 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail

En psykehistorie

Denne artikkelen handler om diagnosen “bipolar lidelse”. Vet du lite eller ingenting om denne sykdommen, kan du ev. lese slutten på artikkelen før du fortsetter å lese mer. Men om du aner litt hva det handler om, kan du bare fortsette å lese her. Da får du en opplevd fortelling om hvordan det kan være å leve med en bipolar lidelse. Og kanskje sier en slik fortelling mer om sykdommen enn vitenskapelige fakta kan gjøre. Men det er også viktig at denne fortellingen ikke beskriver alle med en bipolar lidelse. For den sykdommen kommer i mange ulike “tapninger” og “forkledninger”. Det er dessverre heller ikke slik at alle slike psykehistorier har en happy ending. Men det har heldigvis denne.

Men da begynner vi:

Det finnes kjegler som er slik at nesten all tyngde er samlet nederst. Det vil si at de har et svært lavt tyngdepunkt. Det gjør at den som prøver å dytte en slik kjegle overende, vil opplevde at den reiser seg opp igjen uansett til hvilken side den dyttes; også om den blir lagt helt flatt på gulvet.

Noe av det aller viktigste i livet er å ha evne til å reise seg igjen når “slag og motgang” eller medgang i livet dytter oss for langt den ene eller den andre veien. For å klare det, trenger vi et lavt “tyngdepunkt”, nok energi, og i tillegg på ny og på ny ta lærdom av av det som skjedde.

For den som har en bipolar lidelse, fungerer det ikke slik. De som har denne sykdommen, kan som alle andre dyttes både den ene og den andre veien. Fordi livet går i bølger for oss alle. Men de som er bipolare har en tendens til å forbli høyt oppe eller dypt nede i den ene eller andre posisjonen ganske lenge. Derfor trenger de som regel både tid og profesjonell behandling for å finne tilbake til normalposisjonen. Til å reise seg igjen, og gjenvinne balansen. Men også til å få et lavere tyngdepunkt slik at de lettere kan finne tilbake til balansen når livet svinger.

Mange antar at det å ha tyngdepunktet dypt i sin egen kropp og sjel, er noe som utvikles tidlig i barndommen. Og får man det ikke da, kan det dessverre være vanskelig å oppnå det senere i livet. Fordi en slik mangel skaper et “hull” i sjelen”, der senere påfyll bare renner ut igjen. Dette tyngdepunktet skapes sakte, men sikkert, gjennom å få en helt grunnleggende opplevelse at man er bra nok som den man er. Det vil si at barnet kjenner/forstår/erfarer at det er ønsket, betydningsfullt og elsket av sine nærmeste 

Jeg kjenner en gutt som vokste opp på 1950 tallet et sted i Norge. Han klarte aldri helt å finne ut av hva det var. Men noe var det, tydeligvis. For han skjønte ikke det sosiale spillet, syns ikke han passet helt inn, og trodde ikke de andre barna likte han heller. Han trodde naturlig nok det var noe feil med han selv, og var derfor litt redd for å nærme seg andre. Både barn og voksne. Han tenkte og grublet mye på hva det kom av. Til slutt ble han nokså sikker på at det måtte være magen hans. Den var nemlig ganske stor og rund. Han tenkte riktignok en stund på om det kunne være føttene også. Fordi de var korte og litt rare. Men han slo dette fra seg, fordi føttene ikke var særlig synlige for andre når han hadde sokker eller sko på.

Så da stod han igjen med at det var magen som var problemet. Derfor prøvde han både å holde den inne, og samtidig ikke puste så dypt.

Sannsynligvis tok gutten feil både i forhold til problemene sine og til årsaken de hadde. Men det var ikke så rart at han prøvde å finne forklaringen på problemet i sin egen kropp. For det er det svært vanlig å gjøre. Kanskje fordi det er den som er oss nærmest. Noen legger riktignok skylden på alle andre, men det er ikke sikkert det er noen bedre løsning heller.

For “vår” gutt var det var sannsynligvis noe helt annet enn det han trodde som lå under. Det var ikke han det var noe feil med. Det var noe helt annet som var årsaken.

For helt fra sine første leveår hadde han likt å kose seg. Han kunne sitte i timesvis å nyte varmen foran ovnen etter en lang dag ute i snøen. Eller han kunne meske seg med utrolige mengder god mat når han var sulten. Men så begynte han etterhvert å forstå at det han gjorde, var feil. Han skulle ikke nyte og kose seg. For de andre begynte å hinte og erte om den store magen hans, og om at han var et “kosedyr”. Og etterhvert forsto han dypt nede i seg selv at gutter i stedet skulle “tåle slit og tåle sludd, og tåle frost og varme”. Og at det var “slike gutter gamle Norge ville ha”. Så når han begynte å fryse, kledde han ikke på seg. Når han var tørst, ventet han med å drikke. Når han var sliten, fortsatte han bare. Når skiene klabbet, ville han ikke bruke tid på å skrape og legge på ny smøring. Etter hvert ble dette en helt grunnleggende måte å forholde seg til verden og seg selv på. Og han tenkte også at dette var en riktig og god måte å møte livets mange utfordringer på.

I tillegg forsto han tidlig at gutter aldri måtte gråte eller vise svakhet, så det sluttet han med. Og hvis han ble ertet til han ble sint, så lo de andre bare av han. Derfor holdt han også sinnet sitt for seg selv.  

Han begynte derfor, ikke bare å stenge av for sine sikreste informasjonskilder: følelsene og de andre kroppslige signalene, men i tillegg begynte han for seg selv å bagatellisere, tåpeliggjøre, nedvurdere og mistenkeliggjøre dem. Og det er dessverre slik at den som holder på avstand og “nummer” én følelse, “nummer” automatisk alle de andre, Og det samme skjer med de kroppslige fornemmelsene (“sensations” på engelsk). Det vil igjen si at han lærte å ikke lytte til, akseptere og forstå seg selv. Og gjennom det, selvsagt heller ikke andre. På toppen av det hele hadde han en far som signaliserte at gutten ikke var “noe særlig til kar”, og dermed heller ikke kom til å “bli til noe”.

