500 meter morfar

“Less is more” er et kjent utsagn på engelsk. Det brukes mest innenfor arkitektur for å uttrykke at rene og enkle linjer kan si mer og være tydeligere enn det som er overlesset. På norsk blir “less is more,; noe sånt som: “mindre er mer”. Det skal vel uttrykke at når vi reduserer elementene til de helt sentrale, kan vi lettere få frem poengene våre. Det ligner nok også på det jeg noen ganger sier; nemlig at hvis du ikke kan forklare det du har forstått på en kort og enkel måte, har du ikke forstått det. Meditasjon, avslapningsteknikker, mindfulness og ulike retreater handler også om dette. Der minimeres det som skjer til det minst mulige, slik at bare det viktigste (ofte pust, ro og stillhet) står igjen.

Jeg har alltid vært opptatt av at det som skjer i livet mitt, bør være fornuftig, viktig og relevant. Jeg har ikke likt pauser og ventetid. Jeg har kalt det dødtid. Og dødtid har stresset meg. Jeg hadd heller ikke sansen for smalltalk, og jeg ville helst at en samtale skulle ha et poeng, være relevant og lede til noe konkret.

Da jeg gikk pilegrimsvandring i Spania for 13 år siden, skjedde det noe som endret meg. Jeg lærte at pausene var livsviktige for å klare vandringen. Men også noe annet: nemlig at det var i pausene de viktigste tingene skjedde. Både fikk kroppen min hentet seg inn, jeg ble kjent med mange spennende mennesker, og jeg fikk tid til ettertanke og bearbeidelse av dagens inntrykk. Slik at de virkelig festet seg i meg. Og alt sammen bare fordi jeg satt helt stille og ikke gjorde noe som helst.

Det siste året har jeg lært enda mer om at “less is more”/mindre er mer”. Og da handler det ikke om en lang pilegrimsvandring på 80 mil i Spania, men om noe mye mindre; om en mye kortere vandring; nemlig 500 meter i Kristiansand.

For jeg har et barnebarn i Kristiansand. Han heter Jens og er 2 ½ år. Og en gang i uken henter jeg han litt tidlig i barnehagen hans. Barnehagen til Jens ligger ca 500 meter fra der han bor. Når jeg henter han, er det bare en ting som skal skje; og det er at vi skal gå sammen de 500 meterne hjem.

Det bruker vi minimum to timer på. Det blir en gjennomsnittsfart på en kvart kilometer i timen. Noe som må kalles sneglefart, selv om det ikke er det i bokstavelig forstand. Men det har likevel blitt mitt livs mest meningsfulle vandring. Kanskje nettopp fordi det skjer så lite. For det som skjer er ubetydelig, og kan sikkert ved første øyekast virke meningsløst, uvesentlig og irrelevant. Men etterhvert har jeg oppdaget den store sannheten i at mindre virkelig kan være mer. Og underveis på turen sier jeg nå stadig oftere til meg selv: “Erlend, det blir ikke bedre enn dette”.

Jens blir alltid glad når jeg kommer og henter han i barnehagen. Og når vi etterhvert (jeg har god tid) legger avgårde hjemover; tripper, hopper, synger, småprater, spør og kommenterer han alt mulig.

Vi går mye hånd i hånd. Det kommer jo biler forbi; og store, ukjente voksne også. Han holder gjerne i hånda mi. Jeg tror han opplever den som et trygt ankerfeste på vandringen vår. Og den som ikke har kjent tårene komme når en liten, myk og varm barnehånd smyger seg inn i hånda di, og gjerne vil være der, har ikke skjønt hva det aller fineste i verden er.

Men tilbake til de 500 meterne. For det er så langt det er hjem. Men det er som sagt ikke de store tingene som skjer. Det er virkelig ikke stor fremdrift, effektivitet og relevans på vandringen vår. For det handler nesten bare om å bruke den tiden som trengs, stoppe opp og se på det som kommer i vår vei. Og bare la ting ta den tiden de tar. Men selv om det bare er 500 meter, så er det faktisk mye å se på, kommentere og studere nærmere: f.eks. bitte små insekter, vinden som bøyer grenene på trærne, blader som faller, motorsykler, busser og gravemaskiner, og ikke minst: kongler, pinner, blader, nøtter og småstein. Jens syns det er spennende å slippe kongler og stein ned i sprekker i ulike sluk vi passerer. Noen store i de største sprekkene, og noen mindre i de minste. Det kan vi holde på med lenge, og som regel vil han også at jeg skal bidra.

Jens syns alltid det er gøy å hoppe i søledammene hvis han har på seg støvler, men han må være litt mer forsiktig i dammene hvis han har sko på seg. For vann er alltid moro. Og det har jeg stor forståelse for. Min mor sa at jeg alltid kom våt inn som barn, selv om det var sol og tørt ute. Jeg klarte alltid å finne vann å leke i samme hvor tørt det var.

Ofte stopper Jens og jeg opp, setter oss på huk og ser nøye på kumlokkene der bilder av domkirken og rådhuset i Kristiansand er støpt inn. Og så teller vi alle vinduene og dørene på rådhuset, eller så stikker vi oss litt på domkirketårnet. En gang så vi en mann som tok vekk kumlokket og klatret ned for å fikse noe nedi der. Da ble vi stående lenge. For tenk: det fantes jo noe langt nede under kumlokkene også!

