Her er reklameplakaten for boka mi. Boka inneholder både noveller, prosatekster, dikt og bilder

Tekstutdrag fra boka:

 500 meter

Så er det tirsdag igjen. Jeg går forsiktig ned trappa til barnehagen og åpner døra. Jeg er litt spent, og sier forsiktig "hei" når jeg kommer inn. Da hører jeg en barnestemme som roper: "Han kom, han kom med en gang!” Og en smilende liten gutt kommer løpende ut i gangen, og helt bort til meg. Han setter seg godt til rette på fanget mitt, og jeg tar på han ytterklær. Vi skal hjem til han nå. Vi har gjort det før. Mange ganger. Det er cirka 500 meter å gå. Det tar gjerne to timer. Noe som tilsvarer en kvart kilometer i timen. Sneglefart.

Når klærne er på, går vi sammen opp trappa og ut. Jeg går rolig, mens han tripper, hopper, synger, småprater, spør og kommenterer alt han ser og hører. Vi går hånd i hånd. Det kommer jo biler forbi; og store, ukjente voksne også. Hånda mi er visst et trygt ankerfeste på vandringen vår. Det han ikke legger merke til, er tårene mine som presser seg på, og stemmen min som blir grøtet. Når den lille, myke, varme hånda hans smyger seg inn i min og blir der, er det det som skjer. Og jeg tenker med meg selv at den som ikke har kjent en liten, varm barnehånd holde godt fast i sin egen, har gått glipp av noe av det aller fineste i livet.

Det er mye å se på: Bitte små insekter, sommerfugler, vinden som rasler i bladene og får dem til å falle, motorsykler, busser, og ikke minst: kongler, pinner, blader, nøtter og småstein. Det er også tydelig at alle hull i veien er spesielt interessante. Vi stopper ved et sluk, og finner kongler og stein som han slipper ned i sluket. Etter hvert skjønner han at de store må ned i de største hullene, mens de små går i alle. Han legger seg helt ned på magen, og hører spent etter om steinene treffer vannet til slutt. Langt der nede i en fjern og ukjent verden. En god stund og mange plask senere, går vi videre. Det har regnet, så det er masse søledammer overalt. Heldigvis har han støvler på seg. Da kan han hoppe og plaske så mye han vil. Og det gjør han. Så spruten står. På meg også.

 

 

                                                         Bildeeksempler fra boka:

Alle kan få for mye å bære på; - og bli stående fast

Mange vil til topps. Hva med å se livet nedenfra i stedet?

Rester, søppel og avfall kan bli god jord; - og til de vakreste blomster

Troll finnes over alt. Heldigvis sprekker de i lyset

Alle har vi en vei å gå. Vet du hva som er bak neste sving?

Flere tekstutdrag:

                                  

Kilden

De fleste av oss har en dragning mot det opprinnelige. Mot kildene våre. Mot vår egen opprinnelse. Jeg kjenner det igjen i meg selv også. For hvordan var det egentlig det hele startet? 

Noe av det som alltid har tiltrukket meg, er å prøve å følge en bekk oppover mot det stedet den kommer fra. Mot kilden der det som ble noe stort, begynte. Mot det stedet bekken ble født. Og for meg er det noe magisk; noe dragende, i det å prøve å følge bekken oppover for å finne stedet der vannet startet på ferden sin. I det å lete etter bekkens kilde. De gangene jeg har gjort det, har jeg i tillegg oppdaget mye rart og fint på vandringen min nede i bekkedalen. Og jeg tenker ofte da: her kan ingen ha vært før. For det er som regel svært ufremkommelig og urskogaktig der. Men finner jeg til slutt, etter en lang og kronglete vandring, den lille pytten der alt startet; så opplever jeg en dyp og god ro inni meg. Og kan gjerne bli sittende der lenge.

Og da kan tankene også begynne å vandre: For bekkens opprinnelse er vel like mye de bittesmå myrsigene, regnet, skyene; - og til slutt havet. Havet som bekken er på vei tilbake til. Slik sett er bekken alltid på vei hjem. Men enda dypere sett, er det vel sola som er den første beveger. Og årsaken til alt liv på jorda vår. Eller finnes det kanskje en skaper?

Det vanligste er å lete utover etter årsaker. Og tenke at det er noe annet eller noen andre som startet det hele. Både i forhold til alt det smertefulle vi opplever. Men også i forhold til alt annet vi ikke forstår eller aksepterer.

Opp gjennom tidene har mange forsøkt å finne den dypeste kilden til alt. Det alt annet bygger på. Og kalt det de lette etter ulike ting: de vises stein, den hellige gral, gull, big bang eller Gud. Jeg tror det er mulig å lete andre steder. Jeg tror det er forsøket verdt å lete innover. Innover i oss selv. Mot det stedet vi kommer fra. Kilden. Der alt startet en gang. Og kanskje kan det å lete innover i seg selv også ligne på en sirkelbevegelse. På noe som gjentar seg. Som en spiral. Eller et kretsløp.  

    Stjernestøv

 

Vi er alle sendt til jorda fra andre soler. 

Fra andre himmellegemer. Andre stjerner.

Riktignok i ulike former og i små biter. Og for veldig lenge siden. 

Men alt på jorda kommer fra andre steder. Langt borte fra. 

Vi er stjernestøv. 

Vi består av materie transportert hit over enorme avstander. 

Og over en uendelighet av tid.

Vi er derfor bygd opp av de samme elementene som alle andre og alt annet.

Vi er i tillegg små enkeltindivider. Og vi er sårbare og dødelige.

 Min trassige tro er at vi likevel bæres oppe av noe større og sterkere. 

Av noe som er laget av det samme som oss. 

En sammenheng. En struktur. En matrix.

Vi kan lett tenke at vi er ubetydelige.

Små og lette å vippe av pinnen. 

Men jeg tror samtidig vi står på noe stødig og fast; noe helhetlig. 

At det er noe eller noen som bærer oss. 

Og som tar imot oss om vi skulle falle.

For jeg tror ikke vi faller ned i dypet og forsvinner. 

Jeg tror vi fanges opp 

av universets ufattelig sterke og sammenbindende krefter.

Jeg tror Kosmos, Tilværelsen, Livet, har en dyp og fast grunn. 

Og at den består av de kreftene som binder oss, og alt annet, sammen.

Fra kvarkene i atomkjernen til gravitasjonen som bøyer lyset i universet.

Men like mye av av relasjoner. Av felleskap. Av blikk. Av kjærlighet.

 

Da står det to spørsmål igjen:

Får vi ikke med oss at alt hører sammen og er det samme, 

fordi vi ser med begrenset oppløsning?

Noen ganger for liten, mens andre ganger altfor stor.

Og det siste spørsmålet: 

Er sjelen min; bevisstheten min, også kommet langveis fra?