Som små er vi alle nokså hjelpeløse i møte med den verdenen vi er født inn i. Verden er jo stor, ny, uforståelig og uoversiktlig.  Derfor trenger vi alle kloke og empatiske voksne rundt oss. Kanskje hadde ikke den lille gutten det i tilstrekkelig grad, for han gikk glipp av noe av det aller viktigste i livet; nemlig det å bli kjent med seg selv, og ikke minst: det å våge å ta seg selv på alvor. Og det er livsviktig, fordi det bla handler om å utvikle en evne til å lytte til, kjenne igjen og skjelne mellom kroppens ulike følelser og fornemmelser. For bare slik kan vi unngå å bli ubevisst styrt av dem. Og da kan vi i stedet vite om dem, skjelne dem fra hverandre, og ikke minst: forstå at de alltid inneholder viktig informasjon. Men også: ikke bli et hjelpeløst offer for den følelsen en har akkurat der og da.

Det går an å si at guttens tyngdepunkt mer og mer plasserte seg høyt oppe i hodet hans i form av hans egen grubling og tankefeil. Han fikk med andre ord et svært høyt tyngdepunkt. Ikke så rart at han etter hvert kom til å tippe og bli liggende lenge når noe eller noen dyttet på han.

Da gutten hadde passert 60, stod han en dag og skar opp et flere dager gammelt brød. Han brukte alltid å spise det gamle brødet før han begynte på det ferske. Og han ville heller ikke riste det gamle brødet i brødristeren fordi han mente det var “juks”. Dette hadde vært ubevisste og selvfølgelige tanker i alle år, men denne dagen våknet han av en eller annen grunn og “så” og “hørte” tankene sine. Og plutselig skjønte han hvor tåpelige de var. Hva var det han holdt på med? Straffe seg selv? Tåle alt? Ikke ta hensyn til sine egne behov? Og han oppdaget også at han hadde tenkt på lignende måter ellers i livet også. Han hadde tenkt at det var rett at han unte seg lite, og klarte seg med minst mulig. Og at det sannsynligvis var fordi han hadde tenkt at han ikke fortjente det gode; ikke fortjente å nyte. Og til og med at det ville vært et svakhetstegn å stelle godt med seg selv. Men etter denne grunnleggende oppdagelsen klarte han gradvis også mer og mer å kose seg med god samvittighet. Men det hadde tatt utrolig lang tid å komme dit. Egentlig et helt liv.

Men tilbake til den gangen han var en liten gutt. Han vokste jo og ble ungdom. Og ble mer og mer usikker på seg selv. Han snakket mindre og mindre og ble til slutt nesten helt taus. Han slo som regel blikket ned, mumlet noe utydelig kanskje, og utviklet mer og mer selvforakt. Andre kunne nok ha vendt frustrasjonen utover, men det gjorde ikke han. Han snudde den innover, utviklet alvorlig depresjon, og syns ikke livet var verdt å leve. Men hadde også perioder med oppstemthet og mye energi når tingene iblant gikk hans vei.

Rundt 40 var depresjonen ekstra tung. Han gikk til legen sin og satte ord på det han opplevde. Legen fortalte han at han hadde en depresjon. Og sa at det kunne fikses med medisin. Så gutten som nå var 40, tok motvillig i mot “lykkepillene”. De hadde god effekt, selv om han ikke trodde noe på dem. Selv sa han at det føltes som å ha gått lenge i en synkemyr i forhold til å løpe jublende på fjell. Han fikk masse energi, bekymringer ble til utfordringer og han våget mye mer å nærme seg andre. Men han ble også mer ukritisk på godt og vondt. Mange år senere tenkte han at det sannsynligvis var medisinen som hadde utløst en bipolar lidelse som lå der latent. Men fordi livet nå bare smilte til han, sluttet han med medisinene. Og dermed kom depresjonen tilbake enda sterkere. Etter det kom mange år med stadig sterkere doser medisiner, og stadig nye piller som måtte prøves ut. Slik gikk mange år. Det var noen oppturer, men etter hvert flere og flere nedturer. Etter hvert kom også sykemeldingene på grunn av en jobb som ikke gikk sammen med det å være deprimert. Spesielt den første sykmeldingen, var et dypt nederlag for han. Og skamfullt. Men han valgte likevel å være åpen om sykdommen sin, og forklarte til folk at han hadde en kronisk depressiv lidelse. Han hadde fått råd om å være åpen. Og noen møtte han også med omsorg og forståelse. Mens andre gjorde det stikk motsatte. Arbeidsgiver, kolleger og frivillige medarbeidere trodde ikke på han. De mente han brukte trusler om sykmelding, kun for å få gjennom viljen sin. Han ble i tillegg beskrevet som kranglevoren og helt udugelig. Og det kom skriftlige krav om at han måtte fjernes fra jobben snarest mulig. Kravet kom først og fremst fra de frivillige medarbeiderne, fordi de fikk økt arbeidsbelastning når han var borte fra jobb. Ford arbeidsgiver ikke satte inn vikar. “Gutten” vår følte seg utrolig alene i den konflikten som nå kom, fordi ingen ville bli “blandet inn” i noe som helst. Så etter en lang og ensom kamp for å få en beklagelse, uten overhode å lykkes, valgte han naturlig nok å slutte i denne jobben. 

 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail

Nå begynte den virkelig nedturen over flere år. Det var riktignok noen oppturer, men hovedtendensen var flere og tyngre depresjonsperioder. Tils slutt gikk det så langt at han mistet kontakten med virkeligheten, utviklet psykose og ble lagt inn på lukket psykiatrisk avdeling. Han lå virkelig nede for telling. Var det i det hele tatt mulig å reise seg igjen?

Hans nærmeste begynte å tenke at de kanskje hadde mistet han for godt inn i psykosen.

Og slik kunne det også ha gått. For psykose er farlig. Den kan skade hjernen.

Men slik gikk det heldigvis ikke. For han kom seg gradvis igjen. Sakte, men sikkert. Gjennom elektrosjokkbehandling, medisiner, terapi, trening, meningsfulle aktiviteter, og ikke minst: god støtte fra sine nærmeste. Men også av sin egen stahet og evne til å tvinge kroppen sin til å gjøre ting han ikke hadde lyst til. For han handlet det om å tvinge seg selv til å gå en liten tur hver dag selv om han hatet det med hele seg. Men så var det også der den nedadgående spiralen til slutt stoppet, snudde oppover, og bedringen startet.