Et fast innslag er å kjøpe hver vår is på den lokale nærbutikken. Og etterpå sitter vi utenfor butikken og ser på “livet” mens vi spiser is sammen. Vi sitter der en god stund, og da ser vi mye interessant; f.eks biler som kommer og kjører, og som har mange ulike farger. Og vi ser mange mennesker som kommer og går til butikken også. Som regel har de det veldig travelt. Men heldigvis; noen smiler til oss i farten, noen sier hei også, og noen stopper til og med opp og slår av en liten prat. Men det syns Jens kan bli litt for mye. Så da kryper han gjerne godt inn i armkroken min.

Vi går også forbi en annen barnehage, ser på barna der, og snakker om at der kan vi ikke gå inn, fordi det er en annen barnehage. Og ikke Jens sin.

Alltid klatrer, hopper, og sklir vi på noen skateramper i betong utenfor den lokale skolen. Mye handler da om at “moffa” skal gjøre det samme som Jens. Han hopper f.eks ned fra en rampe, og sier “moffa”. Det betyr at jeg skal gjøre det samme. Og jeg strekker meg langt. Men når han vil at jeg skal skli ned på magen på en “sklie” i betong, sier jeg at jeg ikke vil. Jeg vil jo være positiv, så jeg måtte ta meg sammen for å si nei første gangen han foreslo det. For jeg kan strekke meg til å skli ned på rompa (selv om det sliter brutalt på buksa mi), men ikke på magen. Kanskje først og fremst fordi det kan jo komme noen seriøse og skikkelige voksne forbi. Og hva vil de da tro om meg, gamle mannen, som sklir ned på magen på en skaterampe? Jens har også akseptert etter hvert at jeg sier nei til dette. Selv om han prøver seg nesten hver gang likevel. Men nå etterhvert, virker det som han er forberedt på svaret, og ikke blir like skuffet lenger.

Kanskje er det ikke så dumt at vi voksne kan si: “jeg vil ikke” noen ganger til barna våre. For Jens har i alle fall ikke noe problem med å si “vil ikke” klart og tydelig selv. Og det virker som han nå etterhvert aksepterer at også voksne kan ha egenvilje, og at det er ok at de sier nei til noe de ikke vil. Neste skritt er nok at jeg må si nei til noe han vil. Men vi er foreløpig bare i startfasen av å lære fullt ut hva det vanskelige ordet “nei” betyr i ulike situasjoner.

Jens hermer også etter meg når vi er på vandring. Det trenger jeg heller ikke be han om. Hermingen foregår mest på ordplanet. Så nesten alt jeg sier, gjentar han. Som et ekko. Og gjerne mange ganger også. Noe som er en flott måte å lære språk på. Jeg er jo språklærer, så jeg prøver også å putte inn nye ord og begreper som er nyttige i de ulike situasjonene som oppstår; f.eks foran og bak, utenpå og inni, sakte og fort, skummelt og farlig, eller forskjellen på dekk og hjul. Det er i tillegg fascinerende hvordan han etterhvert også bruker språket som et verktøy for å få meg til å gjøre det han vil. Jeg innbiller meg at han tenker på meg som sin forlengede arm; et slags hjelpemiddel eller redskap som utvider “aksjonsradiusen” hans. For på disse 500 meterne er det Jens som har hele regien. Han bestemmer alle aktiviteter, tempo og stoppesteder.

Det er også fint å legge merke til hvordan han liker å gjøre nesten akkurat de samme tingene hver gang. Selv om det riktignok ikke blir helt likt. Men det blir alltid noen av de samme temaene med variasjoner, kanskje bare en bitte liten forandring, eller vi legger inn en fiks vri på noe kjent.

For meg har det blitt viktig å vise respekt for, og ta på alvor alt det Jens sier og gjør. Det syns jeg også det er god grunn til. Det er jo imponerende hvordan han allerede behersker en hel masse ting etter så kort tid i denne utrolig kompliserte, og for han, ukjente og potensielt farlige verden. Men han oppdager og legger under seg nye landskaper hver dag. Og det er også utrolig hvor mye han allerede forstår, og evner å tolke og påvirke virkeligheten rundt seg med språket sitt.

For meg har det å være sammen med Jens utviklet seg til en slags forelskelse. Det høres kanskje dumt og overdrevent ut, men det er slik det oppleves. Jeg er blitt helt betatt av han, og følger han med beundring i blikket i forhold til nesten alt han foretar seg.

Jeg undres mer og mer over hvordan det er mulig å skape et slikt lite menneske. Med et så enormt potensiale for å kunne utforske og finne ut av ting.  Han har jo bare har vært her litt over to år. Men allerede, og helt spontant, vet han godt hva han vil og ikke vil. Han forstår hva som er morsomt, spennende eller skummelt. Han kan vise den største glede og iver, men også den største sorg og et stort sinne. Han vet også at han trenger en hånd og holde i noen ganger, og da gjør han det gjerne. Men han vil heldigvis også klare mest mulig selv.

Så nå sitter jeg ganske ofte og undres over hvor disse små menneskene kommer fra, hvem de er, og hvordan de kommer til å finne seg til rette i denne fantastiske og underlig verden vi befinner oss i alle sammen.

Men jeg er først og fremst takknemlig. Og spesielt takknemlig for den gaven Jens har blitt til meg: et lite menneskebarn som smiler når han møter meg. Ikke fordi han må eller bør. Men fordi det er slik han kjenner det.