Han hadde tidligere mange ganger tenkt at når han hadde opplevd tøffe perioder, så måtte alt bli bedre etterpå. Men mange ganger ble alt da enda verre. Og igjen var det det som skjedde også denne gangen. Kanskje fordi tyngdepunktet hans fortsatt var alt for høyt og sårbart for dytting den ene eller andre veien.

For han kom seg riktignok til slutt opp i balanse. Men denne gangen skulle det ikke gå lang tid før han tippet helt over på motsatt side. Han fikk flere positive tilbakemeldinger, og kanskje også for høye doser med medisiner. Og etterhvert økte entusiasmen og energien hans utover alle grenser. Han gikk i løpet av kort tid, fra depresjonens totale mørke og tomhet, til maniens enorme livslyst og meningsfullhet. Han kjente seg aldri sliten. Han sov veldig lite. Han snakket med alle, og spesielt likte han å snakke med ukjente. Som person var han veldig langt fra den han hadde vært tidligere. For han kjente nesten ikke seg selv igjen. Han sa at det var som å komme til en helt ny verden der alt var farger, lys og liv. Og der det også var helt andre regler som gjaldt, enn i den verden han hadde vært i tidligere. Alt som skjedde fikk også dyp og symbolsk mening. Han opplevde at han var del av en mye høyere og viktigere sammenheng enn mange andre. Han trodde også han kunne ordne opp i alt han syntes var dumt og urettferdig. Han hadde riktignok en god tanke med det meste, men det ble alt for mye av alt. Både legen hans, og andre av hans nærmeste sa at noe var veldig galt. De sa at han var syk nå også, og ikke bare når han var deprimert. De prøvde å overbevise han om at han hadde en bipolar lidelse. Selv ville han ikke høre på det. Han hadde det fint. Og syntes han måtte få lov til det; spesielt siden han hadde hatt det så tungt og trist i lange perioder av livet sitt.

Men gradvis, etter flere måneder med mani, begynte energien å tape seg. Det ble tyngre å stå opp om morgenen, og han fikk flere bekymringer. Noe han i månedsvis ikke hadde visst hva var. Og ikke minst: han oppdaget hvilke overdrevne tanker han hadde hatt om seg selv og alt han kunne utrette. Han kunne resten av livet både huske dagen, tidspunktet og stedet da denne innsikten sank inn. Og som en kanonkule kom samtidig den dype skammen og depresjonen tilbake. Igjen ble alt et ork og totalt meningsløst. Og i tillegg kom skammen over det han hadde tenkt og gjort, og la seg som et tungt blyteppe over han.

Likevel viste det seg at han denne gangen klarte å unngå den aller dypeste depresjonen. Sannsynligvis fordi han gjennom mange år hadde lært seg gode mestringsstrategier i forhold til depresjon. Men sikkert like mye fordi han var livredd for å bli psykotisk, og bli innlagt på lukket psykiatrisk avdeling igjen. Og fordi han etterpå hadde skjønt hvor redde hans nærmeste hadde vært for å miste han da han var innlagt der.

Han begynte nå gradvis å ta ansvar for å bli glad i seg selv som den han var. Og også i andre, fordi de var den de var. Og han begynte å tro på at han hadde noe å bidra med. Det var en lang kamp, der han hadde god hjelp av staheten og faktisk også av sin egen evne til å undertrykke noen følelser. Tyngdepunktet sank nedover i både kropp og sjel. Han begynte å stå litt stødigere. Og slik ble det også  lettere å komme i balanse igjen når medgang eller motgang i livet dyttet han den ene eller den andre veien. Slik livet alltid gjør. For alle. Men denne grunnleggende tilfriskningen hans er egentlig tema for en ny fortelling. Kanskje skriver jeg den en gang også.

Jeg kjenner denne gutten som nå etterhvert er blitt 64 år.

Han er nemlig meg selv som de fleste sikkert har skjønt for lenge siden.

Likevel er det rart også for meg å tenke på hvor forskjellige personer jeg kan være når jeg er oppe, nede, i balanse eller et sted i mellom. Er jeg den samme hele tiden? Har jeg bare et stort potensial? Et stort register. Og er det slik alle er? Eller er jeg noe helt for meg selv?

Mange opplever det svært krevende å leve tett på en som har en bipolar lidelse. Forståelig nok. Andre sier vi kan være gode å være sammen med fordi vi er så påvirkelige og levende. Og fordi vi vet mye om både livets oppturer og nedturer. Og dermed kanskje også lettere kan forstå andre.

Kanskje er det slik livet gir oss mening: At når vi er i det dypeste mørke, får lyset ekstra stor betydning. Og at den som har vært i dype daler, også vet å sette pris på utsikten fra høye topper. Hvis han eller hun en gang kommer seg dit.

Så kanskje er det sant at liv og død; sorg og glede; meningsløshet og livslyst bare er ulike frukter fra samme tre. Eller bølger fra det samme hav som slår inn mot ulike strender. Kanskje?

Jeg har mange ganger tenkt at sykdommen min handler om et mislykket, ødelagt og bortkastet liv. Fordi jeg på grunn av den har ødelagt mye for andre, og gått glipp av utrolig mye godt og fint. Jeg trodde også lenge at overskriften over det hele var “mislykket”. Men i det siste har jeg mer og mer begynt å tenke annerledes om sykdommen min. Jeg har begynt å sammenligne den med kompost. Nemlig på den måten at det som ingen vil ha, det som er søppel; råttent og illeluktende, faktisk kan bli til den aller beste matjorda. Hvis “søpla” bare får tid på seg, blir snudd på, luftet og stelt litt med. Men det tar alltid tid. Det tar den tiden det tar. 

Så livets gode dager er fine å ta med seg. Nyt dem! Men det er heller ikke så dumt å tenke på at de vonde dagene etterhvert kanskje kan snus litt på, få en ny overskrift, og bli til noe godt og verdifullt. Ikke minst som viktige erfaringer for å forstå seg selv og andre bedre. Og slik kan vi både bli viktigere for oss selv og for andre. Slik at overskriften kan endres fra “mislykket” til “meningsfull”. Og det er den beste overskriften det går an å ha over livet sitt. Mange tror at det er “lykke”. Men “lykke” er bare et svært kortvarig biprodukt av det å oppleve mening. 

Så søk etter det som gir mening. Nå i dette øyeblikket. Men også ved å sette deg gode mål framover. Og kanskje også ved å snu litt forsiktig på “søpla” fra fortiden.

Til slutt tar jeg som nevnt i starten med noen fakta om den psykiske sykdommen: “bipolar lidelse”:

For det første, så regnes bipolar lidelse som en alvorlig kronisk psykisk sykdom som det likevel fint går an å leve med ved bruk av medisiner og ulike mestringsstrategier. Men som det ikke finnes noen helbredende kur for. Sykdommen er en “stemningslidelse”, og har en arvelig komponent. Det som først og fremst kjennetegner bipolar lidelse, er at den skaper sterkere svingninger i stemningsleiet enn det som regnes for normalt.

Det finnes det to hovedtyper bipolar lidelse:

Bipolar lidelse type 1. Den kjennetegnes av skiftende maniske og depressive episoder

  • Bipolar lidelse type 2. Den kjennetegnes av skiftende perioder med hypomani (en mildere form for mani) og depresjon. Bipolar lidelse type 2 er litt vanligere enn type 1.

 Mani er en heving i stemningsleiet ut over det normale, med rask tankeaktivitet og tale, et sterkt selvbilde og høyt aktivitetsnivå. Hypomani er en lettere grad av oppstemthet som vanligvis ikke går utover daglige funksjoner eller arbeidsførhet.

Mellom 1 og 2 prosent av befolkningen utvikler en bipolar lidelse i løpet av livet. Kvinner og menn har omtrent like stor risiko for å utvikle bipolar 1, mens kvinner oftere enn menn blir rammet av bipolar 2. Barna til de som har en bipolar lidelse, har forhøyet risiko for å utvikle sykdommen. Sykdommen oppstår som oftest i slutten av tenårene, i slutten av tjueårene eller rundt førti års alder.

En ubehandlet bipolar lidelse kan gjøre det vanskelig å leve et normalt liv fordi svingningene er så store. Det kan for eksempel være vanskelig å holde på en jobb eller fullføre en utdannelse. Både mani og bipolar depresjon kan dessuten virke belastende på relasjonene til andre mennesker. Mellom maniske og depressive episoder kan den kronisk syke også ha lange perioder med et grunnleggende stabilt humør. Disse periodene kan vare i uker, måneder eller til og med år. Bipolar lidelse ble tidligere kalt manisk-depressiv lidelse. For å få diagnosen bipolar lidelse type 1, trengs det bare å ha hatt én eneste kraftig manisk episode i løpet av livet, i tillegg til depresjonene. For å få diagnosen bipolar type 2, må en som regel ha hatt flere hypomane og depressive episoder.

Som nevnt har denne sykdommen en klart arvelig komponent. Det betyr at de fleste (ikke alle) arver en sårbarhet, men at det er mange ulike typer påvirkning som kan utløse sykdommen. Og også at den kan utløses selv om man ikke vet om noen arvelig årsak. Det er heller ikke uvanlig at medisiner (f.eks “lykkepiller”) kan utløse den. Stress og lite søvn kan også være en utløsende faktor.

Og sannsynligvis er det også slik at man kan gå gjennom livet uten at den blir utløst. De ulike medisinene som brukes i behandlingen av en bipolar lidelse er både slik at de kan løfte et depressivt stemningsleie, og dempe et manisk. Det finnes også medisiner som virker mer generelt stabiliserende på stemningsleiet. Mange har også gode hjelp av disse medisinene. Men de bør brukes i kombinasjon med samtaleterapi. For gjennom slik terapi kan en få hjelp til å finne et trygt og dypt tyngdepunkt i seg selv. Ikke for å bli egoistisk, men for å bli mer glad i seg selv, og tenke at man er bra nok som den man er. Men også til å utvikle seg, slik at man bedre kan takle livets bølgedaler og bølgetopper. For begge deler kan by på utfordringer. Men slik kan man også bli mer og mer “våken”, bevisst, og ta ansvaret for sitt eget liv.

 Noen med en bipolar lidelse har maniske eller depressive episoder med mange års mellomrom. Mens andre kan oppleve å svinge flere ganger i løpet av samme dag.

 Når den maniske/hypomane fasen gir seg, og den syke forstår hvilke rare/gale/flaue/ overdrevne ting han/hun har holdt på med, er selvmordsfaren stor. Opp til 20-30 ganger så stor som i normalbefolkningen.

 Det er også verdt å nevne at noen av de største mesterverkene i verden er skapt av personer med en bipolar lidelse. Det kan skje når depresjonen slipper taket, og energien og engasjementet går over i maniske perioder. Den maniske kan i tillegg til å miste noen hemninger, også bli ekstremt fokusert og observant på alt som skjer rundt dem. Kanskje er det slik at de da ser mer av den egentlige storheten i skaperverket, i andre mennesker og også i seg selv. Men at det da også blir alt “for mye av det gode”, slik at en etter en kortere eller lengre periode, faller ned i depresjonen igjen.

 

 

 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail

Psykiske lidelser, - vår tids epidemier?

Hva er det som skjer i landet vårt?

  • 25% av studentene sliter psykisk

  • 30% av jentene i videregående er deprimerte

  • Unge gutter slutter på skolen og lukker seg inne på rommene sine i årevis

  • Ca 600 tar livet sitt hvert år. Og de fleste selvmord har en klar relasjon til depresjon

  • Psykiske lidelser koster samfunnet vårt 60-70 milliarder i året

  • Folk med psykiske lidelser lever i gjennomsnitt 15-20 år kortere enn resten av befolkningen

  • Psykiske lidelser gir en like stor risiko for tidlig død som sigarettrøyking

  • 2013-2017 økte pengebruken i somatikken med 10 prosent. I psykiatrien 2 prosent

  • Ca ⅓ av de som henvises til psykisk helsehjelp avvises; som regel uten å ha blitt undersøkt

  • Antallet psykologer/psykiatere med avtaler om offentlig refusjon, har ikke økt på 20 år

Vi har store offentlige kampanjer mot trafikkdød og nikotin. Men har vi det mot selvmord og psykiske lidelser?

Det kan virke som forekomsten av psykiske lidelser har økt kraftig de siste årene. Mye kan sikkert forklares med større åpenhet og flere behandlingstilbud. Men er det hele forklaringen? Kan det hende vi har skapt det som kalles verdens beste samfunn, men at det likevel disponerer for enorme mengder psykiske lidelser?

Eller er det vi som har begynt å tro at vi skal leve lykkelig og problemfritt? Og derfor ikke er i stand til å takle den motgang som livet alltid gir?

Jeg tror begge deler inneholder viktige sannheter. Vi har fått et samfunn som er uhyre fremmedgjort, komplekst og ugjennomtrengelig. Og det stilles mange og store krav for å passe inn og lykkes. Både på jobb og i privatlivet. Det er ikke uten grunn at den oppvoksende slekt kalles “generasjon prestasjon”.

Samtidig snakkes det også om curlinggenerasjonen, helikopterforeldrene og servicebarna. Og kanskje er det blitt slik at barn og unge overbeskyttes, betjenes og kontrolleres for mye? Og dermed ikke rustes for livet slik det faktisk er?

Jeg lurer på om tenkningen rundt det å bli foreldre har endret seg. For nå snakker de fleste om å lage eller skaffe seg barn. Og det skal også klaffe i forhold til andre faktorer. Det kan virke som det å få et barn, er del av et selvrealiseringsprosjekt. Og sammen med andre, blir dette et av flere prosjekt det skal investeres i, og helst også lykkes maksimalt med. Det kan dermed virke som barn blir et middel for å oppnå noe for de voksne. Det gjør det kanskje også fristende å fremstå som bedre foreldre enn det en er. Og enda verre: det kan bidra til at barna tror at de har verdi bare de gjør det foreldrene oppskatter.

Alle vil selvsagt at barna sine skal bli selvstendige. Slik at de etterhvert selv kan velge det som er best for dem. Vi sier gjerne til dem at de må finne sin egen vei og følge sitt eget hjerte. Men vet de om de ulike veiene i livet? Og kjenner de sitt eget hjerte godt nok? Mange sier også til barna sine at de kan bli hva som helst, bare de vil det nok. Men ingen kan bli hva som helst, samme hvor mye man vil det. Og gir vi barna noe å være selvstendige i forhold til? Får de med seg et kompass på reisen? Eller er det slik at den voksne generasjonen bare har lært den oppvoksende at “det kommer an på”. At det bare finnes mange ulike svar ut fra forskjellige situasjoner. Dvs at det ikke finnes absolutte sannheter. Kanskje er det noe annet barn og unge (og voksne) trenger å høre?

De fleste foreldre prøver å beskytte barna sine mot det som er skadelig og farlig. Men forteller vi at det finnes tilbøyeligheter til litt av hvert i alle mennesker? At det finnes hevngjerrige og skadde barn, unge og voksne der ute? Og at noen faktisk kan prøve å skade andre og seg selv så mye som mulig? Men kanskje aller viktigst: forteller vi at vi alle har tilbøyeligheter til litt av hvert hvis vi først får muligheten. At vi faktisk kunne blitt en torturist i en fangeleir hvis forholdene la seg til rette. Og at den som ikke tror på det, er en som kjenner seg selv dårlig. Kanskje bør vi tørre å se inn i oss selv, og si at sånn er vi også? Og dermed få mulighet til å ta kontroll over våre tvilsomme tilbøyeligheter, istedenfor for å vike unna eller psykologisere dem bort. En kjent psykolog sier: “du kan ikke alltid regne med at de andre rundt deg vil deg det beste. Det finnes folk som vil skade deg for å skade deg. Og du bør heller ikke tenke at du selv alltid vil deg selv og andre det beste. For du kan gripes av f.eks. hevntanker, bitterhet, misunnelse, hat eller bli passivt aggressiv. Og det vil som regel lekke ut, om ikke med ord, så med kroppsspråk, mimikk, hint, unnvikelser eller taushet”.

Og hva med den selvtilliten som alle sier barn og unge trenger. Vi sier jo til de unge at de er fantastiske som de er. Men er det så sikkert at det stemmer? Og vi sier at de må ha tro på seg selv. Noe som er enormt viktig for å lykkes. Men når selvtilliten blir stor, kan den også stå i fare for å overkjøre andre. Kanskje mot, raushet, offervilje, ydmykhet og pålitelighet er bedre verdier å ta med seg ut i livet?

Jeg tror vi trenger å lære barn og unge hvordan de kan bli lysbærere i verden. Hvordan de kan utgjøre en forskjell i livet for andre. Hvordan de kan bli mennesker som betyr noe godt og positivt for sine nærmeste. Og da trenger de en god og slitesterk moral i kamp med den smerten, de utfordringene og de vanskelige valgene som livet alltid gir. Men de trenger også evnen til å reise seg - gjenoppstå når livet krasjer. De trenger indre ro og styrke, og mot til å møte de utfordringene som kommer. Og de trenger evnen til å hjelpe seg selv. For som regel er det slik at det er få som kan hjelpe andre. Som regel må vi hjelpe oss selv så godt vi kan. For ingen andre kan leve livet for oss. Og livet vil være tøft for alle i perioder, og katastrofen kan ramme når som helst, på utallig forskjellige måter.

Det verste som kan skje et menneske, er likevel å forbli hjemme livet ut. Vi trenger alle å forlate hjemmet vårt, og skape oss vårt eget liv i “nytt og ukjent land”. Det krever mot, og det krever god ballast. Men bare den som våger seg ut i det ukjente; både psykisk og fysisk, vil kunne vokse og modnes.

Kanskje har vi fått en generasjon som er blitt for knyttet til hjemmet. Til det trygge. Mange sier at mor/far er deres beste venner. Det er flott, men det kan også bli en hindring for å bli voksen, og våge seg ut på egen hånd.

Jeg tror likevel, og på tross av alt dette, at det er mye godt og riktig i den måten de fleste nå oppdrar barna sine. Mange unge foreldre er utrolig flinke til å se dem, og ta dem på alvor; både tankene og følelsene de har. Og de er også flinke til å hjelpe barna sine til å sette ord på det de kjenner inni seg, og slik hjelpe dem til bedre å forstå seg selv og andre. Jeg tenker det er en oppdragelse på barnas vilkår. Ja, kanskje er det kanskje ikke først og fremst oppdragelse, men god og relevant livshjelp. Og jeg tror det er noe av det viktigste av alt.

Men så spørs det likevel om denne typen oppdragelse kvalifiserer for det samfunnet barna og de unge etterhvert skal ut i. Et samfunn fullt av kroppspress, prestasjonspress, karrierepress, resultatkrav, stress, tempo og krav om å lykkes hele tiden. Det er også et problem at samfunnet blir mer og mer komplisert, teknifisert, robotifisert og digitalt. Og svært mange har også mistet kontakten med den naturlige meningen med hverdagslivet sitt. På verdensbasis ser f.eks 60% ingen direkte mening i jobben sin, utenom det å tjene penger. I “gamle dager” så alle at de måtte bidra med noe viktig for at fellesskapet skulle overleve, og at de var like avhengige av de andre for selv å overleve.

En annen utfordring samfunnet vårt har, er at nesten alle “hvorfor”, besvarer på en materialistisk måte. Noe som gjør oss alle til en samling molekyler, utviklet og tilpasset gjennom millioner av år med evolusjonær utvikling. Og det fører uunngåelig til at den store meningen med livet forsvinner helt.

Så kanskje er en slags konklusjon at den gode livshjelpen de fleste foreldre gir barna sine, blir for snill og forsiktig i forhold til den harde virkeligheten de skal ut i. Og det kan være en medvirkende årsak til at fler og fler sliter psykisk.

Vi trenger alle den myke og varme kjærligheten. Omsorgen. Trøsten. Den som mor tradisjonelt har stått for. Det er den kjærligheten som bekrefter og sier JA. Men kanskje trenger vi i tillegg også den tøffe og harde kjærligheten? Det som tradisjonelt har vært mannens, - fars, domene? Den som sier NEI.

Det finnes en gammel sang om gutter som har “mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer, .- og som “tåler slit og tåler sludd og tåler frost og varme”.

Kanskje er det noe vi alle trenger, også i vår tid? Både gutter og jenter; - både unge, voksne og gamle?

 

 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail

Depresjon, - noe som går over?

Jeg vil rope det ut: Det skjer noe svært alvorlig vårt velstandssamfunn, midt i vår jakt etter lykke og behag. Det har brutt ut en epidemi som «smitter» stadig fler. Og epidemien heter depresjon. Da er det blitt en diagnose; «en sykdom». Men den har mange forstadier: tristhet, tungsinn, nedstemthet, misfornøydhet, deppa, selvforakt, liten selvtillit, betydningsløshet og meningsløshet. Det handler ikke alltid om at livet er fryktelig vanskelig, men oftere at det er blitt tomt og meningsløst: Ingenting betyr noe. Man utgjør ingen forskjell i verden lenger. Og da bør varsellampene blinke. Fordi depresjon dreper. Nesten alle selvmord har sin bakgrunn i en depresjon. Derfor dreper den mange; barn, unge, voksne og eldre. Flere enn røyken, fire ganger så mange som biltrafikken; flere enn krig og terror.

10. oktober var verdensdagen for psykisk helse. Og mange mener det nå er blitt tørre åpenhet om psykisk helse. Bla står stadig flere kjendiser (og andre) fram og forteller om sine psykiske problemer. Men snakker vi egentlig sammen om det sånn til hverdags? Jeg tror dessverre ikke det. Vi unngår helst slike vanskelige og triste emner. Vi som sliter psykisk, opplever at andre tror det gjør så vondt for oss at vi ikke ønsker å snakke om det. Mens det som regel er motsatt: det er vanskelig for den «friske» å snakke om det, fordi det er noe ukjent, eller rører ved noe ubearbeidet i deres egne liv. Slik kan problemet legges over på den «syke», og den «friske» slipper unna.

Hvis jeg likevel våger å åpne meg, og forteller om det jeg sliter med, så opplever jeg ofte at den andre sier: «akkurat sånn har jeg hatt det også». Og så begynner han/hun å snakke om seg selv. Og sin fortid. For nesten ingen snakker om sine psykiske problemer i nåtid. Eller så kan respons være: «la oss heller snakke om noe hyggelig. Det som har skjedd, har skjedd. Og det kan du jo ikke forandre på». Noen kan til og med protestere, og si: «Det du sier nå, stemmer ikke». Og så står du der. Litt «plassert», og i alle fall ikke møtt. En mye bedre respons ville vært om den som åpner seg, får høre: «dette visste jeg ikke; kan du fortelle mer om det?». Og så våge å følge den som åpner seg et stykke på vei inn mot det vonde og vanskelige. Istedenfor å si «akkurat slik har jeg hatt det også» (fordi det har de ikke), trekke seg unna eller skifte tema. Det går også an å si: «det du sier nå, gir god mening for meg», eller «det du sier nå, forstår jeg ikke helt. Kan du si litt mer om det?».

Det å åpne seg, handler om å våge å bli synlig; om å bli sett. Men «å bli sett» er ikke uproblematisk. Ingen vil bli sett pga. nysgjerrighet, eller for at andre skal ha noe spennende å fortelle venner/venninner. Vi vil bli sett på med godhet, forståelse og respekt. Også i tillitt til at dette er noe som blir mellom oss. Da kan vi også våge å åpne opp for det som er sårt og vanskelig. Dessuten er det ikke sant at vi ikke kan forandre på det som har skjedd. Det kan vi. Når vi begynner å tenke annerledes om noe som har skjedd, forandres også betydningen i vårt eget liv av det som har hendt. Når vi aksepterer «det som er», kan «det som er», endres. For vi er avhengige av å vite hvor vi er i terrenget, for å finne den beste veien hjem.

Depresjon ligner en epidemi i velferdssamfunnet vårt. Sannsynligvis fordi vår kultur er så komplisert og har så strenge krav til å passe inn og til å lykkes. Og fordi vi i tillegg sammenligner oss med alle de andre som tilsynelatende lykkes så mye bedre. Vi er blitt veldig opptatt av hvordan vi fremstår og tar oss ut; både på sosiale media og ellers.

Noen som kjenner seg igjen:

 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail

 

Noen fakta: Barn får antidepressiva, og barn tar livet sitt pga mobbing. 20% av ungdomsskoleelevene sier de sliter psykisk i løpet av en uke. 4 av ti jenter på videregående har alvorlige depresjonssymptomer.  Det blir 12 i hver klasse med 30 elever. For menn under 35 år er selvmord den vanligste dødsårsaken. Også mange eldre tar livet sitt. De aller fleste tar selvmord pga depresjon. Selvmord er en mer vanlig dødsårsak enn magekreft, brystkreft, tykktarmkreft, skrumplever og Alzheimer til sammen. Globalt tar en million mennesker livet sitt hvert år. Ca 15 millioner antar man gjør selvmordsforsøk. I Norge tar 5-600 livet sitt hvert år. Tallet er nokså stabilt. I fjor ble 135 drept i trafikken i Norge. I 1970 ble 560 drept. Siden da har trafikken tredoblet seg. Likevel har tallet på trafikkdrepte gått kraftig ned pga massiv innsats med kontroller, sikkerhetstiltak og informasjon. Så hvorfor så lite fokus på selvmord? Mange tenker at det er farlig å snakke for mye om det, fordi det kan ha smitteeffekt. Men kanskje er det feil. Kanskje trengs det å snakkes mye om, og informeres om mye mer? Selv om temaet er ubehagelig. Selv tror jeg åpenhet er det eneste som kan hjelpe. Ikke minst i våre nære mellommenneskelige relasjoner. At vi tør å spørre: «hvordan går det?» Og så tydelig vise at vi har tid til, og interesse av å høre på svaret. I stedet for å unnvike temaet, snakke om noe hyggelig, protestere, eller trekke oss unna hvis det kommer opp.

Som sagt er depresjon farlig. En helt fersk forskningsrapport sier at mange av barnehagene i Norge har dårlig kvalitet. Det er for få voksne der som ser de små barna, og gir dem det de trenger: nemlig å bli sett med godhet, respekt og forståelse. Slik at barna kan finne trygghet og trives. Men hva skjer med de små ettåringene våre som ikke opplever dette i barnehagen? Som gråter og gråter og gråter når mor eller far går? Eller som ikke blir lagt merke til, og blir alene med følelsene sine? Det er en stor amerikansk forskningsrapport som sier noe veldig alarmerende. Den viser at det har svært store konsekvenser for små barn å oppleve belastende unnlatelser og belastende handlinger. «Belastende unnlatelser» betyr fysiske og psykiske forsømmelser. Som igjen handler om å bli glemt, oversett, misforstått, usynliggjort. «Belastende handlinger» handler om fysiske og verbale overgrep. Da snakker vi bla om vold, misbruk, uberegnelig sinne og trusler. I tillegg er det skadelig for barn å vokse opp i familier med psykisk sykdom, rus, mishandling, foreldre i fengsel, eller det å bli forlatt av en eller begge foreldrene. Barn som opplever en av disse tingene, er dessverre også utsatt for å oppleve flere av dem. Og det kan skje i barnehagen, i familien eller andre steder. Og det studien viser med skremmende tydelighet, er at barn som opplever en eller flere av disse tingene, har mye større sjanse for å utvikle mange flere fysiske og psykiske sykdommer enn barn som ikke har opplevd slike ting. Disse «uheldige» barna får generelt mye dårligere helse og livskvalitet senere i livet enn de «heldige» barna. Og de har også kortere levetid. De barna som opplever en vond barndom, risikerer altså i høy grad i tillegg å bli «straffet» med dårligere livskvalitet resten av livet. Og en del av traumene kan også «sove» lenge, og så plutselig dukke opp i alderdommen, og ødelegge denne. Undersøkelsen viser i tillegg at vår kulturs skarpe skille mellom psykisk og fysisk sykdom er ulogisk og kunstig. Noe som igjen vil si at forebygging av fysisk og psykisk sykdom blant voksne, må begynne med å minske skadelig stress blant barn. Og dessverre: dess tidligere barna utsettes for negative handlinger/forsømmelser, dess større blir også skadevirkningene. Mens de gode barndomserfaringene som å bli elsket, støttet, forstått, respektert og anerkjent, skaper og nærer god livskvalitet. Hele livet. Og det å oppleve misbruk, mishandling, vanskjøtsel og avvisning, kan ødelegge og tære gjennom et helt liv.

Det er kanskje riktig i terapi å fokusere på her og nå, og å se framover. Men ikke uten å anerkjenne at mye av det grunnleggende vi sliter med, bærer vi med oss som «smerter» i kropp og sinn fra barndommen. Mange sier til meg at vi må slutte å grave i fortiden. Og det er nok sant at vi ikke blir friske av det. Men kanskje kan vi finne noen gode nøkler der til bedre å forstå oss selv og andre. Og kanskje se på oss selv og andre med større godhet og respekt? Og bli litt snillere med oss selv og andre?

Jeg er over 60 år, og har hatt depresjoner i lengre perioder over flere år. Og som sagt er depresjon farlig. Det har gjort at jeg i over 20 år har brukt mange ulike antidepressive og stabiliserende medisiner.  Dessverre ofte uten samtalestøtte, og med alvorlige bivirkninger. Den verste bivirkningen for meg har vært at medisinene «nummet» følelsene mine. De forandret meg, og gjorde meg bla ukritisk og ufølsom i møte med andre. Men antidepressiva ble en kjekk «kvikkfiks» for meg, og ikke minst for legen min når han hadde inne en krevende pasient.

Når jeg sliter psykisk, blir jeg selvopptatt (som ved all sykdom). Jeg isolerer meg, jeg kan bli vanskelig å ha med å gjøre, og jeg blir også dårlig likt av noen. Folk trekker seg unna, eller det blir konflikter. Når jeg i tillegg forandrer meg når jeg bruker medisiner, forsterker konfliktene seg enda mer. Jeg mistet jobb, venner, og kolleger. Slik forverret «sykdommen» seg, og jeg ble «straffet» dobbelt. Og som om det ikke var nok, ble også mine nærmeste «pårørende» hardt rammet. De måtte være de sterke; positive og løsningsorienterte. Og de måtte sette egne behov på vent.

Depresjonen min har i perioder gått over i psykose. Da mistet jeg kontakten med virkeligheten. Jeg fikk anti-psykotiske medisiner som sannsynligvis forsterket psykosen. Noe som dessverre er en vanlig bivirkning. Å bli «gal» var uhyggelig for meg, men også for mine nærmeste. Jeg ble innlagt i psykiatrien, og fikk flere elektrosjokk-behandlinger. De fikk meg ut av psykosen, men depresjonen har jeg måttet jobbe lengre med. Jeg er nå heldigvis forholdsvis frisk og bruker ingen antidepressive medisiner. Men jeg vet også at jeg kan få tilbakefall.

Jeg forteller dette for å si at på samme måte som at tornadoer går over, og flom trekker seg tilbake; så gjør depresjon også det. Ikke uten innsats, og ikke uten skadevirkninger. Men depresjonen går over. Den brenner ut. Også uten medisiner. Den kan riktig nok komme igjen. Men det er alltid mulig å finne tilbake til nye krefter, til å se muligheter, til å kjenne takknemlighet og føle seg verdifull. Hvis en da ikke velger den andre «løsningen»: å avslutte livet når alt kjennes håpløst, tomt og meningsløst.

Hvilke veier fant jeg ut av mørket? Det første «svaret» var å lete, og prøve å sette ord på hva mørket besto av. Selv om det gjorde vondt. Selv om det var mye tomhet og meningsløshet der. Like viktig var fysisk trening. Jeg tvang meg til å gå tur eller sykle på en trimsykkel. Og ved at jeg begynte med kroppen, og kjente på litt fremgang, fulgte sjelen gradvis etter. Ulike typer kognitiv terapi har også hjulpet meg. Der prøvde jeg å «fange» tankene som utløste de negative følelsene. Og oppdaget at de ikke trengte å være sanne. Jeg har også god nytte av gestaltterapi der jeg bla jobber med å kjenne hvordan negative følelser har satt seg fast på ulike steder i kroppen min.

Vi trenger tålmodighet når vi jobber med oss selv. For indre prosesser tar tid. Ro, akseptasjon og tilstedeværelse er viktig. Slik kan vi protestere mot perfeksjonismen, og det at alt skal forbedres og endres raskest mulig hele tiden. Men da må vi kanskje også gi slipp på noen av kravene til vellykkethet. Og tenke: er det egentlig slik jeg vil leve? Kanskje kan jeg tenke litt nytt og leve litt annerledes? Og slik kanskje finne tilbake til takknemligheten. Og til det å akseptere at mening og mestring som regel er å finne på det stedet man er i livet. Nå. Og ikke nødvendigvis alltid et annet sted eller en annen gang.

 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail

Følelser og hukommelse

Jeg har alltid hatt vanskeligheter med å huske ting. Jeg tror det er fordi jeg har slitt mye med depresjon. Og depresjonen har titt og ofte dratt meg ut av det eneste som finnes; nemlig øyeblikket. Jeg har alt for ofte sittet og angret på ting i fortiden, og kanskje enda mer gruet meg for framtiden. Og jeg tenker nå at det må ha gått ut over hukommelsen min. Jeg har jo nesten alltid vært andre steder enn der alt skjer: i øyeblikket. Og da er det naturlig at jeg har gått glipp av mye.

Etter at jeg sakte klarte å jobbe meg ut av depresjonen gjennom å bestemme meg for alltid å stå opp tidlig, gå en times tur hver dag, bidra i frivillighet, og gå i terapi hver uke, snudde depresjonen fra å forverre seg til sakte å forbedre seg. Og på grunn av staheten min og gode mennesker rundt meg, oppdaget jeg at jeg gradvis ble sprekere, og så at jeg betydde noe for andre. Og sakte, - litt etter litt, - lettet depresjonen. Og sakte våknet jeg av «søvnen» min. Og gradvis våget jeg å være mer tilstede i nuet; - se, lytte og kjenne.
Og etter at jeg også begynte å slippe følelsene til, istedenfor å latterliggjøre dem, bagatellisere dem, eller fortrenge dem; hva skjedde? Jo, det som skjedde, var at jeg husket bedre. Og gradvis husket jeg også mer av det som hadde skjedd lang tid tilbake. Og følelsene fra den gang dukket også opp i kroppen min. Sånt sett forandret også ting fra fortiden seg, og fikk ny mening.
Følelser er viktige. Følelser er liv. Derfor er jeg også blitt veldig skeptisk til overforbruket av antidepressive medisiner i den vestlige verden fordi de tar vekk så mye av følelsene. De gjør folk "flate" følelsesmessig. Nyere forskning viser også at de egentlig er virkningsløse, men har veldig mange problematiske bivirkninger. Og den verste bivirkningen er at de tar bort mye av følelsene. Det kan være bra i noen situasjoner, men også svært destruktivt på sikt.

Gjennom å anerkjenne og slippe til følelsene mine, opplevde jeg at følelsene "våknet" inni meg. De handlet ofte om ting fra fortiden min, men jeg kjente dem og forstod dem, - og kunne dermed velge hvordan jeg skulle reagere i forhold til dem.
Jeg opplevde mer smerte, men også mer glede. Og jeg forstod at det er sant det Sigvart Dagsland synger: at glede og smerte er ulike frukter fra samme tre. Du kan ikke få det ene uten det andre.

Depresjonen gjorde meg mer eller mindre "død" og tom.  Følelser og tilstedeværelse gir liv.

Og jeg gjør Gabriellas ord fra sangen "Gabriellas sang" (fra filmen «Så som i himmelen») til mine: "jeg vil kjenne at jeg har levd mitt liv!"

 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail
 
What do you want to do ?
New mail